The alphabet of the land(scape): Children’s place-names

by Birna Lárusdóttir

Reading the landscape

“Children learned the alphabet of the landscape before and at the same time as they learned the alphabet of the book.”

This comment, in a place-name record put together in 1994 by Lúther E. Gunnlaugsson, farmer at Veisusel in Fnjóskadalur in northern Iceland, indicates that in Iceland in previous times, the ability to read the landscape, not least on the basis of place-names, was thought to be important. Each place-name represented a letter or sign, as in an alphabet, and as such, was part of a bigger whole.

Farm landscape through the eyes of a child.  Halldór Pétursson 1924.  National Museum of Iceland.

Lúther’s comment fits well with well-known theoretical ideas about landscape and the marks that humans make on/in it. Scholars have, for example, compared landscape to a text in which writing, reading and literacy are implicit, and also to a palimpsest manuscript – a manuscript whose text has been scraped off and written anew with new ink. In this way, landscape, along with the place-names in it, is multi-layered, constantly changing and often complex. At the same time, it is necessary for those who live in and interact with particular places to be able to read it, or read out of it – to understand what place-names referred to, and what kinds of meaning they contained.

Place-name knowledge in past times could be an indicator of an individual’s status within a particular group, and it could enable children to accomplish tasks or work that carried with it a certain responsibility. Thus, in a place-name record for the farm of Brekka in Svarfaðardalur in northern Iceland, we read how adults had names for every landscape feature at their fingertips: “…each hill, gully or cliff … on every upland heath between Bakkadalur and Holtsdalur.

These place-names were necessary for boys to know if they hoped to become a shepherd, because otherwise it could be difficult if, for example, the dairy-women asked where the ewes had been found, and if he could not identify the place by name then he was an idiot and would be laughed at by them.” Aged nine, having accompanied his uncle up on the heaths searching for sheep, the author of these words had become a competent shepherd who was knowledgeable about place-names in the area.

Children as authors

Children were not only passive readers of the landscape but also active authors. There are various hints that suggest this in the place-name records. The informants in the records had generally reached old age when the place-names were put down in writing but were happy to go back in time to their early years when they were recalled.

There are examples of ruins of shepherds’ huts in outer meadows that had names such as Markúsarkofi, Bensagerði and Rönkukofi, all most likely named after children who looked after the sheep, possibly by other children. Other examples of hut names include Bræðraborg (Brothers´ Butte), Krummastaðir (Krummi´s farm or Raven´s Farm) and Barnabaðstofa (Childrens´ living room).

Ruins of a shepard´s hut.  Öxnadalshreppur, N-Iceland.  The Institute of Archaeology, Iceland.

Sites of play were probably the most common places that children named: these were places that were central to their early world but did not have much significance in the daily life of adults. Examples of these may include Gullatóft at Austdalur in Seyðisfjörður in the east of Iceland, and Leggjabú at Dalbær in Hrunamannahreppur in southern Iceland: both names refer to toys directly.

There are other examples where play-sites were given farm-names, e.g. at Litli-Galtardalur on Fellsströnd in western Iceland where kids built “houses and halls, sheep-pens and fences” all around a certain hill. Fögruvellir (Fair Grounds) was nearby, as was Vallabú (Valli´s farm), “under a grassy overhang” – so-called because a boy called Valli built a structure there. At Austurhlíð in Eystrihreppur, southern Iceland, at a place called Kirkjulundur (Church Grove) there was a fenced-off plot where children buried dogs, cats and other animal friends. There was even a little church that the children had built: inside there was space for one person. These are all intriguing indications of how children named places to create a space for their games: they built their own world on the basis of various ideas taken from the adult world, adapted to their own sphere and rules.

Sometimes children’s place-names are not paid much accord in the place-name records. An example of this is found in the record for Staðarhraun in Mýrar in the west of Iceland: a certain channel that children called Kjóamýri because of Arctic skua attacks (kjói = Arctic skua) is mentioned, but the informant makes it clear that that name disappeared from use as soon as the children had grown up.

At Landakot on Vatnsleysuströnd on the Reykjanes peninsula there is a description of a boggy area called Móar where there were bare patches of earth and rocks to which children gave “various names, which hardly count as place-names.” Unfortunately, these names were not recorded.

In both of these examples we can see the assumption that place-names used by children were not thought to be of much significance: maybe the names had not been passed on to others or become established in the adults’ language, likely because they were only used within the children’s group and therefore the chances of them becoming fixed were smaller.

Another example, though, from Vatnsleysuströnd, might point to a contrasting idea: that children themselves were also part of the place-naming process: there, children came up with new names for places that already had names – thus they began to call “Síki” (Canal) by another name, “Sílalækur” (Small Fish Creek), and the ruins of the old farm-house at Stóru-Vogar “Rústir” (Ruins). Both of these names seem to have survived.

All of the examples in this paper derive from place name registers preserved in the archive of The Árni Magnússon Insitute, Iceland.  Most of them are accessible online at:

This paper is an English translation of the Icelandic Stafróf landsins: Örnefni barna that appeared on the Árni Magnússon Institute web page in November 2020. Translation by Emily Lethbridge.

Namnen i det språkliga landskapet

av Maria Löfdahl

Vi omges dagligen både av talat språk och av olika typer av skriftliga budskap.  Traditionellt har sociolingvistiken ägnat sig åt studier av det talade språket men under senare tid har intresset för olika typer av skrivna texter och budskap i det offentliga rummet väckt ett allt större intresse.

Vi möts ständigt av olika typer av skriftliga budskap med olika avsändare och olika tänkta mottagare. Det kan handla om alltifrån officiella trafikskyltar, kommersiella skyltar och reklamtexter till handskrivna lappar och klotter tillkomna av individuella aktörer. Genom att studera dessa olika texter och placera dem i en samhällelig kontext kan de tjäna som redskap för att förstå olika aspekter av ett samhälle med utgångspunkt i de organisationer eller individer som författat texterna.

En stor del av de texter vi dagligen möter är namn. Dessa namn är ofta skrivna på olika språk. I Göteborg talas ungefär 120 olika språk och denna flerspråkighet återspeglas i de kommersiella namn vi dagligen möter när vi rör oss i staden.

Namnen som verktyg för att förstå en stads flerspråkighet

Ofta tänker vi inte ens på det, men språken i vår omgivning påverkar alla oss som lever och interagerar i samhället. Det kan få en person att känna sig hemma – eller helt främmande. Språken har inte bara en kommunikativ funktion utan även en symbolisk sådan, eftersom ett språks närvaro i det offentliga rummet bekräftar talarnas plats i samhället. Eftersom Sverige inte för någon statistik över talade språk är vår kunskap idag något begränsad vad gäller vilka språk som talas var, av vem och i vilka situationer. Att studera namnskicket i staden är dock ett (bland flera) verktyg för att förstå vilka språk som talas och i vilka funktioner de förekommer i.

Namnen i två Göteborgsstadsdelar

Låt oss titta på två områden i Göteborg: Gamlestaden och Nya Hovås. Gamlestaden är ett område som alltid kännetecknats av flerspråkighet. Under 1960- och 70-talen rekryterade kullagerfabriken SKF arbetskraft från delar av Europa: Finland, Ungern, Italien och länderna på Balkan är några exempel. Arbetarna fick bostäder i anslutning till fabriken och i området växte verksamheter med hemländernas produkter fram. De är idag borta och namnen i hög utsträckning försvunna. Endast några enstaka, såsom Italienska kolonin, lever kvar i göteborgarnas minnen.

Idag har nya invånare och nya verksamheter kommit att prägla området. De språk vi idag framförallt ser talas av personer som kommit till Sverige under senare tid. I Gamlestan är arabiska det vanligaste språket, vid sidan av svenska. Det kan delvis förklaras med att området präglas av flera moskéer som bär arabiska namn. I anslutning till dessa har andra verksamheter vuxit upp. Även de bär ofta arabiska, somaliska eller kurdiska namn. Personer som talar dessa språk är flitiga besökare i moskéerna.

Falafelstånd invid en moské i Gamlestaden. Foto: Maria Löfdahl.

Nya Hovås är ett nybyggt område som vuxit upp i anslutning till ett köpcentrum med väldigt tydliga krav på design. Även i detta område är övervägande del av namnen på andra språk en svenska. Det är dock en annan typ av flerspråkighet som möter besökaren. Här domineras namnskicket av europeiska högstatusspråk såsom italienska och franska – språk som kopplas till ekonomiska värden.

Skönhetssalong i Nya Hovås. Foto: Maria Löfdahl.

