NoSo 2022 – nytt nummer av tidskriften ute nu!

Missa inte årets nummer av NoSo – Nordisk tidskrift för socioonomastik – som innehåller sex spännande artiklar om namngivning och dess sociala betydelser, i både samtid och historisk tid! 

Flera av artiklarna berör hur namngivning av platser kan bidra till social positionering i det urbana rummet. Helle Lykke Nielsen, tillsammans med Maria Löfdahl, Tove Rosendal, Johan Järlehed och Tommaso Milani, analyserar hur moskéer i Göteborg använder namn och språkval som strategier för att positionera sig både inom religionen och i förhållande till det omgivande svenska majoritetssamhället. Daniel Duncan bidrar till den växande forskningen om hur namngivningen av nybyggda områden skapar ett onomastiskt kapital som både positionerar och säljer platsen. Med utgångspunkt i ett konkret exempel från Missouri, USA, föreslår han ett konkret metodologiskt analysverktyg i flera steg. Terhi Ainiala, Paula Sjöblom och Ulla Hakala undersöker hur finska kommuner positionerar sig genom kommunsloganer och vilken språklig och retorisk roll kommunens namn får i detta sammanhang.

Andra artiklar i volymen fokuserar istället på hur namngivning av människor bidrar till social positionering och identitetsskapande. Linnea Gustafsson studerar hur praktiken att använda flera förnamn (det så kallade flernamnssystemet) växte fram i Skellefteå i norra Sverige under 1700- och 1800-talen, först som en social markör för den övre medelklassen (borgerskapet) – och framför allt dess kvinnor – för att sedan spridas till andra sociala grupper. Även Sofia Kotilainen analyserar personnamnsval, men med fokus på 2000-talet och två europeiska kungahus där hon visar hur namnvalen balanserar mellan upprätthållande av tradition och vilja till förändring, varvid hon också introducerar det nya begreppet onomastisk litteracitet. I Lennart Rymans artikel färdas läsaren till medeltiden och får inblickar i omtalsskicket för kvinnor i Stockholms stadsböcker, där författaren argumenterar för att bruket av binamn markerar en marginaliserad position i samhället, oavsett om binamnets semantik är nedsättande eller inte.

Har du själv socioonomastisk forskning på gång och funderar på att publicera i NoSo? Kontakta redaktionen för information om nästa datum för inskick! 

Place-name types as markers of social status?

by Peder Gammeltoft

It is well-established in place-name research that place-name types are active at certain times, some for centuries, others only remain active for a relatively short period. Dating of place-name types – typically those that today denote settlements is a core element of place-name research.

However, as we can date place-names by means of their linguistic content, can we also use the same name types to say something about the internal social status of place-name types? Studies from Denmark certainly suggest so. Here aspects like taxation, soil quality, size of land has been used to quantify an internal relationship between the various name types.

Where to find historical quantitative resources?

But is this also the case elsewhere? No studies of this kind and magnitude exists in the other Scandinavian countries. The data on which to analyze this has simply not been present, until now – at least in Norway.

Over the past few years, I have been working on upgrading and modernizing the Norwegian place-name collections. And in this connection, some of the data used to create georeferenced datasets also contained information that could be used for non-linguistic studies of place-names and place-name types.

From the historical cadastres were sourced taxation information, from the modern, digital cadastre was sourced land size information, and from Norsk institutt for bioøkonomi was sourced data on land use. Together, these data-sets can show aspects of agricultural potential of each individual farm in Norway,[1] and combined with Oluf Rygh’s Norske Gaardnavne, every farm can be sorted according to place-name type. So here we have the base data for analyses. 

An example of a quantitative resource

Tax valuation is probably quickest way to show differences between name types. Tax valuation changes over time and continuously reflect each farm’s potential. So, the further back we can draw the valuation, the better. Optimally, the 1647 cadastre would be the best, but it has not been digitized yet, so we have to make do with either the 1838 or the 1886 cadastre. We go for the oldest, the one from 1838.

In this cadastre the valuation (skyld) was given in daler, ort and skilling. A daler was a currency denomination of Norway until 1873, and one daler could be subdivided into five ort or 600 skilling[2] and was calculated according to a 10-12 number system. For ease of use, 1838 valuations have been converted to the modern decimal system.

Figure: Chart of central place-name types and their valuation in the Norwegian 1838 Cadastre. The figure in the center of each pillar represents the national valuation average. The pillar itself represents the typical range (gaussian distribution) of the valuation – this is also represented with the figures at the bottom and the top. Valuations for a place-name type can occur outside of the typical range, but such valuations are outside of the norm.

Can we see social status in place-name types?

The average Norwegian farm (of which there are approximately 45,000 throughout the country) was valued at 4,19 daler, although a typically sized farm could range between 0,96-9,33 daler (see figure). The early place-name types of vin ‘meadow, grassland’ and heimr ‘home, farm’ of the Iron Age have a much higher average value of 8,43 and 7,07 daler, respectively. The Viking-Age settlement name types býr/bœr, bólstaðr and staðir are also high in valuation at 6,10, 6,30 and 6,37, albeit a little lower.

The name types that indicate clearings, and which are generally thought to belong to the late Viking Age and early Middle Ages, are even a little lower again, þveit 5,55 and ruð at 4,76 daler. These name types are all solid agricultural settlements above the national average, and especially the old name types are very high in valuation – up to twice the average. Only the shieling name type, setr/sætr, is at 3,93 daler valued lower than the national average.

Although the taxation differs considerably regionally, there seems to be clear differences in valuations between the individual place-name types, depending either on age and/or agricultural focus. Some are big agricultural units with ample income possibilities and others are more modest in agricultural potential, certainly regarding tax valuations.

Although age matters in terms of older name types being valued higher, the agricultural focus certainly also seems to be a factor. Original farming units are generally valued higher than original shielings and units created through clearances.

The way forward

Naturally, we should not rely on just one parameter to say something about social status as seen through place-name types, we have to examine other types of evidence also, in order to determine more precisely why we see these differences are whether we can ascribe these to social status – or other factors. But here is at least the beginning of this study for Norway.


[1] A ’farm’ in Norwegian cadastral and onomastic terms is what roughly corresponds to an ejerlav in Danish, by in Swedish and townland in Irish English.

[2] Thus, each ort was 120 skilling and 600 skilling for one daler.

Namnet Lummennes olika skikt

Lummenne: mitt älsklingsnamn med en samisk historia, ett namn med en folketymologisk tolkning och till och med ett namn med kommersiell dimension. Ett ortnamn kan ha många berättelser.

av Terhi Ainiala

Min styrkeplats är vår sommarstuga vid Lummenne sjön i Mellersta Finland. Eller egentligen är det inte en sommarstuga; vi besöker ju stugan året runt. Det är en enkel stuga, och jag saknar inte ens moderna bekvämligheter. Det viktigaste är lugnet och landskapet.

På stranden av sjön Lummenne. Bild: Jan Ruusuvuori.

En samisk bakgrund

Samtidigt är namnet Lummenne mitt älskningsnamn. Lummenne är ett spännande namn med olika skikt och möjliga tolkningar. Namnets ursprung ligger i samiska och namnet innehåller en vattendragsterm luoppal, som betyder en liten tjärn (eg. utvidgning av en bäck eller älv). Namnet är en av de åtskilliga ortnamn i Södra och Mellersta Finland som påminner oss av samebefolkningens långvariga vistelse.

En liten observation om namnets ändelse här emellan. I namnet ingår suffixen –nne, som även finns i namnet av den näststörsta sjön i Finland, nämligen Päijänne. Densamma suffixen är i bruk i några ord (t.ex. harjanne ’åsrygg’) i finskan.

En folketymologisk tolkning

Namnet Lummenne har även en folketymologisk tolkning. I finska språket ordet lumme betyder näckros. Därför har många antagit att namnet berättar om att det finns näckrosor i sjön. Och det är ju en ganska naturlig förklaring: det faktiskt finns näckrosor i Lummenne, såsom i många andra sjöar. Men namnet har alltså ingenting med sjöns växtlighet att göra.

En kommersiell dimension

Slutligen kan vi hitta även en kommersiell dimension i namnet Lummenne. Nämligen företaget Lumene i kosmetiksbranschen samt företagets mest kända varumärke Lumene har fått sina namn efter sjön Lummenne. Det var år 1970 som företaget lanserade kosmetikaserien Lumene. Enligt historien blev företagets direktörer förtjusta i Lummenne sjön med klart vatten och även i namnet. Verkställande direktören hade dock glömt att det ingick två bokstäver n i namnet.  Efter det tog reklambyrån ytterligare den andra bokstaven m bort från namnet. Så fick namnet Lumene alltså sin början. Jag antar att namnets likhet med finskans ord lumi ’snö’ var här inte till skada. Kosmetikaserien förknippas ju starkt med nordiska och naturliga skönheten.