Olika typer av flerspråkighet i namnskicket

Flerspråkigheten i namnen ser alltså väldigt olika ut i de båda områdena. I Gamlestaden är namnen (och språkvalen) resultat av migration och segregation och har en direkt koppling till områdets befolkning. Namnen har en informativ, kommunikativ och platsskapande funktion.

I Nya Hovås har namnen (och språkvalen) ingen koppling till vilka språk som talas av områdets befolkning. De är istället resultat av gentrifiering där olika språk snarast används som ”visuell fetisch” och har ett högt ekonomiskt värde.  Genom att studera stadens namn och reflektera vilka språk de är på kan de hjälpa oss att förstå hur människor rör sig och lever i den segregerade staden där folk med olika bakgrund och olika språk sällan möts.

New collection of articles casts light on place-name databases as research infrastructures in spatial humanities

By Alexandra Petrulevich

The upcoming volume “Digital Spatial Infrastructures and Worldviews in Pre-modern Societies” published by ARC Humanities Press introduces nine Nordic research infrastructure outputs with spatial focus: Norse World, Mapping Saints, The Icelandic Saga Map, Nafnið.is, TORA: Topographical Register at the National Archives of Sweden, The Swedish Digital Place-name Register, The Swedish Open Cultural Heritage, and DigDag: A digital atlas of the historical and administrative geography of Denmark. Research infrastructure here is understood as carefully curated research data collections made available for researchers, students and the general public for exploration and analysis.

This segment of research outputs has grown immensely over the recent decade in the Nordic countries. There are many reasons for this development, for instance, researchers’ interest in spatial dimensions of various materials such as place-names, early modern inventories and cadastral maps, medieval literature and art etc., and interdisciplinary methodology combining traditional and digital methods as well as availability of specific research funding calls.

Apart from presenting the resources and the data they offer, the chapters of the volume include example studies showcasing the potential of these newly developed spatial infrastructures for research as well as practical applications of digital methods.

Map showing result of not stating a same-origin place-name (Ypso and Øpso) relationship between localities/feature types from chapter 6 by Peder Gammeltoft.

The spatial focus of the aforementioned projects implies, quite unsurprisingly, that many of them deal with place-names, modelling of place-name data or place-name databases in one way or another. This is a welcome development in the field of spatial humanities where collation and processing of name data traditionally received little attention.

In the realm of the digital, place-names are seen as mere attributes, an almost arbitrary addition to the core values in the digital gazetteer model, coordinates and feature type, widely used to both define and describe any location in a spatial database. This volume provides several examples of how geocoded humanities data challenge this model and in what ways the model can be adapted and further developed in accordance with the project’s ambitions and needs.

For instance, Peder Gammeltoft re-considers the mainstream approach to handling place-name data in digital gazetteers in chapter 6. Because place-names occur in etymologically and otherwise related clusters and because one and the same locality can be associated with multiple names or name forms, Gammeltoft introduces the concept of a unique place-name identifier and thus a novel approach to structuring place-name data in databases.

Another example is chapter 11 where I also make a contribution to reform the mainstream gazetteer structure and its approach to place-name materials. Chapter 11 offers both theory and methodology for dealing with place-names and place-name variants in spatial research infrastructures in analytically meaningful way—facilitating not least socio-onomastic studies of name variation in texts of different genres. These two chapters—as well as related studies in chapters 1, 10 and 12—offer innovative approaches to place-name modelling that captures the essence of place-names and that would be of interest to anyone interested in developing a spatial dataset from scratch.

The volume Digital Spatial Infrastructures and Worldviews in Pre-Modern Societies edited by Alexandra Petrulevich & Simon Skovgaard Boeck will preliminarily be published by ARC Humanities Press on April 10.

Place-names, community and consensus: An example from Iceland

By Emily Lethbridge, Árni Magnússon Institute for Icelandic Studies

Patreksfjörður 1983 and 2023

Earlier this year, the 40-year anniversary of a traumatic avalanche event in the West Fjords of Iceland was marked. On the 22nd January 1983, the town of Patreksfjörður was hit by two avalanches a couple of hours apart. Four people were killed, others were injured, and there was great damage to buildings. This year, just a few days after the 1983 disaster was commemorated by a memorial service on the 22nd January 2023, the past repeated itself when a slush flood (Icel. krapaflóð) fell down the same route, reaching the town. Thankfully on this occasion no houses were hit and the damage was limited. Nonetheless, trauma and anxiety must have been renewed for some local residents, just when the community effort to mark the passing of two decades from the earlier avalanche was intended to help ease psychological and emotional pain.

Subsequently, place-names have become part of the local and national discussion about future avalanche threats and plans to build avalanche barriers in Patreksfjörður, amongst other related aspects. On the 15th February 2023, the regional municipality for the area, Vesturbyggð sveitarfélag, posted a short article on their website in which attention was drawn to the fact that the channel of the avalanche, a gully in the mountain above the town, has several alternative names. After information about each name variant, local residents were invited to complete an online poll, voting either for one of the existing names, or suggesting another one.

Screenshot from
Translation: Stekkagil or Geirseyrargil?
It has come to the attention of Vesturbyggð municipality that a certain gully in Patreksfjörður, recently in the spotlight because of past and recent avalanches, has three names: Stekkagil, Stekkjargil and Geirseyrargil, although Patreksfjörður residents most often just talk about Gilið. The municipality sincerely wishes to prevent this hot issue causing division in the community and believes it to be an urgent matter to decide which name should be used henceforth, in agreement with residents. For this reason it has been decided to open the matter to vote; a link can be found at the bottom of the article. 

Stekkjargil, Stekkagil, Geirseyrargil, Gilið

In each of the variant names, the generic element, gil (gully/ravine), is present. Two of the names are essentially different grammatical versions of the same specific element stekkur (a sheep-pen used during the spring lambing period to separate lambs from their mothers when they were milked), Stekkjargil being a singular form and Stekkagil a plural form. Place-name records for the area from 1969 that are kept in the place-name archive at the Árni Magnússon Institute for Icelandic Studies use the form Stekkagil. But the National Land Survey of Iceland database and corresponding online map have the primary form Stekkjargil.

A third name, Geirseyrargil, has a different modifier: the name of a farm, Geirseyri, that was located on the site of the present town of Patreksfjörður which only began to form around 1900. Geirseyrargil is, according to Vesturbyggð sveitarfélag, a form that people not local to the area (e.g. meteorologists, scientists, emergency response officials and news reporters) who were involved in the aftermath of the 1983 avalanche took up. Finally, a fourth name, the generic element preceded by the definite article, Gilið (The Gully/Ravine), is apparently used by locals in daily speech. Gilið is not in fact given as an option in the online poll, but the opportunity to suggest any other name than Stekkjargil/Stekkagil/Geirseyrargil might have been included with the name Gilið in mind.

Place-names can unite and divide

Examples can be found from all parts of the globe where a specific geographical feature has more than one alternative name-form. Sometimes, these forms can co-exist without particular problems or outright conflict though one or another stakeholder will believe the name they champion is the more “correct“ or “better“ form. One or another form may also be preferred in formal or administrative discourse, and complex political/historical contexts may play a role here.

Discussion about alternative names for existing or new geographical features in Iceland is not infrequently found in the Icelandic media, and on social media forums such as Facebook. This is not surprising since as Anders Sandin (2016, 8) writes, “names are more than just a practical label that people need to find their way about. They mean many other things to us. Names have many roles and functions“: as well as being practical, they convey feelings, capture ideologies, and create community.   

Reading between the lines of the municipal account of alternative names for the gully above Patreksfjörður, though, it seems that a lack of consensus over which name to use (and a difference in local vs outsiders’ choice of name) is causing social tension at a time when it is crucial for members of the local community to be united. The specifics of this situation — the collective and individual trauma associated with the gully and the impact of the 1983 avalanche on the local community – clearly make it especially sensitive.[1]

Since the results have not yet been announced, it remains to be seen whether the poll will help build local and national solidarity or cause further disagreement and/or confusion. It is interesting to see an example of a local authority utilising a place-name debate as part of a strategy to cope collectively with a community’s past losses and present fears. Symbolically, too, inviting participation in the vote for one or another of the names is arguably something more than encouraging individuals to take part in a process involving consensus: it is a way of bringing together all affected parties in an effort to (re-)assert control over natural forces that threaten the safety of the community.  


Sandin, Anders, 2016. Good Place-Name Practice: The Swedish Place-Names Advisory Board’s Guide to the Standardisation and Preservation of Place-Names. Ortnamn og namnvård 6. Gävle. Online here.