Historia om namnet Gårdselvtinden – «vedgåingar frå ein papirflyttar»

av Aud-Kirsti Pedersen

Høsten 2021 fant noen papirflyttere i statens kartverk ut at fjellet skulle fornorskes til Gårdselvtinden. Noe lokalbefolkningen er svært uenig i, da elva vest i fjellet heter Gorzelva etter det samiske ordet Gorzi- foss. (lese 22.6.2022).

Denne kommentaren er lagt ut på nettet av ein person som er ein ivrig toppturgåar i Troms. Spørsmålet om skrivemåten av eit fjellnamn i Tromsø-området oppstod då NVE (Noregs vassdrags- og energidirektorat) våren 2021 sette opp sjekkpunkt for snøskredfare ved populære fjell, og sjekkpunktskiltet inneheldt namnet på fjellet, som var mål for turen. Nokre av fjellnamna var feilskrivne, og Kartverket bad NVE om å rette skrivemåtane på skilta. Det førte til at Kartverket fekk tilsend lister med fleire fjellnamn som skulle stå på skredvarslingsskilt for vintersesongen 2021/2022. Blant fjellnamna inngjekk eit namn med ein underleg skrivemåte, Gorželvtinden. Korfor fanst eit nordsamisk skriftteikn i forleddet av eit stadnamn med norsk hovudledd?

Jakta på Gorželvtinden

Namnet fanst i Kartverkets stadnamnregister, Sentralt stadnamnregister (SSR), og det var lagt inn i registret 16.4.1998 med skrivemåtestatus «godkjent». Det er ikkje mogleg å registrere eit namn i SSR med skrivemåtestatus «godkjent» om statusdatoen er etter 1.7.1991, som er datoen då lov om stadnamn tok til å gjelde. Alle stadnamn i offentleg bruk før denne datoen, fekk skrivemåtestatus «godkjent». Om eit namn blir lagt inn i registret med ein seinare dato, må skrivemåtestatusen settast til «føreslege» eller «uvurdert», og namn med slike skrivemåtestatusar kan ikkje brukast av det offentlege, t.d. på kart eller skilt. Namn med statusdatoar etter 1.7.1991 må ha skrivemåtestatus «vedteke» for å kunne komme inn i offentleg bruk, men i dette tilfellet var det ikkje blitt gjort noko namnevedtak etter behandling i namnesak etter lov om stadnamn. For å kunne få skrivemåtestatus godkjent for eit namn som blei lagt inn i 1998, måtte registratoren legge inn ein dato før 1.7.1991 saman med gyldig dokumentasjon. Statusdatoen 1.9.1979 var lagt inn som statusdato, og dokumentasjonen var oppgjeven som «kartdatasett». Det var ikkje lagt inn nokon forklarande kommentar til registreringa.

Trass i at eit vedtak om skrivemåten ikkje var fatta, fekk 1998-utgåva av kartet 1533-4 inn eit nytt namn med skrivemåten Gorželvtinden:

Utsnitt av papirutgåva av kart Norge 1:50 000 1533-4, utgjevar Statens kartverk.

Ein sjekk av 1981-utgåva (førsteutgåva) av kartet Norge 1:50 000 1533-4 viste at namnet Durmålstinden var plassert i det aktuelle fjellområdet:

Utsnitt av papirutgåva av kart Norge 1:50 000 1533-4, 1981, utgjevar Statens kartverk.

Tidlegare kart frå området, gradteigskart og amtskart, nytta namna Durmålsfj. og Tverbottenfj. om dette fjellet.

I arkivet til Kartverket fanst eit utfylt namnesaksskjema frå 1998. Namna på skjemaet stamma frå ei synfaring i 1996. I arkivmaterialet fanst ikkje tilrådingar om skrivemåtar av namna frå det rådgjevande organet, og heller ikkje namnevedtak. Eit besøk i arkivet til Namnekonsulenttenesta for norske stadnamn i Nord-Noreg viste at Statens kartverk hadde oppretta namnesak, som var sendt til stadnamntenesta for førebels tilråding om skrivemåte. Brevet frå Kartverket var journalført blant post inn, men ingenting var journalført om at tilråding om skrivemåte var blitt gjeven. Heller ikkje i arkivmaterialet til Kartverket fanst dokument med tilrådingar om skrivemåten av namna. Namna hadde altså ikkje blitt saksbehandla etter dei saksbehandlingsreglane som var fastsett for namnesaker etter lov om stadnamn.

På namnesaksskjemaet som Kartverket hadde fylt ut, er namnet på fjellet er ført opp med to skrivemåtar, Gårdselvtinden og Gorzelvtinden, og nedst på skjemaet er namnet Gårdselva ført opp – med éin skrivemåte:

Primærnavnet Gårdselva blei ikkje tatt inn på kartutgåva frå 1998.

Kva språkleg opphav har desse namna?

Kartverket meinte at fjellnamnet var feilnormert. Det tar utgangspunkt i namnet på ein bekk, Gårdselva, nedarva lokal uttale /’’go:ʃælva/ eller /’’goʃælva/. Bekken renner gjennom tunet på eit bruk, og i daglegtalen blir eit bruk omtala som ein “gård” /’go:r/. Bekken har derfor blitt omtala som Gårdselva, og fjellnamnet er avleia av namnet på bekken. At bekker som krysser gardstun, kan bli namngjevne Gårdselva, er svært vanleg. I Troms og Finnmark fylke finn vi i SSR 52 bekker med namnet Gårdselva, og i tillegg kjem namn som Yttergårdselva, Sørgårdselva, Mellomgårdselva o.fl., i alt 72 ulike namn av denne typen. Namnet Gårdselva inneheld namneledda Gård- + -s- + -elva, og namnet på fjellet er avleia av bekkenamnet, slik at forleddet i namnet er Gårdselv- + -tinden. Begge navna er “gjennomsiktige”, dvs. at vi kan identifisere delene av navnet og kople desse til kjende og forståelege morfem i norsk språk, dvs. ordet gård m. bl.a. med tydinga ‘landeigedom (med hus)’ og ‘gardsplass, tun’; bindemorfemet -s- og elv f. ‘naturleg straum av vatn’ (kjelde: Nynorskordboka). Fjellnamnet er avleia av elvenamnet og har som hovudledd –tinden, av ordet tind m. ‘høg, kvass fjelltopp’.

Kartutsnitt  www.norgeskart.no Statens kartverk (23.6.2022).

Oppretting av namnesak for å rette skrivemåten Gorželvtinden til Gårdselvtinden

Kartverket tok opp namnesak 3.8.2021 for å få formalisert rett skrivemåte av namnet på bekken og fjellet til offentleg bruk. Namnesaka vekte straks oppsikt og lokalavisene skreiv om saka. Kartverket fekk reaksjonar på e-post som:

  1. Jeg ser at det er forslag om å endre navnet på Gorželvtinden i Tromsø kommune til Gårdselvtinden. Etter mitt syn er dette ei fornorskning av et samisk navn og på denne måten så føyer det seg inn i i en lite ærefull tradisjon med å lage norske navn som «likner litt» på det samiske navnet, men som er noe helt annet. En Gorže er så vidt jeg forstår ei fordypning eller kløft i terrenget og jeg tror at navnet Gorželvtinden kommer fra kløfta som går på skrå opp mot toppen (ikke helt opp). Jeg synes forslaget blir helt feil. Kanskje dere bør kontakte Språkrådet eller et samisk språkkompetansemiljø før dere vedtar noe mer i denne saken.
  2. Hei. Ser i avisen Nordlys at dere skal forandre navnet til Gårdselvtinden. Nå får dere besinne dere kraftig. Det har vært nok fornorskning opp gjennom tidene enn at et offentlig organ fortsatt skal bedrive den slags galskap.
  3. Hei. Ser i Nordlys at Gorželvtinden i Andersdalen muligens får nytt navn: Gårdselvtinden. Jeg har vanskelig for å tro at Kartverket og Språkrådet virkelig mener at Gorželv er avledet av navnet på bekken Gårdselva. Hvorfor skulle man skrive Gorželv i stedet for Gårdselv? Gorži er jo samisk for foss. Dette burde da både Kartverket og Språkrådet vite. Gårdselvtinden blir derfor helt feil.

Kommentarar frå høyringa i namnesaka

Andersdal og Kristofferjord utviklingslag uttalte:

Fjell: Gorželvtinden
“Andersdalen har en nedarvet lokal uttale av fjellet som Gorželvtinden. Navnet kommer fra den samiske befolkningen som i gammel tid var bosatt i øvre Andersdal. Gorza betydde «et juv som er vanskelig å passere» og er dermed et naturnavn. Fjellet går under uttalen «Gårzælvtindn» lokalt.»