Sarnowski, Michael, 2018. Revisiting the Sites of Trauma: The War Poetry of Siegfried Sassoon, Edmund Blunden, and Richard Hugo. Journal of Literature and Trauma Studies 7.2: 1-20.

[1] As Michael Sarnowski (2018, 1) noted in his study of World War One poets and their references to places and place-names, “Understanding history and the processing of memory often relies on the perspective generated from one’s sense of place. The prevailing memories of a war and the events of monumental and often catastrophic change are captured in place names. Cities, towns, rivers, hills, beaches, and other geographical landmarks have become synonymous with victory, devastation, horror, and inhumanity.”

Litt om én metodisk utfordring ved bruken av uttaleopplysninger i Norske Gaardnavne

Av Wen Ge

Problemstilling og motivasjon

Rett på problemstilling: I hvilken grad er uttaleopplysninger om stedsnavn i Norske Gaardnavne representative for samtidas generasjoner i et bygdesamfunn? For å gjøre rede for motivasjonen bak spørsmålet vil jeg først fortelle litt om ph.d.-prosjektet mitt som jeg begynte høsten 2022 ved Høgskulen i Volda og Universitetet i Bergen. Arbeidstittelen til prosjektet er Lokal nedarvet uttale av stedsnavn: Overlevering, utjevning og veien videre i Norge og Danmark. I ulike sammenhenger har det vært sagt at tradisjonell dialektuttale av stedsnavn er i gang med å forsvinne mange steder i Norge (Helleland 1991: 29). Imidlertid har det tilsynelatende vært bare få studier i Norge som systematisk gransker i hvilken grad tradisjonell dialektuttale av stedsnavn er overlevert blant lokalt folk i dag, f.eks. Valand (2005: 94-97, 100) der hun i undersøkelsen av normering av stedsnavn i tidligere Stokke kommune viser at uttalen av nesten alle navn i det utvalgte materialet i dag ikke er tradisjonell dialektale, men skriftpåvirket.

Ellers har redusert bruk av tradisjonell dialektuttale i stedsnavn vært omtalt de siste årene, f.eks. /jå:´sta/ (Jåstad) i stedet for /jao´stå/ i Hardanger, jf. gno. á > /ao/, så vel som /fåd`ne:s/, /råg`ne/ (Fodnes, Rogne) i stedet for /fød`ne:s/, /røg`ne/ i Valdres, jf. gno. o > /ø/ (Helleland 2015: 79, Søyland 2016: 43).[1] For å tette litt den overnevnte lakunen i feltet, skal jeg i ph.d.-prosjektet mitt undersøke ev. variasjon og endring i uttalen av stedsnavn i to områder i Norge og ett område i Danmark, og forklare årsaker til ev. endring. Det første område er Ullensvang, Hardanger, og de andre områdene er ikke helt bestemt ennå i skrivende stund.[2] Gårdsnavn er valgt som studieobjekt.

Man kan si at prosjektet mitt metodisk sett er ei klassisk sosiolingvistisk (variasjonslingvistisk) gransking av eventuelle endringer i tradisjonelle dialekttrekk i stedsnavn. Jeg skal hovedsakelig bruke tilsynelatende tid (engl. apparent time method), dvs. at jeg gjennom intervjuer skal samle inn uttaler av stedsnavn fra informanter i to eller tre forskjellige aldersgrupper på et bestemt tidspunkt i nær framtid og sammenlikne uttalene fra aldersgruppene for å se eventuelle forskjeller. Eventuelle forskjeller mellom de ulike aldersgruppene/generasjonene kan indikere endring i uttalen av stedsnavn i et språksamfunn. Metoden forutsettes stabilitet av dagligtalen til enkeltindivid (2.2 i Cukor-Avila & Bailey 2013). Det vil si at dagligtale som informanter fra de ulike aldersgruppene viser, fremdeles er relativt lik den som de har lært seg i ungdomstida. Således går en ut fra at de ymse aldersgruppene kan vise tilstanden av språk fra ulike tidsperioder. Den teoretiske forutsetningen kan problematiseres, men skal ikke diskuteres her.

Samtidig vil jeg utforske i hvilken grad jeg kan bruke Norske Gaardnavne (forkortet som NG heretter) i prosjektet mitt. Det er ikke unaturlig hvis man umiddelbart tenker på NG som et potensielt aktuelt materiale i en studie med et historisk eller diakronisk perspektiv som min. Hovedgrunnen er at NG viser uttaleopplysninger av gårds- og bruksnavn i Norge tilbake til siste halvdelen av 1800-tallet. Sånn sett kunne jeg kombinere resultat generert av tilsynelatende metode med uttaleopplysningene i NG for å indikere utvikling i uttalen av stedsnavn fra siste halvdelen av 1800-tallet fram til i dag (se illustrasjon nedenfor).[3] Dessuten står verket faghistorisk sett sentralt i norsk stedsnavngransking.

Men i hvilken grad kan NG opplyse om ev. variasjon i uttalen av gårds- og bruksnavnene blant medlemmer i enkelte bygdesamfunn i samtida si? Eller i hvilken grad var uttaleopplysningene i NG representative for samtidas generasjoner i et bygdesamfunn? Jeg er usikker på hva som er svar på spørsmålene ovenfor. Så godt meg og noen etablerte stedsnavngranskere som jeg har konsultert er bekjent, er navn i NG ofte dokumentert bare med én uttalevariant, men etter mitt syn er det ikke nødvendigvis forutsatt at den ene uttalevarianten var mest dominant i det vedkommende bygdesamfunnet.

Dersom man ikke foretar noe vurdering av formålet og innsamlingsmetoden til uttaleopplysninger i NG (og datidig språksituasjon), men tror at den ene uttalevarianten vist i NG var brukt i en høy grad innad i ei vedkommende bygd i samtida si, for eksempel brukt av 90% av lokalbefolkningen, men den egentlig ikke var det, for eksempel brukt av 60%, risikerer man å skaffe seg et falskt bilde av bruken av uttalen av stedsnavn i samtida si og dermed få et falskt historisk grunnlag å sammenlikne uttaler fra senere tidsperioder med. Således vil man konkludere med en feil utvikling av endringsgraden av uttalen av stedsnavn.

En liknende metodisk utfordring med bruk av eldre språkmateriale har vært tematisert av Bugge i orddødsstudier (2011: 180):

“For det andre kan vi spørre oss om hvordan vi veit at ordforrådet a var representativt for generasjon 1. Og hvem representerer generasjon 1 når denne modellen operasjonaliseres i orddødsstudier? I orddødsstudiene blir det oftest åpnet for individuell og sosial variasjon hos nålevende språkbrukere, det vil si generasjon 2 og 3, men det har til en viss grad blitt forutsatt et historisk homogent språksamfunn, der alle språkbrukere har hatt tilgang til og kjennskap til det samme ordforrådet. Når eldre ordsamlinger blir brukt som kilde til ordforråd a i denne modellen, gjenspeiler kildene det samla bidraget fra ei gruppe informanter som ofte er utplukka fordi de har særlig kjennskap til lokale språkforhold, eller som har meldt seg selv som informanter”.

Derfor mener jeg at man er nødt til å vurdere både innsamlingsmetoden, for eksempel utvalg og antallet informanter, og formålet til NG og verkets forarbeid, for å kaste lys over i hvilken grad den ene uttalevarianten i NG var i bruk i vedkommende bygdesamfunn. Det er lite realistisk å forvente å kunne lage noen konkret statistikk over bruk av ev den ene varianten, slik som jeg eksemplifiserer overfor. Grunnen er at det ikke er sikkert om opplysninger om innsamlingsmetoden til NG er gode nok til å danne et grunnlag for statistikken. Likevel vil en slik kildevurdering bidra til metodisk grundighet i egen forskning, eventuelt til ny innsikt i bruken av den ene varianten dokumentert i NG, og dermed til forsiktigere bruk av NG som historisk kilde til uttale av stedsnavn i en sosiolingvistisk studie. Men la oss først se på hvor mange av gårds- og bruksnavnene i Ullensvang, et av de tre granskingsområdene i prosjektet mitt, som er dokumentert med flere enn én uttalevariant i NG.

Uttalevariasjon i navn fra Ullensvang i NG?

I NG er det Kinsarvik sogn og Ullensvang sogn som svarer til den forrige Ullensvang-kommunen som jeg skal forske på. Fra de to sognene er det til sammen 105 navn, men to av dem er ikke oppført med uttaleopplysninger.[4] Derfor er 103 navn aktuelle for undersøkelsen min. Av de 103 navnene er det bare 7 navn som er dokumentert flere enn bare én uttalevariant. Nedenfor er de 7 navnene.[5]

Navn (NG-skriftform)Variant 1Variant 2
Aarekvaale/ao`rekåló/også hørt /ao`ró-/
Haastabbe/hao`stabba/også hørt /–staba/
Lussand/lu`ssand/også hørt /ló`ssand/
Ringøie/ri`ngjøió/også opg. /ry`-/
Tjoflaat/ᶄó`flå:t/også hørt /ᶄå`flå:t/
Aarhus/ao`rús/en sa /ao`rúsó/
Frøsvik/frí`ssvík/også hørt /fré`ss-/

Slik jeg ser det, gjelder variasjonen her knapt tradisjonelle dialekttrekk i Ullensvang-dialekten, som jeg i prosjektet mitt skal undersøke, for eksempel /ao/ < gno. á, /dl/ < gno. ll, /ᶄ/ og /j/ (palatalisering av /k/ og /g/ foran fremre vokaler). Ett unntak kan være Aarekvaale der det er en variasjon i fuge mellom /e/ og /ó/, som viser til vossa-u. Vossa-u er en mellomlyd mellom /u/ og /o/ og en tradisjonell dialekttrekk i Hardanger og Voss.

De tradisjonelle dialekttrekkene ovenfor har forekommet flere ganger i navnematerialet fra Kinsarvik sogn og Ullensvang sogn (se nedenfor). I NG er ingen av navnene dokumentert med variasjon i dialekttrekkene.

Tradisjonelt dialekttrekkForekomst (gang)Eksempel
/ao/ < gno. á14 [6]Aaremot /ao`remót/
/j/ < gno. g (foran fremre vokaler)6Berget /bæ´rje/
/ᶄ/ < gno. k (foran fremre vokaler)1Sandviken /sa`nnvíᶄæ/
/dl/ < gno. ll6Kvitevold /kví`tavådl/

Man kan spørre seg om hvorfor det er slik. Var det liten variasjon i uttalene av gårdsnavnene på slutten av 1800-tallet i Ullensvang, særlig ingen variasjon i de tradisjonelle dialekttrekkene? Eller var ev. variasjon ikke oppført i NG av en eller annen grunn, for eksempel mangel på ressurser og/eller interesse for variasjon? Når det gjelder ressurser, skriver Rygh (1898: X) at “Kommissionen havde heller ikke Tid og Midler til at drive disse Undersøgelser saa grundigt, som den kunde have ønsket. De blev besørgede af to af dens Medlemmer, Bugge og Rygh, som til dette Arbeide blot kunde anvende en del af sine Sommerferier”. Med tanke på en slik krevende arbeidssituasjon er det forståelig at kommisjonen ikke hadde nok ressurser til å dokumentere alle ev. varianter i NG.

Dessuten ser formålet til kommisjonen ut til å primært være det å oppdage eller grave fram en uttale som Rygh kaller for “den ægte Bygdeudtale” (Rygh 1898: X):

“Den udtale, der her er søgt gjengivet, er den, som høres i daglig Tale mellem Almuesfolk i vedkommende Bygd, og som gjennem mundtlig Overlevering frå Slægt til Slægt stammer frå Navnets oprindelig Form, uden ialfald for Gaardnavnenes Vedkommende i nogen nævneværdig Grad at være paavirket af de gjennem Tiderne vexlende Skriftformer. At faa denne Udtale frem er ikke altid nogen let Sag. Den, som forsøger derpaa, vil snart erfare, at der blandt Landsfolket er ikke liden Tilbøielighed til at betragte disse Udtaleformer som noget, der kan være godt nok til dagligt Brug, men som det ikke passer sig at bruge hverken i Skrift eller ligeoverfor Folk, der ikke selv tale Bygdemaal. Som Følge deraf faar man altfor ofte til Svar paa sit Spørgsmaal om Udtalen givet den nu vanlige Skriftform eller en Form, som nærmer sig til denne. Man maa spørge op og op igjen, og det lykkes dog ikke alltid at naa den ægte Bygdeudtale ; det kan jo ofte ogsaa, ialfald i Øieblikket, være vanskeligt at afgjøre, om man har naaet den” .

Dette viser også at det fantes variasjon i uttalen, for eksempel skriftpåvirket uttale, men i kommunikasjon med folk som ikke kommer fra samme bygd. Dette gjelder altså ikke ev. variasjon mellom allmenne folk i ei bygd, som jeg er interessert i. Men Rygh rapporterer at han ikke alltid har klart å grave fram “den ægte Bygdeudtale” og at det kunne være vanskelig å bedømme om han nådde “den ægte Bygdeudtale”. Kan dette implisere at “den ægte Bygdeudtale” var død i noen tilfelle innad i et bygdesamfunn? Eller var “den ægte Bygdeudtale” i allmenn bruk i bygda, men ikke brukt av enkelte informanter som Rygh hadde av en eller annen grunn?   

Men la oss nå ta en titt innom Ryghs eget eksemplar av 1838-matrikkelen, som er grunnlaget for NG.

Et blikk på Ryghs eget eksemplar av 1838-matrikkelen (Søndre Bergenhus Amt)

Først litt om dette materialet: Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen ligger i dag i Riksarkivet i Oslo. Det er interfoliert, dvs. at det blir satt inn blanke blad mellom de trykte bladene i matrikkelen. På de tillagte bladene finner man notater av Rygh. Indrebø beskriver materialet slik (Indrebø 1929: 144):

“17 kvartbd. 1 band for kvart fylke (amt). Matr. fraa 1838 er interfoliera, og paa dei inskotne bladi hev Rygh notera eldre skriftformer, og so uttaleformer. Skriftformer yngre enn 1600 og sume eldre enn 1600 er med raudt blekk. Skriftformer fraa fyre reformasjonen og sume noko yngre er med myrkt blekk. Øvst paa det fyrste (innskotne) bladet for kvart tinglag hev Rygh (i regelen) sett til kven som hev skrive upp uttala, og aaret som det er gjort. Han tel upp heimelsmennene stundom soleis at han nemner namnet deira, stundsom soleis at at han berre segjer kvar dei er ifraa. Kvar heimelsmann hev fenge sitt nummer, og ved dei einskilde uttaleuppgaavone viser Rygh til heimelsmennene med hjelp av desse nummeri” .

Et blikk på Oluf Ryghs eget eksemplar av 1838-matrikkelen – Søndre Bergenshus amt (Foto: Wen Ge).

I skrivende stund har jeg nettopp besøkt Riksarkivet og sett litt gjennom aktuelle deler fra Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen, for eksempel Søndre Bergenshus amt, men har ikke fått tid til å gå grundig gjennom materialet. En titt innom matrikkelen gir allerede noen interessante og ev. aktuelle funn, for eksempel flere uttalevarianter og opplysninger om informanter som ikke er oppført i tilsvarende bind av NG. Her tar jeg fire gårdsnavn på –stad fra Ullensvang sogn som et eksempel: Måkastad, Kvestad og Kambastad og Jåstad. Men før jeg gjør det, vil jeg være ærlig på at det er første gang jeg ser på Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen og derfor ikke har så mye kunnskaper om kilden, for eksempel håndskriften og lydskriften der. Framstillingen nedenfor er derfor ikke noen analyse. I stedet vil jeg primært gi et inntrykk av materialet og vise det som jeg synes kan være aktuelt for prosjektet mitt.

Mens Måkestad, Kvestad og Kambastad og Jåstad i NG henholdsvis er dokumentert med bare én uttale, nemlig /må`kastå/, /kvæ`stå/, /ka`mbastå/ og /jao`stå/, ser vi flere uttalevarianter av de fire gårdsnavnene i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen og ikke minst informanter til uttalevariantene. (Ifølge min lokale kilde er Jåstad uttalt med tonem 1, ikke tonem 2, slik som dokumentert i NG.)

Uttalene av Måkastad, Kvestad, Kambastad i NG bd. 11 (Olsen & Rygh: 1910: 451)

Uttalene av Jåstad i NG bd. 11 (Olsen & Rygh: 1910: 452)

Uttalevarianter av Måkestad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 85)[7]

Her var det fire informanter, markert med nummer 1, 2, 3 og 5. Tre uttaler ser ut til å være notert: Mens informanter 1, 2, 5 rapporterer en uttale som kanskje svarer til /må`kastå/ i NG, svarer informant 3 med en uttale som slutter på “ste”, som ikke er oppført i NG. Dessuten er en uttale notert over “mŏkastŏ”.

Vi ser også flere uttalevarianter ved Kvestad, Kambastad og Jåstad markert med informantnummer.