Andersdal og Kristofferjord utviklingslag viser til at de har gjort søk i norgeskart.no på navnet «Gorž» som er starten på Gorželvtinden. «Her ser vi at i Nord-Norge er denne form for navn utbredt i ulike varianter og beskriver både fjell, foss og elver med ulik ending i navnet. En annen sak er fjellets popularitet både nasjonalt og internasjonalt som topptur både vinter og sommer. Flere nettsteder omtaler dette fjellet og dets flotte beliggenhet for en fin naturopplevelse» skriver de i sin merknad. Utviklingslaget viser videre til at de er redd for at en endring i navnet vil skape forvirring og senke populariteten som toppturmål. De ser ikke at navnet skygger for meningsinnholdet.

Bekk: Gårdselva
«Bekken ligger i tilknytning til fjellet som heter Gorželvtinden. Etter nærmere undersøkelser så er jo spørsmålet om ikke denne elva burde hete Gorželv ut ifra fjellet Gorželvtinden. For oss virker dette mer logisk».

Uttalelser fra privatpersoner
  1. Gorži betyr foss på nordsamisk. Hvis det må fornorskes så er det kanskje mest korrekt å kalle den Fosselvtinden, selv om jeg synes den samiske delen av navnet i aller høyeste grad bør beholdes. Vi har jo allerede mange halv fornorskede navn her i området som fungerer fint. feks. Gumpedalen – Ulvedalen, Rostavannet- Frostrøykvannet.
  2. Jeg hun er oppvokst i Andersdalen, på gården som elva renner igjennom, og har også snakket med min far som er oppvokst der. Vi har alltid hørt at fjellet har en opprinnelse fra samisk med elv som har en foss, gorźa, og derav Gorźelvtinden. Det har ingenting å gjøre med at elva tilfeldgvis renner igjennom gården vår på nedsiden. Det blir helt feil å bytte navn på det fjellet!»  
  3. Tenker at fjellet fått sitt navn fra samisk, Gorsa, kløft. Ikke fra Gårdselv? Det er jo en markant kløft med bekk ved fjellet.
  4. Ser dere ber om innspill for en sak i Nordlys om Gorzelvtinden i Troms, der Kartverket tar helt feil med at dette er gammelt fra ordet gårdselv. Det har ikke noe med elven som renner gjennom tunet/gården. Gorza er det samiske navnet på foss, og derfra kommer navnet på Gorzelvtinden. Dette har vi blitt fortalt ned gjennom generasjoner, min far, bestefar osv.

Kommentarar til fråsegnene

Vi ser at folk meiner at når Kartverket vil endre skrivemåten Gorželv- til Gårdselv-, så blir dette sett på som fornorsking av det som folk går ut fra er eit opphavleg samisk namn. Lokalkjende opplyser at dei har høyrd at fjellnamnet har samiskspråkleg bakgrunn, og derfor må ein del av namnet ha skrivemåten Gorž-.

Det er sannsynleg at Kartverkets synfarar i 1996 også har fått slik opplysning om fjellnamnet. Kven som har stått for normeringa Gorz- (på namnesaksskjemaet frå 1998), er altså ikkje kjent, og heller ikkje kven som seinare normerte namneleddet som Gorž- (på det trykte kartet.

Kartverket kommenterer høyringsfråsegnene slik i vedtaksbrevet av 11.10.2021:

I høringsuttalelsene blir det pekt på at fjellnavnet inneholder de nordsamiske terrengorda gorži ‘foss’ eller gorsa ‘kløft med eller uten fossende elv’. Begge disse terrengorda er vanlige i nordsamisk, men de er ikke belagt i samiske stedsnavn fra dette området. Elva har ingen særskilte fosser, og et navn *Gorži eller *Fossen er ikke kjent. Den øvre delen av elva renner gjennom ei kløft som godt kunne betegnes som en gorsa i nordsamisk, men et navn *Gorsa om den delen der elva renner gjennom ei kløft, er ikke belagt, og et navn *Gorsajohka er heller ikke kjent. Elvenavnet Gorsajohka eller stedsnavn der terrengordet gorsa inngår, finnes mange andre steder, i alt 204 navn i Sentralt stedsnavnregister. Bare noen få av disse har parallellnavn i norsk. I Balsfjord kommune finner vi at Gorsajohka har Korselva som norsk parallellnavn. Korselva er mest sannsynlig et lydlig integrert lånt navn fra samisk. Foruten Korselva i Balsfjord kommune er det ingen av de andre norske parallellnavna som har integrert ordet gorsa som et lydlig lån. Grunnen til dette er mest sannsynlig at gorsa er et vanlig ord i samisk, som vil være foreståelig for språkbrukerne i språkkontaktsamfunn. Når stedsnavn er forståelige, er det vanligere å overføre navn fra et språk til et annet ved å låne innholdet i navnet, altså å oversette navneleddet. Norske terrengord som dal, skar, skore og kløft finner vi brukt der det finnes et norsk parnavn til de nordsamiske gorsa-navna. De fleste norske parnavna til gorsa-navna er uavhengige navnelaginger. Det vil si at de samiske og de norske navngiverne har gitt stedene navn uavhengig av hverandre,  f.eks. Sorbmegorsa – Ørndalen (jf. sorbmi ‘dødsulykke’, Fádnogorsa – Klippekløfta, jf. fádno ‘kvann’, Lasttasgorsa – Rypdalen, Lasttas- ‘ukjent betydning’. Vi ser at lydlig overførte lånte navn fra samisk til norsk med terrengordet gorsa ikke er et vanlig navnelagingsmønster i språkkontaktområder.

Kartverket avviser at navnet på bekken og fjellet har bakgrunn i det samiske ordet gorži ‘foss’ eller gorsa ‘kløft med eller uten fossende elv’. Begge disse terrengorda er vanlige i nordsamisk, men de er altså ikke belagt i samiske stedsnavn fra området rundt fjellet. Et nordsamisk navn på bekken er ikke belagt, men navnet Spierkovárri er belagt som det nordsamiske fjellnavnet. (Navnet Spierkovárri inngikk i navnesak 2020/231, reist av Sametinget 6.1.2015, vedtaksdato 2.10.2020.)

I formålsparagrafen til loven § 1 heter det at “[f]ormålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap og aktiv bruk av namna”.

Den feilaktige skrivemåten Gorželv- skygger for meningsinnholdet i elvenavnet [’’gå:şælva]. En skrivemåte Gorž– legger til grunn at navnet inneholder terrengordet gorži ‘foss’, men et navn *Gorži ‘foss’ eller *Goržejohka ‘fosselva’ er som vi har sett, ikke kjent i dette området, og det vil være i strid med stedsnavnloven å normere navna ut fra et samiskspråklig opphav som ikke kan belegges med stedsnavn brukt i samisk.

De vedtatte skrivemåtene av navna er fastsatt med utgangspunkt i hovedregelen i lov om stadnamn § 4 første ledd og forskrift om stadnamn § 1:

§ 4 første ledd: “Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk, samisk og kvensk.” Ettersom navna i denne navnesaken er norskspråklige navn, skal rettskrivingsreglene som gjelder for norsk språk legges til grunn for skrivemåten av navna.

Forskrift om stadnamn § 1 sier at “[s]tadnamn som inneheld allment kjende ord eller namneledd, skal skrivast i samsvar med gjeldande rettskriving, når ikkje anna følgjer av reglane nedanfor.”

Det ville være å gi navnet et nytt meningsinnhold som vi ikke har dekning for ut fra den nedarva lokale uttalen blant norskspråklige, og det ville være i strid med formålet med loven å ta vare på navnet som kulturminne med opphav i norsk språk.

Klage på vedtaket

Vedtaket om skrivemåtane Gårdselva og Gårdselvtinden blei påklaga av Andersdal og Kristofferjord utviklingslag, som hevdar at namnet på fjellet er eit opphavleg samisk namn som er blitt fornorska som ein del av fornorskingsprosessen mot samar, og at namnet «[…] Gorželvtinden har opprinnelse fra samisk som forklarer at elva har en foss; på samisk forklares dette med navnet Gorža, derav Gorželvtinden. Det rette norske navnet ville da ha vært Fosselvtinden om det måtte gjøres om til et norsk navn.” Uviklingslaget hevder at det er feil at navnet kom i offentlig bruk i 1998. “Dette stemmer ikke med lokalbefolkningen og turvante Tromsøværinger/skiturister.”

Under høyringa av klagesaka kom det ikkje inn nye fråsegner, men etter fristen til å uttale seg var over, kom det inn ei fråsegn til Kartverket frå ein privatperson, og personen hevda at eit samisk namneledd «gorz» var blanda saman med «gårds» på grunn av lydleg likskap, og at ei normering Gårdselva vil vere ei «[…] usynliggjøring av samisk historie og fornorsking av samiske stedsnavn. Stedsnavn er språklige kulturminner som har krav på vern på same måte som for eksempel gamle bygninger og gjenstander. (jf. Stadnamnloven § 1). Stadnamnloven sikrer at gamle stedsnavn ikke forsvinner. Dermed kan ikke et stedsnavn byttes ut med et annet uten videre. […] Gorzelva må derfor fortsatt ha Gorzelva som offisielt kartnavn.» Fråsegna blei send med kopi til Sannings- og forsoningskommisjonen.