Uttalevarianter av Kvestad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 86)

Uttalevarianter av Kambastad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 87)

Uttalevarianter av Jåstad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 97)

Når det gjelder informantene til uttalene til de fire gårdsnavnene, har jeg så langt bare sett én kort merknad som ligger i begynnelsen av delen av matrikkelen for Ullensvang sogn:

Informant 2 og informant 5 kommer henholdsvis fra Aga og Børve. Begge ligger i Ullensvang sogn, dvs. at de to informantene antakeligvis var fra det lokale samfunnet. Dessverre har jeg så langt ikke oppdaget noen opplysninger om 1 og 3. Informant 3 skiller seg ut med “ste” som uttale til etterleddet –stad. Det hadde vært interessant å finne ut bakgrunnen til hen, som ev. kunne forklare bruken av “ste”.

Veien videre

Jeg gjentar problemstillinga: I hvilken grad er uttaleopplysninger om stedsnavn i Norske Gaardnavne representative for samtidas generasjoner i et bygdesamfunn.For å kaste lys over dette, skal jeg ta en grundig gjennomgang av opplysninger om uttale og informanter i Ryghs notater i hans eget eksemplar av 1838-matrikkelen for Kinsarvik sogn og Ullensvangs sogn. Det vil også være aktuelt å lese Opedal (1960) og Sandøy (2015), siden de ev. kan opplyse om graden av homogeniteten/heterogeniteten i språkbruk i de to sognene i slutten av 1800-tallet.


  • Bugge, Edit. (2011). Noen metodiske utfordringer knyttet til orddødsstudier. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter 2011/1, 177–199.
  • Cukor-Avila, Patricia & Bailey, Guy. (2013). Real Time and Apparent Time. I Jack. K. Chambers & Natalie Schilling (red.), The Handbook of Language Variation and Change (2. utg.). Chichester: John Wiley & Sons, Incorporated.
  • Helleland, Botolv. (1991). Etymologisk eller dialektnær skrivemåte av stadnamn? I Botolv Helleland & Kristoffer Kruken (red.), Den 5. nasjonale konferansen i namnegransking, Blindern 18. november 1988, Innleiingar og diskusjon, 23-33. Oslo: Avdeling for namnegransking, Universitetet i Oslo.
  • Helleland, Botolv. (2015). Gamle usamansette gardsnamn. Hardanger, 2015, 75-94.
  • Indrebø, Gustav. (1929). Namnekomissjonen fraa 1878 og samlingane etter Oluf Rygh. Maal og Minne. 129-149.
  • Norsk stadnamnleksikon på Internett:
  • Olsen, Magnus & Rygh, Oluf. (1910). Gaardnavne i Søndre Bergenshus Amt. Bd. 11, Norske Gaardnavne. Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. Kristiania: W.C. Fabritius & Sønner A/S.
  • Oluf Ryghs eksemplar av matrikkelen for 1838, med hans notater. Fortegnelse over Jordebrugene og deres Matrikulskyld saaledes som samme befandtes ved 1855 Aars Udgang i Kinnserviks og Røldals Thinglag af Søndhordlands og Hardangers Fogderi, affattet ifølge Kongelig Resolution af 29de August 1855.
  • Opedal, Halldor Olson. (1960). Hardingmålet. Ord og vendingar og stil. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Rygh, Oluf. (1898). Norske Gaardnavne : Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision : Forord og indledning. Kristiania: W. C. W.C. Fabritius & Sønners bogtrykkeri.
  • Sandøy, Helge. (2015). Vestlandsk etter 1800. I Helge Sandøy (red). Talemål etter 1800. Norsk i jamføring med andre nordiske språk. Oslo: Novus forlag.
  • Søyland, Aud. (2016). Kvifor målføreformer i vegnamn? Nytt om namn, 63-64, 40–44.
  • Valand, Siv Sørås. (2005). Normering av stedsnavn – En undersøkelse av normeringspraksis med utgangspunkt i et navnemateriale. Fra Stokke, Vestfold (masteroppgåve). Universitetet i Oslo.

[1] Lydskriften Norvegia er brukt i dette innlegget.

[2] Det er snakk om den forrige Ullensvang-kommunen, før sammenslåingen med Jondal kommune og Odda kommune i 2020.

[3] Det er ikke sikkert når informanter i Ryghs innsamlingsarbeid var født. I illustrasjonen fører jeg opp 1860-tallet som et rent eksempel.  

[4] Bjørnebotnen og Laagefjeld (gnr. 96) er en gård med et dobbeltnavn (Olsen & Rygh 1911: 457). Jeg har behandlet navnet som ett navn. 

[5] Her prøver jeg å gjengi uttalene av de sju navnene så lik som det står i NG, med to unntak. Det ene unntaket er kvantitetsmarkering. I NG er breve (˘) og makron (¯) brukt til å markere kort og lang vokal. Her er kolon (:) brukt for å markere lang vokal. Det er ingen markering ved kort vokal. Det andre unntaket er markering av diftong. I NG er diftong markert med en ⁀ over to vokaler. Her er det ingen slik markering, som /ao/.

[6] Her er Naa /nao/ inkludert, selv om /ao/ ikke viser tilbake på gno. á (Olsen & Rygh 1911: 451). Også Jaastad /jao`stå/ er inkludert trass i usikkerhet med opphavet til førsteleddet (Olsen & Rygh 1911: 452, 453, men se også Jåstad i NSL). 

[7] Eiendommer i 1838-matrikkelen er markert blant annet med nytt matrikkelnummer. Gjennom nytt matrikkelnummer kan en raskt komme fram til eiendommer som en vil se på.

Skal Simon Spies Plads omnavngives?

af Line Sandst

Sommeren 2022 blev der vist en dokumentar på national, dansk TV om stifteren af rejseselskabet Spies Rejser. Simon Spies, som stifteren hed, introducerede danskerne til billige charterrejser, blev rig og anvendte pengene til at leve et flamboyant liv med luksusvillaer, rejser, alkohol og unge kvinder.

Spies’ ekstravagante liv blev ofte skildret i medierne op igennem 1960’erne, men ingen stillede sig tilsyneladende kritiske ved relationen mellem de unge kvinder og Simon Spies, selvom der åbenlyst var tale om seksuelle forbindelser mellem en midaldrende mand og meget unge kvinder. Men i dokumentaren fra i sommer fortalte nogle af disse kvinder deres side af historien. De fortalte om, at de blev betalt for at give seksuelle ydelser, at de fortrød, men ikke kunne slippe væk, og at Spies også var voldelig imod dem. Kvinderne var typisk sårbare, og de var typisk under 18 år.

Manden bag navnet

Spies var en erhvervsmand med betydning for nyere dansk historie. Derfor har han også fået opkaldt en plads efter sig i Helsingør, hvor han voksede op. Men i kølvandet på sommerens problematisering af hans livsstil, foreslog lokalpolitikere i byrådet i Helsingør, at Simon Spies Pladsskulle omdøbes. Eller at gadeskiltet i mindste fald skulle udvides med en navneforklarende tekst ”hvor det fremgår, at Simon Spies ændrede danskernes rejsevaner, men også udnyttede unge kvinder” (Referat af 26. september 2022).

De nye, kritiske oplysninger, der bevægede sig i den danske mediedebat, førte altså til, at dem, der havde beføjelse til navngivning og -ændring på urbant plan, begyndte at overveje, om de nye oplysninger skulle have konsekvenser for gadenavnelandskabet. Sagen om Simon Spies Plads er endnu ikke afsluttet.

Ny identitetspolitisk tendens

Sagen illustrerer en tendens, som vi ser flere og flere eksempler på. For to år siden blev der smidt en byste af Frederik den 5 i vandet, som en aktion der skulle gøre opmærksom på dansk kolonial fortid. I kølvandet heraf startede en offentlig mediedebat om gaderne opkaldt efter danske slavehandlere skulle omnavngives.

Stemmerne der talte for nye navne, påpegede det forkerte ved at hædre de mennesker, der har foretaget moralsk forkastelige gerninger, mens stemmerne der talte imod nye navne, påpegede at slavehandlen, og at dem der forestod den, er en del af danmarkshistorien og som sådan ikke bør skrives ud.

Også omnavngivning i forbindelse med verserende storpolitiske situationer er blevet foreslået, som da Rusland invaderede Ukraine, og den danske politiker Jakob Ellemann-Jensen derefter foreslog, at gaden hvor den russiske ambassade ligger i København skulle omnavngives til Ukrainevej.