Språkrådets tilråding i klagesaka

Språkrådet peiker på at kjerna i saka er å avklare om «[…] dette er et opprinnelig samisk navn som har fått norsk uttale, om det er et eksempel på parallellnavn på norsk og samisk – eller om dette er et opprinnelig norsk navn». Fagrådet i Språkrådet drøfta saka 21.4.2022. Språkrådet viser til at fjellet har eit eige samisk navn, Spierkovárri, og at Sametinget meiner at det aktuelle navneleddet ikkje er gorž-. Språkrådet kommenterte uttalen av namneleddet og at klagarane ikkje har kravd at namneleddet “elv” skal normerast som eit samisk namneledd. Vidare blir argumentasjon om at namneleddet skal normerast etter samisk rettskriving svekt sidan namnsettinga i området elles er norsk.

Oppretthalding av vedtaka Gårdselva og Gårdselvtinden i klagesaka

Då klagesaka blei send ut på høyring, hadde Kartverket hadde funne fram til skriftlege belegg for Gårdselva og Gårdselvtinden i ei stadnamnsamling frå 1936, nedskrivne av skolebarn frå området (ofte omtala som Skolebarnsamlingane eller Indrebøsamlingane, av di innsamlinga av stadnamn skjedde i regi av Gustav Indrebø, (Indrebø  1973 [1938]).

På skjemaet fra bruk 42/5 i tidligere Tromsøysund herred er bl.a. “Gårdselva med Gårdselvdalen” og “Gårdselvporten” notert:

På skjemaet for bruk 42/6 er bl.a. notert Gårdselva og Gårdselvtind:

På skjemaet for bruk 42/11 finner vi bl.a. navnet Gårdselva:

Vi ser at skolebarna i 1936 har normert stadnamna i samsvar med gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk.

Det samiske parallellnamnet til Gårdselvtinden er Spierkovárri, som blei fastsett med vedtak 2.10.2020. Fjellnamnet er belagt av J. Qvigstad (1935) “De lappiske stedsnavn i Troms fylke”, s. 67, og Qvigstad forklarer namnet som ‘bråkfjellet’.

I Nasjonalbibliotekets tekstsamlingar kan ein søke på førekomstar av ord og namn i norske bøker, tidsskrift og aviser frå eldre tider og fram til samtida. Eit søk på skrivemåten Gorželvtinden har det første belegget i en publikasjon frå 2010 “Toppturer i Troms” av Espen Nordahl, her riktignok skrevet Gorzelvtinden (Nordahl har neppe funnet tegnet ž i tastaturet og har forenkla litt).  Denne skrivemåten blir sidan brukt i aviser og i bøker (26 treff i alt).

Det samiske fjellnamnet blir omtala i ein publikasjon frå 1991 i Hans Ragnar Mathisens artikkel “Samiske stedsnavn” i publikasjonen “Ramfjorden. Samisk histore og samtid i Ramfjordområdet” (red) Emil Berg [1991], s. 78-85  – her skrive Spierkuvárri:

Mathisen opplyser at dei fleste namna som han kommenterer, er frå Qvigstad (1935),  men at han også har fått opplyst stadnamn frå munnlege kjelder. Mathisen nemner ikkje namna Gårdselva eller Gårdselvtinden.

Kartverket ser på oppfatninga om at namneleddet Gårds- skal ha bakgrunn i dei samiske terrengorda gorži eller gorsa som folkeetymologiar, for det er ikkje kjent at elvenamnet som fjellnamnet er avleia av, har eit samisk namn. Derimot er eit samisk fjellnamn Spierkovárri belagt som parallellnamn til Gårdselvtinden. Kartverket har halde fast på at vedtaka Gårdselva og Gårdselvtinden er rette normeringar av namna og har send saka til avgjerd i Klagenemnda for stadnamnsaker 22.6.2022. Ut frå reglane i lov om stadnamn skal stadnamn med norskspråkleg bakgrunn, bli normerte etter rettskrivingsreglane som gjeld for norsk språk.

Har synet på samiskheit i Tromsø blitt endra i løpet av det siste tiåret?

For litt over ti år sidan raste ein heftig debatt i lokalpressa i Tromsø på grunn av at Arbeidarpartiet i byen, som hadde fleirtalet i kommunestyret i perioden 2007–2011, ønskte at Tromsø kommune skulle bli innlemma i det samiske forvaltningsområdet. Kommunestyret søkte i juni 2011 Kommunaldepartementet om å bli innlemma i det samiske forvaltningsområdet. Partiet Høgre gjekk imot dette, og ved kommunevalet hausten 2011 var spørsmålet om å bli ein del av det samiske forvaltningsområdet ei viktig sak, og partiet Høgre lovde veljarane at søknaden ville bli trekt om partiet fekk fleirtal i kommunevalet. Det fekk partiet Høgre, og søknaden blei trekt tilbake, og debatten i lokalavisene om samisk språk og kultur og lokal identitet i byen heldt fram med stor styrke. Avisdebatten var prega av sterke utsegner, og det var røyster som hevda at det samiske ikkje hadde nokon plass i Tromsø tradisjonelt sett.  Debatten er analysert t.d. av Florian Hiss (2012).

Korleis skal vi forstå ønsket om å normere delar av eit norskspråkleg namn etter samiske rettskrivingsreglar? Har synet på samisk språk og kultur endra seg på dei vel ti åra som har gått etter den store debatten om rolla til samisk språk og kultur i lokalsamfunnet i Tromsø? Tromsø kommune vedtok 21.1.2019 ei rekke samiske grende- og bygdenamn i Tromsø kommune, i truleg viktigast av alt, namnet på byen blei fastsett med både eit nordsamisk og kvensk parallellnamn: Romsa (nordsamisk) og Tromssa (kvensk). Skiltet ved innkjørselen til byen kom på plass 27.8.2019, og skiltet har fått stå i fred, og det har ikkje vore negativ merksemd i media om skiltet.

Frå 2010 fram til denne tid har 698 nordsamiske fått fastsett ein skrivemåte til offentleg bruk – på kart, skilt og i register. Samiske kulturytringar både lokalt og nasjonalt har fått mykje merksemd både lokalt og nasjonalt. Det har vore mykje fokus på negativ omtale og behandling av samisk språk og kultur, på mobbing og samehets retta mot enkeltindivid og samar som folk, og krav om at denne typen uønskt atferd må opphøre. Den 20.6.2017 vedtok Stortinget å opprette ein Sannings- og forsoningskommisjon for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samar, kvenar og norskfinnar. Arbeidet til kommisjonen har fått mykje merksemd i media. Til saman har samfunnsdebatten verka inn på haldningar i samfunnet, og det er positivt at eit lokalsamfunn engasjerer seg for å ta vare på lokale stadnamn som kulturminne. Men i dette tilfellet blei engasjementet tufta på feil grunnlag. Vi får håpe at lokalsamfunnet tar til seg namnet Spierkovárri slik at dette namnet saman med Gårdselvtinden kan fungere som markørar for den fleirkulturelle og fleirspråklege bakgrunnen til lokalsamfunnet Andersdalen i Ramfjorden i Tromsø kommune.

Gårdselvtinden i midten – Tromsø i 3D (argis.com)

Litteratur:

Gorzelvtinden 1072 moh

Hiss, Florian 2012: Tromsø som samisk by? – Språkideologier og medienes rolle i språkdebatten. Nordlit 30, 111 ̶ 127. UiT Nordisk arktiske universitet. https://doi.org/10.7557/13.2375 .

Indrebø, Gustav 1973 [1938]: Norsk stadnamngransking. Stemshaug, Ola (red.): Norsk stadnamngransking. Ei artikkelsamling,  9 ̶ 29. Oslo: Det Norske Samlaget.

Mathisen, Hans Rangar [1991]: Samiske stedsnavn. Berg, Emil (red.): Ramfjorden. Samisk historie og samtid i Ramfjordområdet, 78 ̶ 85. Ramfjordforlaget.

Nordahl, Espen 2020: Toppturer i Troms. Fri flyt.

Qvigstad, J. 1935: De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

Saksdokument frå Statens kartverk knytt til sak 2021/327 Gårdselva og Gårdselvtinden i Tromsø kommune

Sannhets- og forsoningskommisjonen

Tromsø i 3D (arcgis.com)

Kvindernes plads i de københavnske og frederiksbergske gadenavne

af Lars-Jakob Harding Kællerød

Dette blogindlæg ligger i forlængelse af to indlæg fra sidste år af henholdsvis Line Sandst og mig selv, hvor den ulighed, der findes i gadenavnene i København med hensyn til opkaldelse efter kvinder og mænd, er beskrevet. I juli 2021 redegjorde Sandst for, at vejnavnenævnet i København siden 2008 har skullet tilstræbe, at flere af byens gader får navn efter kvinder, men at denne form for ligestilling er forbundet med en kompleksitet. Ligestillingen handler ikke alene om antallet af vejnavne, men også lokaliteternes størrelse og beliggenhed, og der synes fortsat at være en vis ubalance mellem de to biologiske køn.

I november 2021 kom jeg ind på emnet, da jeg præsenterede et igangværende formidlingsprojekt på Instagram om navne på gader og pladser i København og på Frederiksberg. Den geografiske afgrænsning af projektet Koebenhavns_gader er beskrevet nærmere i blogindlægget fra november, hvor udgangspunktet var de første 110 gade- og pladsnavne, der på det tidspunkt var præsenteret på Instagram. Af de 110 navne var 41 navngivet efter mænd, mens blot ni var navngivet efter kvinder, og af de ni var fire opkaldt på grund af en familiær relation til den (mandlige) grundejer, der i sin tid udstykkede grundene, hvor de pågældende gader er beliggende.

En markant ubalance

Det er estimeret, at projektet Koebenhavns_gader vil vedrøre 1583 navne, når det er tilendebragt. Men i løbet af den årrække, gaderne præsenteres, vil nye navne komme til, og gamle navne kan forsvinde. Derfor kan det endelige antal stige eller falde en smule. De 1583 navne, der på nuværende tidspunkt regnes for at komme til at indgå, danner grundlaget for det følgende.

Jeg har foretaget en løs sammentælling af gade- og pladsnavne, der er navngivet efter personer. Præmissen for at blive inkluderet er, at den pågældende person skal kunne dokumenteres som en historisk person, hvorfor navne fra eksempelvis mytologien og sagaverdenen er udeladt, og ligeså er gadenavne, der er navngivet alene efter et personnavn. Sammentællingen vedrører antallet af personer og ikke gadenavne, hvorfor en person som L.C. Borup, der er opkaldt i både Borups Allé og Borups Plads, blot er talt med én gang.

I området, projektet dækker, har jeg noteret opkaldelse efter 557 personer, hvoraf 60 er kvinder og ikke mindre end 497 er mænd. Det skal bemærkes, at disse tal ikke svarer til tallene, Line Sandst har præsenteret i sit blogindlæg (henholdsvis 124 kvindenavne og 451 mandsnavne), hvilket blandt andet skyldes, at mit projekt indbefatter Frederiksberg Kommune, og at dele af Københavns Kommune er udeladt.

Omgør vi tallene til procenter, svarer det til, at næsten en tredjedel – 31,4 % af de 1583 navne – er dannet til historiske mandspersoner, og under 4 % har en historisk kvinde bag. Denne ulighed er slående, men må delvist forklares i tidligere tiders patriarkalske forhold, hvor eksempelvis politikere, krigere og komponister i hovedreglen var mænd. Som beskrevet af Line Sandst, er der fra politisk side en vis opmærksomhed på dette.

Kvinder ved filmen og i arbejderbevægelsen

Et af de steder, hvor det københavnske vejnavnenævns tilstræbelser om flere kvinder i navnelandskabet kommer til udtryk, er i området omkring Valby Maskinfabrik. Her er den gamle ingeniør- og industrikoncern FLSmidth delvist omdannet til beboelsesejendomme, og i den forbindelse er nye veje anlagt. 13 af gaderne har fået navn efter velkendte danske skuespillere, og af disse er syv dannet til kvindelige skuespillere, heriblandt Bodil Ipsen, Clara Pontoppidan, Kirsten Walther og Lily Broberg.

Bodil Ipsens Vej i Valby Maskinfabrik er en af de syv gader i kvarteret, der er navngivet efter en kvindelig skuespiller.

I Sydhavnen godt halvanden kilometer fra Valby Maskinpark ligger den såkaldte Trekantsgrund, hvor vejnavnenævnets bestræbelser er endnu mere udtrykte. I disse år bebygges grunden med boliger, og i den forbindelse har nævnet i 2021 stillet forslag om syv nye gadenavne samt to pladsnavne, og samtlige af disse er opkaldt efter kvinder. I området er der tradition for at navngive efter fremtrædende personligheder fra arbejderbevægelsen og aktive socialdemokrater fra partiets tidlige år, og dette navnetema vil vejnavnenævnet fortsætte ved at opkalde gaderne efter kvinder som Andrea Brochmann, Fanny Jensen, Henriette Crone, Inger Hempel og Viola Nørløv.

”Feminismewashing” på Frederiksberg?

Også i Frederiksberg Kommune er man bevidst om den kønsmæssige ubalance, hvorfor man også her arbejder på, at kvinder opkaldes mere i bybilledet. Men spørgsmålet er, om man er ved at gå for langt i bestræbelserne på at skabe mere ligevægt imellem kvinder og mænds tilstedeværelse i navnelandskabet.

I 2021 besluttede kommunalbestyrelsen på Frederiksberg, at otte pladser i bydelen skal navngives efter markante kvinder. I modsætning til de ovennævnte eksempler fra Københavns Kommune er der her ikke tale om et særligt navnetema. Blandt de kvinder, man ønsker at hædre med en plads, er Lis Møller (journalist og konservativ politiker), Louise Conring (forstander ved Diakonissestiftelsen), Helle Virkner (skuespiller), Bodil Koch (socialdemokratisk politiker) og Helle Gotved (gymnastikpædagog og forfatter).

To af pladserne er på nuværende tidspunkt indviet, nemlig Helle Gotveds Plads (december 2021) og Bodil Kochs Have (marts 2022). Det lyder jo umiddelbart godt, at man nu gør noget for at hædre flere kvinder i gadenavnene, men alligevel er dette initiativ blevet mødt af en del kritik. Pladserne og lommeparken er beliggende på Den Grønne Sti, som er et cykelstisystem på Frederiksberg og Nørrebro, og flere mener, at disse pladser er for små og perifere til overhovedet at bære et navn. Partierne Enhedslisten og Alternativet stemte imod forslaget, som de mener er uværdigt overfor de pågældende kvinder, og et medlem af Enhedslisten (Thyge Enevoldsen) har brugt ordet ”feminismewashing” om denne måde at få kvinder til at indgå i navnestatistikken, uagtet hvor små pladser der er tale om.

Pladsen, der er tiltænkt navnet Louise Conrings Plads, er en af de lokaliteter, der er blevet kritiseret for at være for lille og ikke værdig at opkalde efter en person.

Der er altså en bevågenhed omkring problematikken med de relativt få kvinder, der har fået gader og pladser opkaldt efter sig i København og på Frederiksberg. Dog må det holdes for øje, hvilke lokaliteter, der opkaldes. For eksempel kan de otte nye navne langs Den Grønne Sti på Frederiksberg både anses som et væsentligt skridt imod ligestilling i navnelandskabet, men for nogen udtrykker navngivningen det diametralt modsatte på grund af pladsernes størrelse og deres beliggenhed.

Namnens roll i entreprenörsdriven placebranding

av Maria Löfdahl

Strax söder om Göteborg har ett nytt område vuxit upp. Projektet leds av en grupp entreprenörer och området kallas Nya Hovås.

Under 1980-talet introducerade David Harvey begreppet entreprenörsurbanism. Grundtanken är att beslutsfattare, för att parera den ekonomiska kris som uppkom under 1970-talet, kommit att bli allt mer entreprenörsdrivna i sitt agerande för att placera städer på kartan. En bärande tanke är att platser är i konkurrens med varandra varvid imageskapande åtgärder förväntas attrahera nya invånare som i sin tur ger positiva ekonomiska effekter till området.

Bostadsområdet Nya Hovås är uppbyggt kring ett kommersiellt centrum. Detta centrum är noga planerat, både vad gäller utbud och arkitektur. För att få lov att öppna en verksamhet här måste affärsidén godkännas av entreprenörsgruppen. Här är inga stora kedjor välkomna, istället uppmuntrar man s.k. sällanköpsbutiker med exklusivt utbud att söka sig till Nya Hovås. Entreprenörerna har synpunkter inte bara på affärsinriktning utan även på verksamhetens namn och de kommersiella skyltarnas utformning.

Entreprenörsgruppen har alltså identifierat den makt namnen har i kommersiella sammanhang. Det nya området har vuxit upp en bit söder om det gamla anrika området Hovås. Hovås är ett gammalt välbärgat villaområde som är välkänt i göteborgarnas medvetande. Det PR-företag som fick i uppgift att välja namn på det nya området tog fram ett flertal förslag varav många anglicismer. Till slut fastnade man ändå för förslaget Nya Hovås, med motiveringen att det knyter an till den ”lyx och flärd” namnet Hovås förknippas med. Detta namn godkändes dock inte av Göteborgs stads namnberedning med motiveringen att det inte finns något namn Gamla Hovås att koppla det nya namnet till. Detta ledde till en konflikt mellan entreprenörerna och namnberedningen, men entreprenörerna framhärdar i att använda det ej godkända namnet. Det snappades snabbt upp av mäklare, och Nya Hovås fick snabbt spridning och är nu välkänt i Göteborg.