Dansk identitet med gaderne som kampplads

Hverken gaderne opkaldt efter de danske slavehandlere, eller vejen, hvor den russiske ambassade ligger i København, er blevet omnavngivet. Men debatterne viser, at politiske beslutningstagere og meningsdannere anskuer gadenavne som et identitetspolitisk sted med symbolkraft til at vise, hvad dansk politik og identitet er. Samtidigt belyser debatterne, at hvem der skriver den historie, ikke er helt så enkelt endda. For der er både vægtige stemmer og argumenter for og imod omnavngivningerne.

Men det er heller ikke så enkelt at omnavngive en gade, som man muligvis skulle tro. Der er fx økonomiske hensyn at drage, når nye skilte skal laves og sættes op og navneændringen skal gennemføres konsekvent i administrationen. Men navneændringer er også vanskelige for de mennesker, der bor på vejen, dem der skal besøge stedet og for postvæsnet.

Når først et navn har fæstnet sig til et sted, er det denne konvention der læres af sprogbrugeren, og navnet bliver synonymt med stedet og kan derfor være svært at glemme igen, bare fordi ’nogle andre’ beslutter, at stedet pludselig skal hedde noget andet. I praksis sker der også kun meget få omnavngivninger af gader og pladser, netop af ovennævnte hensyn.

Man kan derfor undre sig over, hvorfor diskussionerne om omnavngivning dukker op, når det både er dyrt, besværligt og meget sjældent sker i praksis. Man kan spørge sig selv, om navne overhovedet er vigtige, for de ændrer vel ikke noget – eller gør de? Jeg anskuer diskussionerne om omnavngivning som beviser på stednavnenes betydning, kulturelt og menneskeligt. Hvis stednavne var ligegyldige, hvorfor skulle vi så diskutere dem? Dertil fortæller mediedebatterne om omnavngivningerne noget om den samtid, vi befinder os i lige nu.

Da Simon Spies fik navngivet en plads efter sig i Helsingør, meldte historien ikke noget om misbrug af og overgreb på unge kvinder. I dag står vi et andet sted i historien, vi har en anden viden og kan kigge tilbage med et andet blik, og herfra kan vi drage konklusioner om moralsk forkastelige handlinger som slavehandel og overgreb på kvinder. Og spørgsmålet er så, hvordan vi som nation forholder os til det.

Diskussionerne om omnavngivninger kan dermed tages som et varsel om, eller symptom på, en forhandling af dansk identitet, som lige nu verserer i Danmark, og som nogle gange udspiller sig med navne på gader og pladser som kampplads.

NoSo 2022 – nytt nummer av tidskriften ute nu!

Missa inte årets nummer av NoSo – Nordisk tidskrift för socioonomastik – som innehåller sex spännande artiklar om namngivning och dess sociala betydelser, i både samtid och historisk tid! 

Flera av artiklarna berör hur namngivning av platser kan bidra till social positionering i det urbana rummet. Helle Lykke Nielsen, tillsammans med Maria Löfdahl, Tove Rosendal, Johan Järlehed och Tommaso Milani, analyserar hur moskéer i Göteborg använder namn och språkval som strategier för att positionera sig både inom religionen och i förhållande till det omgivande svenska majoritetssamhället. Daniel Duncan bidrar till den växande forskningen om hur namngivningen av nybyggda områden skapar ett onomastiskt kapital som både positionerar och säljer platsen. Med utgångspunkt i ett konkret exempel från Missouri, USA, föreslår han ett konkret metodologiskt analysverktyg i flera steg. Terhi Ainiala, Paula Sjöblom och Ulla Hakala undersöker hur finska kommuner positionerar sig genom kommunsloganer och vilken språklig och retorisk roll kommunens namn får i detta sammanhang.

Andra artiklar i volymen fokuserar istället på hur namngivning av människor bidrar till social positionering och identitetsskapande. Linnea Gustafsson studerar hur praktiken att använda flera förnamn (det så kallade flernamnssystemet) växte fram i Skellefteå i norra Sverige under 1700- och 1800-talen, först som en social markör för den övre medelklassen (borgerskapet) – och framför allt dess kvinnor – för att sedan spridas till andra sociala grupper. Även Sofia Kotilainen analyserar personnamnsval, men med fokus på 2000-talet och två europeiska kungahus där hon visar hur namnvalen balanserar mellan upprätthållande av tradition och vilja till förändring, varvid hon också introducerar det nya begreppet onomastisk litteracitet. I Lennart Rymans artikel färdas läsaren till medeltiden och får inblickar i omtalsskicket för kvinnor i Stockholms stadsböcker, där författaren argumenterar för att bruket av binamn markerar en marginaliserad position i samhället, oavsett om binamnets semantik är nedsättande eller inte.

Har du själv socioonomastisk forskning på gång och funderar på att publicera i NoSo? Kontakta redaktionen för information om nästa datum för inskick! 

Place-name types as markers of social status?

by Peder Gammeltoft

It is well-established in place-name research that place-name types are active at certain times, some for centuries, others only remain active for a relatively short period. Dating of place-name types – typically those that today denote settlements is a core element of place-name research.

However, as we can date place-names by means of their linguistic content, can we also use the same name types to say something about the internal social status of place-name types? Studies from Denmark certainly suggest so. Here aspects like taxation, soil quality, size of land has been used to quantify an internal relationship between the various name types.

Where to find historical quantitative resources?

But is this also the case elsewhere? No studies of this kind and magnitude exists in the other Scandinavian countries. The data on which to analyze this has simply not been present, until now – at least in Norway.

Over the past few years, I have been working on upgrading and modernizing the Norwegian place-name collections. And in this connection, some of the data used to create georeferenced datasets also contained information that could be used for non-linguistic studies of place-names and place-name types.

From the historical cadastres were sourced taxation information, from the modern, digital cadastre was sourced land size information, and from Norsk institutt for bioøkonomi was sourced data on land use. Together, these data-sets can show aspects of agricultural potential of each individual farm in Norway,[1] and combined with Oluf Rygh’s Norske Gaardnavne, every farm can be sorted according to place-name type. So here we have the base data for analyses. 

An example of a quantitative resource

Tax valuation is probably quickest way to show differences between name types. Tax valuation changes over time and continuously reflect each farm’s potential. So, the further back we can draw the valuation, the better. Optimally, the 1647 cadastre would be the best, but it has not been digitized yet, so we have to make do with either the 1838 or the 1886 cadastre. We go for the oldest, the one from 1838.

In this cadastre the valuation (skyld) was given in daler, ort and skilling. A daler was a currency denomination of Norway until 1873, and one daler could be subdivided into five ort or 600 skilling[2] and was calculated according to a 10-12 number system. For ease of use, 1838 valuations have been converted to the modern decimal system.

Figure: Chart of central place-name types and their valuation in the Norwegian 1838 Cadastre. The figure in the center of each pillar represents the national valuation average. The pillar itself represents the typical range (gaussian distribution) of the valuation – this is also represented with the figures at the bottom and the top. Valuations for a place-name type can occur outside of the typical range, but such valuations are outside of the norm.

Can we see social status in place-name types?

The average Norwegian farm (of which there are approximately 45,000 throughout the country) was valued at 4,19 daler, although a typically sized farm could range between 0,96-9,33 daler (see figure). The early place-name types of vin ‘meadow, grassland’ and heimr ‘home, farm’ of the Iron Age have a much higher average value of 8,43 and 7,07 daler, respectively. The Viking-Age settlement name types býr/bœr, bólstaðr and staðir are also high in valuation at 6,10, 6,30 and 6,37, albeit a little lower.

The name types that indicate clearings, and which are generally thought to belong to the late Viking Age and early Middle Ages, are even a little lower again, þveit 5,55 and ruð at 4,76 daler. These name types are all solid agricultural settlements above the national average, and especially the old name types are very high in valuation – up to twice the average. Only the shieling name type, setr/sætr, is at 3,93 daler valued lower than the national average.

Although the taxation differs considerably regionally, there seems to be clear differences in valuations between the individual place-name types, depending either on age and/or agricultural focus. Some are big agricultural units with ample income possibilities and others are more modest in agricultural potential, certainly regarding tax valuations.

Although age matters in terms of older name types being valued higher, the agricultural focus certainly also seems to be a factor. Original farming units are generally valued higher than original shielings and units created through clearances.

The way forward

Naturally, we should not rely on just one parameter to say something about social status as seen through place-name types, we have to examine other types of evidence also, in order to determine more precisely why we see these differences are whether we can ascribe these to social status – or other factors. But here is at least the beginning of this study for Norway.

[1] A ’farm’ in Norwegian cadastral and onomastic terms is what roughly corresponds to an ejerlav in Danish, by in Swedish and townland in Irish English.