Tidigt i byggprocessen uppfördes en skylt tänkt att likna Hollywoodskylten med områdets namn. Foto: Maria Löfdahl.

Även namnen i områdets centrum syftar till att förmedla intrycket av en global, urban centrumbildning. Några är på svenska men de flesta är bildade av europeiska högstatusspråk med högt ekonomiskt värde och namnen bidrar till att skala upp Nya Hovås och positionera området som en global plats.

Referenser

Harvey, David (1989): ‘From managerialism to entrepreneurialism. The transformation of urban governance in late capitalism’. Geografiska Annaler. Series B, Human Geography, 71(1). 3-17.

Skånska torp-namn i Danmark och i Sverige

av Lennart Ryman

Som Alexandra Petrulevich konstaterar i föregående bidrag till den här bloggen är det svårt att i dessa tider tänka på något annat än den ryska invasionen av Ukraina. När jag blev påmind om att det nu är dags för mitt årliga bidrag kändes valet av ämnet omöjligt och förstås även futilt. En möjlighet vore att skriva om utbyten av urbana toponymer i närheten av ryska ambassader i syfte att demonstrera mot kriget, men det får bli en uppgift för en annan forskare – en lägesuppdatering är i alla fall följande nordiska förslag, eller möjligen i något fall beslut. Stockholm: Gjörwellsgatan > ?. Köpenhamn: Kristianiagade > Ukrainegade. Oslo: Ukrainas plass. Reykjavik: Garðastræti > Kænugarðsstræti (om det fornnordiska Kænugarðr, se Mikkola i ANF 23 s. 279 f.). Framtiden får utvisa om de här förslagen går igenom och om de kommer att permanentas. Helsingfors stad verkar ställa sig avvisande med sedvanliga ortnamnsvårdande argument.

Ortnamn på –erup och ortnamn på –arp och försvenskningen av sydsvenska ortnamns skrivformer

Till slut fastnade jag för skrivformer för ortnamn i nuvarande Sydsverige före och efter den svenska erövringen, närmare bestämt ett kort nedslag om namn med efterleden ‑torp (‑arp, ‑erup). Kopplingarna till dagens verklighet är förvisso rätt svaga. Gemensamt är egentligen bara att samma namn får skiljaktiga skriftformer i närbesläktade språk och att härskare historiskt sett ofta har varit benägna att utöka sina domäner genom våld.

I den populärvetenskapliga boken Ortnamn i Skåne (s. 57) skriver Bengt Pamp, efter att ha redogjort för den fonetiska bakgrunden till –torp-namn som slutar på –arp:

Under samma omständigheter som i Skåne leder fram till detta –arp utvecklades på Själland ortnamnsändelsen –erup. Själland dominerade under Skånes danska tid hela Danmark, väsentligen på grund av Köpenhamns förhärskande betydelse, och själländska skrivvanor kom därför att anses ”finare” och riktigare än andra. Därför är det praktiskt taget regel under den danska tiden, att det skånska –arp i skriftliga källor ”översätts” till ‑erup _ _ _ Normalt försvinner dessa själländska skriftformer efter det att Skåne blivit svenskt – naturligtvis inte med en gång men efter hand – för att ersättas av det äktskånska ‑arp. I en del fall har emellertid traditionen varit för seg, och –erup har kunnat överleva. Det gäller särskilt namn på herrgårdar … Fortfarande skriver man till exempel Bonderup och Krapperup, men i den genuina dialekten, som har anor långt ner i medeltiden, heter det bonarp och krapparp.

I sin genomgång av skriftformer av ortnamn i Bjäre härad under svensk tid fram till 1800-talet framhåller Pamp att den försvenskning av ortnamn som skedde bör hänga ihop med den språkliga försvenskningspolitik som inleddes i slutet av 1600-talet (1965 s. 78 f.). ”Om än inkonsekvent och med växlande energi har man försökt mönstra ut de mest påfallande danismerna”. Som vi sett i fråga om ändelsen ‑erup kunde i lyckliga fall denna försvenskning leda till att skrivformerna kom att stämma bättre överens med det lokala uttalet.

Efter Pamps insats har det vad jag vet inte gjorts någon samlad ansats att beskriva försvenskningen av Sydsveriges ortnamn. Det är synd, för säkert återstår många problem att lösa. Ett problem, som jag tror mig ha träffat på, rör frågan om det lokala uttalet av namn på ‑erup. Sådana namn finns i dag i rätt stor mängd i Skåne och i ett fåtal fall även i Halland och Blekinge. Med vilken rätt dömer Pamp ut ett uttal som ”krappråpp” 1945 för Krapperup (Skånsk ortnamnsdatabas, med landsmålsalfabet) som ogenuint? Jag är inte i stånd att göra en egen bedömning, men det är lätt att komma att tänka på Staffan Fridells analys av stilnivåer och hans kritik av karakteriseringar av uttal som ”äldre” och ”yngre”. När det gäller namnen Bollerup (herrgård i Ingelstads härad i sydöstra Skåne) och Ugerup (herrgård i Köpinge socken i Gärds härad i östra Skåne, söder om Kristianstad) tror jag att det kan finnas grund för att tala om historiskt kända stilnivåer.

Krapperups Slott. Foto: Bengt A. Lundberg 1990 (Wikimedia Commons: CC BY 2.5).

Bollerup och de övermodiga drängarna

I två ovanliga uppteckningar (Skånsk ortnamnsdatabas, med landsmålsalfabet) återges historier om hur skiftande konjunkturer för Bollerup i det förflutna påverkade herrgårdens legodrängars uppträdande och därmed även deras uttal: i goda tider sade de Bollerup, i magra tider Bollarp. Av uppteckningarna verkar det också som om Bollerup samvarierar med ett mer standardnära uttal, som ”råg” och Bollarp med ett mer dialektalt, som ”ru”.

Ugerup och adelssläkten Urup

Ortnamnet Ugerup har en lång skriftlig tradition med ungefär den skrivningen, från 1400-talets slut, då den ersätter formen Ugarp. Uttalet anges i Skånes ortnamn A 6 som äldre ”ugarp”, yngre ”ugrop”. Ortnamnet brukades också som släktnamn av ägarfamiljen från 1400-talet till 1671. Åren 1596–1634 ersätts Ugerup efterhand med Urup (att döma av de källor som jag gått igenom). Det rimliga är att se detta som en talspråklig utveckling, och det är sannolikt att inte bara ägarfamiljen utan även trängre eller vidare kretsar kring den kände till och även brukade en form ”u(ge)rup”. Ortnamnsformen Urup uppträder sporadiskt från 1598 men slår aldrig igenom, vilket tycks tala för en starkare skriftspråklig tradition för ortnamnet än för släktnamnet. Jag har inte påträffat släktnamnsformen Urup avseende någon person som är skriven till Ugerup.

Avslutning

Traditionen om drängarna från Bollerups herrgård med sitt varierande uttal talar för att stilistisk variation mellan ‑erup-former och ‑arp-former i lokalt uttal kan gå ganska långt tillbaka i tiden. Utvecklingen av släktnamnet Ugerup till Urup talar i någon mån för kontinuitet av sådan variation från 1600-talet och in i modern tid. Hållfastheten av dessa indicier för kontinuerlig stilistisk variation kan förstås ifrågasättas, men jag anser ändå att det är värt att ifrågasätta Pamps tes att uttal grundat på ‑erup-formerna inte har hört hemma i genuin dialekt.

Referenser

Fridell, Staffan, 2006: Ortnamn i stilistisk variation. Uppsala.

Fridell, Staffan, 2009: Stilvariation hos torp-namn. I: Torp som ortnamn och bebyggelse. Red: Peder Dam m.fl. Lund: Institutet för språk och folkminnen.

Helsingfors stad, Stadsmiljösektorn, (med tack till Väinö Syrjälä för länk och utredning).

Ingers, Ingemar, 1959–60: Skånska ortnamn i dansk och svensk tid. I: Skånsk samlings årsbok. S. 3–8.

Hólmfríður Gísladóttir: Vill breyta Garðastræti í Kænugarðsstræti. I Vísir.

Kotimaisten kielten keskus/ Institutet för de inhemska språken, Kadunnimiä ei pidä käyttää poliittisena lyömäaseena (med tack till Maria Vidberg för länk och utredning)

Många vill byta namn på gatan utanför ryska ambassaden: https://sverigesradio.se/artikel/manga-vill-byta-namn-pa-gatan-utanfor-ryska-ambassaden

Pamp, Bengt, 1965: Traderingen i skrift under svensk tid av Bjäre härads jordeboksnamn. I Sydsvenska ortnamnssällskapets årsskrift.

Pamp, Bengt, 1983: Ortnamn i Skåne.

Ryman, Lennart: 2020: Ugerup och Urup. Ett skånskt ortnamn och ett danskt släktnamn. I Namn och namnvård. Vänskrift till Annette C. Torensjö på 60-årsdagen den 18 november 2020. Redigerad av Staffan Nyström m.fl. (Namn och samhälle 31.) *

Skånes ortnamn.

Skånsk ortnamnsdatabas

Ukrainas kamp uppmärksammas från Oslo till Tirana – gator och torg uppkallas efter Putins motståndare. I svenska.yle.fi

*I min Uppsats om Ugerup och Urup har i landsmålstexten ett längdstreck under a fallit bort i ”ata”. Dessutom har i not 1 rak stil för att markera upplösta förkortningar blivit kursiv.

Lviv or Lvov or both? Place-names and (Language) Politics

By Alexandra Petrulevich

Today, 25 February 2022, the day after Russia launched massive invasion of Ukraine, it is immensely difficult to think about anything else or engage in any other activity than following live broadcasts, news and analyses of all sorts and checking up on Ukrainian friends and their families. Official media channels in Sweden (and the rest of Europe) and Russia present strikingly different narratives about the war, so different that I sometimes wonder if they are describing the same chain of events.

The flow of audio and visual information I digested these past two days contains lots of place-names; there are maps of Ukraine with all the major cities marked, mentions of the journalists’ or interview persons’ whereabouts as well as lists of air strikes targets and casualties. The name use across the two mediaverses, the Swedish/European and the Russian one, differs as well; in the West, the official Ukrainian names in transliterated form are preferred in most cases, Lviv (Львів), Kharkiv (Харків), Kyiv (Київ) and Ivano-Frankivsk (Івано-Франківськ), while Russian media make use of Russian equivalents Львов (Lvov), Харькoв (Kharkov), Киев (Kiev) and Ивaно-Франковск (Ivano-Frankovsk). In Sweden, there are however exceptions: those Russian names that have a long tradition in the Swedish language such as for instance Kiev, Odessa and Tjernobyl are used alongside transliterations of Ukrainian names (1). What is the status of the names scientifically and politically?

Exonyms and endonyms

The situation of one place bearing multiple names is generally very common and definitely a rule rather than exception in language contact areas. Historically prominent places tend to have multiple parallel names, for instance, Vienna, Vienne, Vena, Wiedeń, Víden, Villaco etc. used to refer to the capital of Austria, Wien, in different European languages. A typical explanation for such parallelism is that names are usually loaned in adapted form, for instance, due to pronunciation difficulties. In other words, when loaned, the name undergoes changes in accordance with the rules of the recipient language system. Moreover, the adaptations in question can be based both on the oral and written forms of the name, the English Warsaw for Warszawa being an example of the latter.

The names of geographical features in languages other than the official language(s) spoken in the area where the feature is situated are called exonyms (2). Among the examples listed in this section, Warsaw, Vienna, Vienne, Vena, Wiedeń, Víden, and Villaco qualify under the definition. The “opposite” of exonyms are called endonyms, defined as the names of places and other features in the official language of the area, for instance Wien in German and Warszawa in Polish.

The leading international body working for standardization of place-names worldwide, the United Nations’ Group of Experts on Geographical Names (UNGEGN), has issued a policy recommending the UN’s member states to promote the use of endonyms and minimize the use of exonyms internationally (2).

Endonyms in practice

In theory, it is a pretty straightforward recommendation. In practice, figuring out the status of the different names can give a slight headache. Most states are multilingual today and the languages spoken within their borders enjoy different rights.

In Finland, both the Finnish Helsinki and the Swedish Helsingfors are endonyms because both languages have an official status. Thus, both forms can be used internationally according to UNGEGN’s recommendation mentioned above. However, the Finnish endonym Helsinki is preferred in most international contexts.

Another typical complication concerns names in minority languages and indigenous languages. There is only one official language in Sweden, Swedish; however, there are no less than five minority languages in the country, Finnish, Sami, Romani, Yiddish, and Meänkieli. Moreover, place-names in Sami, Meänkieli, and Finnish are protected by the Swedish cultural heritage law and are to be included on road signs and maps in multilingual areas.

But what is the status of names in a minority language in the exonym vs. endonym debate? There has been a push to give the names in official minority languages an endonym status (3: 21, footnote 4: “differing in its form from the name used in an official or well-established language of that area”), but the official UNGEGN definition in the Glossary of Terms for the Standardization of Geographical Names does not yet unambiguously accommodate such an interpretation (2).

The geodata and name metadata associated with Lviv, Ukraine, in the World Historical gazetteer

Languages in Ukraine

According to the constitution, Ukrainian is the only official language of the sovereign state of Ukraine (4, article 10). Russian – alongside other non-specified minority languages – is guaranteed protection and free use. Historically, Ukraine was divided between Austria-Hungary and the Russian Empire; the imperialist fear of Ukrainian independence led to Russia prohibiting publication of Ukrainian in the latter half of the eighteenth century (5).

It is important to acknowledge that Ukraine was (and still is, although another palette of spoken languages is in place) a highly multicultural society where Polish, German, Romanian, Hungarian, Yiddish, Hebrew, Armenian etc. were spoken alongside Ukrainian and Russian. For this reason, there are many more historical names of Ukrainian cities to choose from. For instance, the city of Lviv – Lvov in Russian – used to be called Lemberg in German and is still referred to as Lwów in Polish (see the figure from the World Historical Gazetter).

Transition to Ukraine endonyms

So, Lviv or Lvov or both? The only conclusion to be drawn from the above is that transliterations of Ukrainian names should be used in other languages according to the aforementioned UN’s place-name policy recommendation. Lviv, then.

The Swedish language council Språkrådet still sees both the exonym Kiev and the Swedish transliteration of the Ukrainian name Kyjiv (the form Kyiv above is an English transliteration) as equivalents because a sudden change from the established name to a new one might complicate readers’ or listeners’ understanding. However, the recommendation is to adopt the Ukrainian transliteration “when the time is ripe” (1).

In the light of the current events when Russian bombs are falling all over Ukraine, the transition towards Ukrainian endonyms will most likely accelerate dramatically.

Updated March 3rd 2022

References

  1. https://frageladan.isof.se/visasvar.py?sok=kiev&svar=79953&log_id=905832
  2. Glossary of Terms for the Standardization of Geographical Names (Revised)
  3. Revision proposed by a Joint Meeting on Geographical Names, Prague 2003, referred to in Raukko, Jarno, A linguistic classification of exonyms, in: Jordan, Peter, Milan Orožen Adamič & Paul Woodman (eds.) Exonyms and the International Standardisation of Geographical Names: Approaches towards the Resolution of an Apparent Contradiction (Wiener Osteuropa Studien, 2007).
  4. The Constitution of Ukraine
  5. Plokhy, Serhii, 2017: The Gates of Europe: A History of Ukraine. New York: Basic Books.

The unfiltered background data of the Icelandic place-name archive

by Birna Lárusdóttir

Ongoing work at the place-name archive

The Icelandic place-name archive is currently being reorganized and registered into a database.  The bulk of the collection dates from the 1940s to the 1980s. It consists of several categories or layers. Finished and edited place-name descriptions are the most accessible layer, where the toponomy appears as a part of a holistic landscape description which enables readers to travel through the landscape in their mind and get a fuller picture of the place names and their meanings in context. 

A map of Fagurey, one of the islands of Breiðafjörður, W-Iceland. Photo: Birna Lárusdóttir.

Most of these complete descriptions are now accessible online at nafnid.is. Behind these descriptions lies a layer of data which remains largely unexplored but sheds light on the collection and how it was shaped. This layer consists of background data such as complete manuscripts, lists of names, letters from informants to the staff of the archive (earlier: The Icelandic Place-Name Institute), comments on existing descriptions and hand-drawn maps.

An example of files from one district, V-Eyjafjallahreppur, S-Iceland. Photo: Birna Lárusdóttir.

A recording from 1970

The archive contains many hidden gems which give a glimpse into the dynamics and the social context of both individual names and whole registers. A personal favorite is a conversation recorded in 1970 between three brothers who all grew up on the same farm, Hæll in Gnúpverjahreppur in the south of Iceland.

Hæll is a farm rich in family traditions, where many generations of the same family had lived before them. Their aim is to review an older place-name register, most likely from the 1920s, which had been written by an avid collector with no personal connection to their farm. One brother reads the text out loud, while the others provide an endless stream of commentary: , já-já, jú-jú, yes, I remember, I don’t think so, we didn’t really use that name, I would not describe it this way. Sometimes they pause to discuss individual names, locations, events, the time-depth of the text and even the people behind the names. Who could possibly have bestowed them? Why would someone mention a name they have never heard of? Who might the collector have interrogated at the time of the collection?