[2] Thus, each ort was 120 skilling and 600 skilling for one daler.

Namnet Lummennes olika skikt

Lummenne: mitt älsklingsnamn med en samisk historia, ett namn med en folketymologisk tolkning och till och med ett namn med kommersiell dimension. Ett ortnamn kan ha många berättelser.

av Terhi Ainiala

Min styrkeplats är vår sommarstuga vid Lummenne sjön i Mellersta Finland. Eller egentligen är det inte en sommarstuga; vi besöker ju stugan året runt. Det är en enkel stuga, och jag saknar inte ens moderna bekvämligheter. Det viktigaste är lugnet och landskapet.

På stranden av sjön Lummenne. Bild: Jan Ruusuvuori.

En samisk bakgrund

Samtidigt är namnet Lummenne mitt älskningsnamn. Lummenne är ett spännande namn med olika skikt och möjliga tolkningar. Namnets ursprung ligger i samiska och namnet innehåller en vattendragsterm luoppal, som betyder en liten tjärn (eg. utvidgning av en bäck eller älv). Namnet är en av de åtskilliga ortnamn i Södra och Mellersta Finland som påminner oss av samebefolkningens långvariga vistelse.

En liten observation om namnets ändelse här emellan. I namnet ingår suffixen –nne, som även finns i namnet av den näststörsta sjön i Finland, nämligen Päijänne. Densamma suffixen är i bruk i några ord (t.ex. harjanne ’åsrygg’) i finskan.

En folketymologisk tolkning

Namnet Lummenne har även en folketymologisk tolkning. I finska språket ordet lumme betyder näckros. Därför har många antagit att namnet berättar om att det finns näckrosor i sjön. Och det är ju en ganska naturlig förklaring: det faktiskt finns näckrosor i Lummenne, såsom i många andra sjöar. Men namnet har alltså ingenting med sjöns växtlighet att göra.

En kommersiell dimension

Slutligen kan vi hitta även en kommersiell dimension i namnet Lummenne. Nämligen företaget Lumene i kosmetiksbranschen samt företagets mest kända varumärke Lumene har fått sina namn efter sjön Lummenne. Det var år 1970 som företaget lanserade kosmetikaserien Lumene. Enligt historien blev företagets direktörer förtjusta i Lummenne sjön med klart vatten och även i namnet. Verkställande direktören hade dock glömt att det ingick två bokstäver n i namnet.  Efter det tog reklambyrån ytterligare den andra bokstaven m bort från namnet. Så fick namnet Lumene alltså sin början. Jag antar att namnets likhet med finskans ord lumi ’snö’ var här inte till skada. Kosmetikaserien förknippas ju starkt med nordiska och naturliga skönheten.

Historia om namnet Gårdselvtinden – «vedgåingar frå ein papirflyttar»

av Aud-Kirsti Pedersen

Høsten 2021 fant noen papirflyttere i statens kartverk ut at fjellet skulle fornorskes til Gårdselvtinden. Noe lokalbefolkningen er svært uenig i, da elva vest i fjellet heter Gorzelva etter det samiske ordet Gorzi- foss. (lese 22.6.2022).

Denne kommentaren er lagt ut på nettet av ein person som er ein ivrig toppturgåar i Troms. Spørsmålet om skrivemåten av eit fjellnamn i Tromsø-området oppstod då NVE (Noregs vassdrags- og energidirektorat) våren 2021 sette opp sjekkpunkt for snøskredfare ved populære fjell, og sjekkpunktskiltet inneheldt namnet på fjellet, som var mål for turen. Nokre av fjellnamna var feilskrivne, og Kartverket bad NVE om å rette skrivemåtane på skilta. Det førte til at Kartverket fekk tilsend lister med fleire fjellnamn som skulle stå på skredvarslingsskilt for vintersesongen 2021/2022. Blant fjellnamna inngjekk eit namn med ein underleg skrivemåte, Gorželvtinden. Korfor fanst eit nordsamisk skriftteikn i forleddet av eit stadnamn med norsk hovudledd?

Jakta på Gorželvtinden

Namnet fanst i Kartverkets stadnamnregister, Sentralt stadnamnregister (SSR), og det var lagt inn i registret 16.4.1998 med skrivemåtestatus «godkjent». Det er ikkje mogleg å registrere eit namn i SSR med skrivemåtestatus «godkjent» om statusdatoen er etter 1.7.1991, som er datoen då lov om stadnamn tok til å gjelde. Alle stadnamn i offentleg bruk før denne datoen, fekk skrivemåtestatus «godkjent». Om eit namn blir lagt inn i registret med ein seinare dato, må skrivemåtestatusen settast til «føreslege» eller «uvurdert», og namn med slike skrivemåtestatusar kan ikkje brukast av det offentlege, t.d. på kart eller skilt. Namn med statusdatoar etter 1.7.1991 må ha skrivemåtestatus «vedteke» for å kunne komme inn i offentleg bruk, men i dette tilfellet var det ikkje blitt gjort noko namnevedtak etter behandling i namnesak etter lov om stadnamn. For å kunne få skrivemåtestatus godkjent for eit namn som blei lagt inn i 1998, måtte registratoren legge inn ein dato før 1.7.1991 saman med gyldig dokumentasjon. Statusdatoen 1.9.1979 var lagt inn som statusdato, og dokumentasjonen var oppgjeven som «kartdatasett». Det var ikkje lagt inn nokon forklarande kommentar til registreringa.

Trass i at eit vedtak om skrivemåten ikkje var fatta, fekk 1998-utgåva av kartet 1533-4 inn eit nytt namn med skrivemåten Gorželvtinden:

Utsnitt av papirutgåva av kart Norge 1:50 000 1533-4, utgjevar Statens kartverk.

Ein sjekk av 1981-utgåva (førsteutgåva) av kartet Norge 1:50 000 1533-4 viste at namnet Durmålstinden var plassert i det aktuelle fjellområdet:

Utsnitt av papirutgåva av kart Norge 1:50 000 1533-4, 1981, utgjevar Statens kartverk.

Tidlegare kart frå området, gradteigskart og amtskart, nytta namna Durmålsfj. og Tverbottenfj. om dette fjellet.

I arkivet til Kartverket fanst eit utfylt namnesaksskjema frå 1998. Namna på skjemaet stamma frå ei synfaring i 1996. I arkivmaterialet fanst ikkje tilrådingar om skrivemåtar av namna frå det rådgjevande organet, og heller ikkje namnevedtak. Eit besøk i arkivet til Namnekonsulenttenesta for norske stadnamn i Nord-Noreg viste at Statens kartverk hadde oppretta namnesak, som var sendt til stadnamntenesta for førebels tilråding om skrivemåte. Brevet frå Kartverket var journalført blant post inn, men ingenting var journalført om at tilråding om skrivemåte var blitt gjeven. Heller ikkje i arkivmaterialet til Kartverket fanst dokument med tilrådingar om skrivemåten av namna. Namna hadde altså ikkje blitt saksbehandla etter dei saksbehandlingsreglane som var fastsett for namnesaker etter lov om stadnamn.

På namnesaksskjemaet som Kartverket hadde fylt ut, er namnet på fjellet er ført opp med to skrivemåtar, Gårdselvtinden og Gorzelvtinden, og nedst på skjemaet er namnet Gårdselva ført opp – med éin skrivemåte:

Primærnavnet Gårdselva blei ikkje tatt inn på kartutgåva frå 1998.

Kva språkleg opphav har desse namna?

Kartverket meinte at fjellnamnet var feilnormert. Det tar utgangspunkt i namnet på ein bekk, Gårdselva, nedarva lokal uttale /’’go:ʃælva/ eller /’’goʃælva/. Bekken renner gjennom tunet på eit bruk, og i daglegtalen blir eit bruk omtala som ein “gård” /’go:r/. Bekken har derfor blitt omtala som Gårdselva, og fjellnamnet er avleia av namnet på bekken. At bekker som krysser gardstun, kan bli namngjevne Gårdselva, er svært vanleg. I Troms og Finnmark fylke finn vi i SSR 52 bekker med namnet Gårdselva, og i tillegg kjem namn som Yttergårdselva, Sørgårdselva, Mellomgårdselva o.fl., i alt 72 ulike namn av denne typen. Namnet Gårdselva inneheld namneledda Gård- + -s- + -elva, og namnet på fjellet er avleia av bekkenamnet, slik at forleddet i namnet er Gårdselv- + -tinden. Begge navna er “gjennomsiktige”, dvs. at vi kan identifisere delene av navnet og kople desse til kjende og forståelege morfem i norsk språk, dvs. ordet gård m. bl.a. med tydinga ‘landeigedom (med hus)’ og ‘gardsplass, tun’; bindemorfemet -s- og elv f. ‘naturleg straum av vatn’ (kjelde: Nynorskordboka). Fjellnamnet er avleia av elvenamnet og har som hovudledd –tinden, av ordet tind m. ‘høg, kvass fjelltopp’.