A page from the transcribed interview from 1970. Photo: Birna Lárusdóttir.

The brothers add a few missing names and sometimes speculate about whether they are appropriate or not for an official register. Among them are Harðlífi (‘Constipation’) for part of an irrigation ditch and Bunuvellir (‘Running Fields’), named by a boy who was fetching some  cows with  “the runs” (I.e., diarrhea). One brother rather dislikes a more innocent name, Miðhús (‘Midhouse’), which according to him is “such a young name that he can only just accept it.”

The name Mígandaskarð (‘Pisser’s Gully’) is also referred to as Smjörvörðuskarð (‘Butter Cairn Gully’) in the old register, to which they all vocally object. This sparks speculation on the collector’s source. After a short debate they agree that it must have been a worker at the farm named Eiríkur, who was known for having his own opinions on place names and was possibly trying to be polite in the case of Smjörvörðuskarð.

From recording to written register

In the above case the main facts of the relatively informal chat were combined into an updated version of the register a few years later by a staff member at the Place Name Institute. It mentions landscape changes and reasons for names falling out of use.  Harðlífi is claimed to be rarely used, Bunuvellir is said to stem from a “minor incident” (not explaining the origin) and Miðhús is only mentioned in a footnote, apparently as a temporary name.  Mígandaskarð is, however, stated to be the only correct version of the name according to the brothers.

This is a great example of how the place-name register can be a very dynamic document and how people think twice before publishing something officially.

Herregårde på -holm og bondelandsbyer på -rup

Socio-onomastiske overvejelser i danske herregårdsnavne gennem tiderne (1)

af Johnny G.G. Jakobsen

I min forrige klumme (’Ishøjpalmen, Randerstypen og 2900’) gav jeg nogle eksempler på danske stednavne med særlige sociale konnotationer i nutiden. Denne gang vil jeg følge op på dette med et eksempel på, hvordan særlige medbetydninger også kan ledsage hele stednavnetyper.

De første onomastiske udskilninger af herregårdsnavne

Tilbage i middelalderen lå langt de fleste af Danmarks hovedgårde (eller ’herregårde’, som de typisk kaldes fra og med 1700-tallet) i landsbyer, som de længe delte navn med. Et eksempel på dette er Hørby (på Tuse Næs, Sjælland), der kendes som kombineret landsby og stormandssæde fra starten af 1300-tallet.

Men i løbet af 1400- og 1500-tallet synes der mange steder at være opstået et praktisk og/eller socialt oplevet behov for navnemæssigt at kunne skelne bebyggelser beboet af bønder fra bebyggelser beboet af samfundets overklasse. I eksemplet Hørby løste man dette ved, at hovedgården fra starten af 1400-tallet stadig oftere omtaltes som Hørbygård, til forskel fra landsbyen Hørby.

Nogle steder fortsatte de to bebyggelser og deres navne med at eksistere side om side, mens man andre steder med tiden lod landsbyerne nedlægge til fordel for hovedgårdens jordtilliggende; det sidste skete i Hørby.

‑holm og de andre herregårdsnavneendelser

Samtidig blev det fra slutningen af middelalderen almindeligt, at nye hovedgårde anlagdes for sig selv ude i landskabet, hvad enten dette nu skete af dyrkningspraktiske, socialprestigiøse eller forsvarsmæssige hensyn. Mens landsbyhovedgårdene som nævnt typisk bar samme slags navne som landsbyerne, eventuelt tilføjet ‑gård, så antog de enkeltliggende hovedgårde typisk en anderledes type navne med endelserne ‑holm, ‑borg og ‑vold.

I 1600-tallet vandt nye endelser frem blandt de foretrukne herregårdsnavnevalg, såsom ‑dal og ‑lund, hvortil senere navnemoder med ‑minde, ‑lyst og ‑gave især slog an i 1700-tallet. Mens de oprindeligt senmiddelalderlige hovedgårdsnavne på ‑holm (’jordareal omgivet af vand’), ‑borg (’befæstet bygning’) og ‑vold (’voldgravsanlæg’) ofte afspejler, at de tilknyttede bebyggelser vitterligt var befæstede af forsvarshensyn, så blev navnetyperne efterhånden så nært associeret med herregårde, at efter-middelalderlige herregårdsanlæggelser uden befæstninger og voldgrave uden problemer kunne antage samme endelsestyper.

På samme måde må man ofte lede forgæves efter de naturgeografiske sænkninger i landskabet, som vore mange herregårdsnavne på ‑dal ellers kunne stille forventninger om. Efter middelalderen synes den slags endelser i nye herregårdsnavne således at have en rent poetisk eller herregårdsromantisk betydning.

Herregårdsnavneændringer til –holm

Mens der kun kendes få danske eksempler på at landsbyer har skiftet navn, så har omtrent halvdelen af vore hoved-/herregårde ændret navn en eller flere gange. Og der er adskillige faste mønstre at notere sig i disse herregårdsnavneændringer.

Den absolutte topscorer blandt stednavneendelser, når et nyt navn blev tillagt en herregård, var ‑holm. Især i perioderne 1660-1690 og 1750-1800 skiftede rigtig mange danske herregårde navn, og i 25 % af tilfældene endte det nye navn på ‑holm. Præferencen for denne endelse var faktisk endnu mere udtalt i tiden før 1660, hvor ‑holm stod for mere end 60 % af de tilvalgte herregårdsnavne.

I den ældre periode foregik ændringen ofte ved, at endelsen ‑holm blev hægtet på et eksisterende navn, enten i dettes fulde oprindelige form (f.eks. Gunderslev > Gunderslevholm 1345; Rønnebæk > Rønnebæksholm 1455) eller gennem udskiftning af efterleddet (f.eks. Næsbygård > Næsbyholm 1575; Skullerupgård > Skullerupholm 1670).

Efter middelalderen blev det efterhånden mere moderne at kreere helt nye navne, typisk med personnavne fra den herregårdsejende familie i forleddet (f.eks. Skovkloster > Herlufsholm 1560; Paddeborg > Sparresholm 1610; Vedtoftegård > Brahesholm 1673).

Herregården Lungholm nær Rødby på Lolland udgør et klassisk eksempel på udviklingen i danske herregårdsnavne. I de ældste omtaler fra middelalderen var der tale om en hovedgård i landsbyen Olstrup, som stormandssædet delte navn med. Fra omkring midten af 1400-tallet begyndte hovedgården at distancere sig onomastisk fra de omkringliggende bøndergårde ved at antage navnet Olstrupgård. I 1639 blev den gamle hovedgård udvidet med jorderne fra en da nedlagt nabolandsby, Pugerup, og den derved opståede nye herregård fik navnet Lungholm, opkaldt efter ejeren Palle Rosenkrands’ hustru, Elisabeth Lunge. Tegningen, der er fra 1872 og udgivet i Trap Danmark (2. udgave), viser herregårdens nuværende hovedbygning, der er opført i midten af 1800-tallet. (Hentet fra Wikimedia Commons)

Herregårdsnavneændringer  fra ‑rup

En absolut ’taber’ ved herregårdsnavneændringerne kan også udpeges. Mens rigtig mange nyoprettede herregårde i senmiddelalderen fik navne på ‑rup, synes denne navneendelse pludselig i mindre grad at have tiltalt adelen i århundrederne efter middelalderen.

Dette viser sig dels ved, at der efter 1600 næsten ingen nye herregårdsnavne opstod på -rup, samtidig med, at eksisterende herregårdsnavne på netop denne endelse (eventuelt tilføjet ‑gård eller sågar ‑holm) var særligt udsat for ændringer i 1600- og 1700-tallet.

Dette gælder f.eks. gode gamle ‑rup-herregårdsnavne som Vinderup †o.1600; Olstrupgård †1639; Torup †1664; Pårup †1672; Skomstrup †1673; Loverstrupgård †1674; Abrahamstrup †1677; Bonderup †1681; Hovedstrupgård †1681; Finstrup †1723; Sostrup †1725; Sørup †1743; Østrupgård †1754; Stenkelstrup †o.1760; Totterup­holm †1789; Krenkerup †1815.

Det er selvsagt svært at gisne om, hvad motiveringen har været bag de mange fravalg af ‑rup-herregårdsnavne blandt disses adelige ejere for adskillige århundreder siden, men måske har de da hos visse kredse i adelen dels forekommet at lyde lidt vel ’bondske’ og usofistikerede, dels har de formentlig forekommet vældig gammeldags i en negativ forstand.

I 1800-tallet ændrede denne strømning sig fuldstændigt, nærmest i modsatgående retning. Dette vil blive emnet for mit næste socio-onomastiske blogindlæg.

(Der kan læses mere om danske herregårdsnavneændringer i min artikel om samme emne i Landbohistorisk Tidsskrift 2017-18)