Kartutsnitt Statens kartverk (23.6.2022).

Oppretting av namnesak for å rette skrivemåten Gorželvtinden til Gårdselvtinden

Kartverket tok opp namnesak 3.8.2021 for å få formalisert rett skrivemåte av namnet på bekken og fjellet til offentleg bruk. Namnesaka vekte straks oppsikt og lokalavisene skreiv om saka. Kartverket fekk reaksjonar på e-post som:

  1. Jeg ser at det er forslag om å endre navnet på Gorželvtinden i Tromsø kommune til Gårdselvtinden. Etter mitt syn er dette ei fornorskning av et samisk navn og på denne måten så føyer det seg inn i i en lite ærefull tradisjon med å lage norske navn som «likner litt» på det samiske navnet, men som er noe helt annet. En Gorže er så vidt jeg forstår ei fordypning eller kløft i terrenget og jeg tror at navnet Gorželvtinden kommer fra kløfta som går på skrå opp mot toppen (ikke helt opp). Jeg synes forslaget blir helt feil. Kanskje dere bør kontakte Språkrådet eller et samisk språkkompetansemiljø før dere vedtar noe mer i denne saken.
  2. Hei. Ser i avisen Nordlys at dere skal forandre navnet til Gårdselvtinden. Nå får dere besinne dere kraftig. Det har vært nok fornorskning opp gjennom tidene enn at et offentlig organ fortsatt skal bedrive den slags galskap.
  3. Hei. Ser i Nordlys at Gorželvtinden i Andersdalen muligens får nytt navn: Gårdselvtinden. Jeg har vanskelig for å tro at Kartverket og Språkrådet virkelig mener at Gorželv er avledet av navnet på bekken Gårdselva. Hvorfor skulle man skrive Gorželv i stedet for Gårdselv? Gorži er jo samisk for foss. Dette burde da både Kartverket og Språkrådet vite. Gårdselvtinden blir derfor helt feil.

Kommentarar frå høyringa i namnesaka

Andersdal og Kristofferjord utviklingslag uttalte:

Fjell: Gorželvtinden
“Andersdalen har en nedarvet lokal uttale av fjellet som Gorželvtinden. Navnet kommer fra den samiske befolkningen som i gammel tid var bosatt i øvre Andersdal. Gorza betydde «et juv som er vanskelig å passere» og er dermed et naturnavn. Fjellet går under uttalen «Gårzælvtindn» lokalt.»

Andersdal og Kristofferjord utviklingslag viser til at de har gjort søk i på navnet «Gorž» som er starten på Gorželvtinden. «Her ser vi at i Nord-Norge er denne form for navn utbredt i ulike varianter og beskriver både fjell, foss og elver med ulik ending i navnet. En annen sak er fjellets popularitet både nasjonalt og internasjonalt som topptur både vinter og sommer. Flere nettsteder omtaler dette fjellet og dets flotte beliggenhet for en fin naturopplevelse» skriver de i sin merknad. Utviklingslaget viser videre til at de er redd for at en endring i navnet vil skape forvirring og senke populariteten som toppturmål. De ser ikke at navnet skygger for meningsinnholdet.

Bekk: Gårdselva
«Bekken ligger i tilknytning til fjellet som heter Gorželvtinden. Etter nærmere undersøkelser så er jo spørsmålet om ikke denne elva burde hete Gorželv ut ifra fjellet Gorželvtinden. For oss virker dette mer logisk».

Uttalelser fra privatpersoner
  1. Gorži betyr foss på nordsamisk. Hvis det må fornorskes så er det kanskje mest korrekt å kalle den Fosselvtinden, selv om jeg synes den samiske delen av navnet i aller høyeste grad bør beholdes. Vi har jo allerede mange halv fornorskede navn her i området som fungerer fint. feks. Gumpedalen – Ulvedalen, Rostavannet- Frostrøykvannet.
  2. Jeg hun er oppvokst i Andersdalen, på gården som elva renner igjennom, og har også snakket med min far som er oppvokst der. Vi har alltid hørt at fjellet har en opprinnelse fra samisk med elv som har en foss, gorźa, og derav Gorźelvtinden. Det har ingenting å gjøre med at elva tilfeldgvis renner igjennom gården vår på nedsiden. Det blir helt feil å bytte navn på det fjellet!»  
  3. Tenker at fjellet fått sitt navn fra samisk, Gorsa, kløft. Ikke fra Gårdselv? Det er jo en markant kløft med bekk ved fjellet.
  4. Ser dere ber om innspill for en sak i Nordlys om Gorzelvtinden i Troms, der Kartverket tar helt feil med at dette er gammelt fra ordet gårdselv. Det har ikke noe med elven som renner gjennom tunet/gården. Gorza er det samiske navnet på foss, og derfra kommer navnet på Gorzelvtinden. Dette har vi blitt fortalt ned gjennom generasjoner, min far, bestefar osv.

Kommentarar til fråsegnene

Vi ser at folk meiner at når Kartverket vil endre skrivemåten Gorželv- til Gårdselv-, så blir dette sett på som fornorsking av det som folk går ut fra er eit opphavleg samisk namn. Lokalkjende opplyser at dei har høyrd at fjellnamnet har samiskspråkleg bakgrunn, og derfor må ein del av namnet ha skrivemåten Gorž-.

Det er sannsynleg at Kartverkets synfarar i 1996 også har fått slik opplysning om fjellnamnet. Kven som har stått for normeringa Gorz- (på namnesaksskjemaet frå 1998), er altså ikkje kjent, og heller ikkje kven som seinare normerte namneleddet som Gorž- (på det trykte kartet.

Kartverket kommenterer høyringsfråsegnene slik i vedtaksbrevet av 11.10.2021:

I høringsuttalelsene blir det pekt på at fjellnavnet inneholder de nordsamiske terrengorda gorži ‘foss’ eller gorsa ‘kløft med eller uten fossende elv’. Begge disse terrengorda er vanlige i nordsamisk, men de er ikke belagt i samiske stedsnavn fra dette området. Elva har ingen særskilte fosser, og et navn *Gorži eller *Fossen er ikke kjent. Den øvre delen av elva renner gjennom ei kløft som godt kunne betegnes som en gorsa i nordsamisk, men et navn *Gorsa om den delen der elva renner gjennom ei kløft, er ikke belagt, og et navn *Gorsajohka er heller ikke kjent. Elvenavnet Gorsajohka eller stedsnavn der terrengordet gorsa inngår, finnes mange andre steder, i alt 204 navn i Sentralt stedsnavnregister. Bare noen få av disse har parallellnavn i norsk. I Balsfjord kommune finner vi at Gorsajohka har Korselva som norsk parallellnavn. Korselva er mest sannsynlig et lydlig integrert lånt navn fra samisk. Foruten Korselva i Balsfjord kommune er det ingen av de andre norske parallellnavna som har integrert ordet gorsa som et lydlig lån. Grunnen til dette er mest sannsynlig at gorsa er et vanlig ord i samisk, som vil være foreståelig for språkbrukerne i språkkontaktsamfunn. Når stedsnavn er forståelige, er det vanligere å overføre navn fra et språk til et annet ved å låne innholdet i navnet, altså å oversette navneleddet. Norske terrengord som dal, skar, skore og kløft finner vi brukt der det finnes et norsk parnavn til de nordsamiske gorsa-navna. De fleste norske parnavna til gorsa-navna er uavhengige navnelaginger. Det vil si at de samiske og de norske navngiverne har gitt stedene navn uavhengig av hverandre,  f.eks. Sorbmegorsa – Ørndalen (jf. sorbmi ‘dødsulykke’, Fádnogorsa – Klippekløfta, jf. fádno ‘kvann’, Lasttasgorsa – Rypdalen, Lasttas- ‘ukjent betydning’. Vi ser at lydlig overførte lånte navn fra samisk til norsk med terrengordet gorsa ikke er et vanlig navnelagingsmønster i språkkontaktområder.

Kartverket avviser at navnet på bekken og fjellet har bakgrunn i det samiske ordet gorži ‘foss’ eller gorsa ‘kløft med eller uten fossende elv’. Begge disse terrengorda er vanlige i nordsamisk, men de er altså ikke belagt i samiske stedsnavn fra området rundt fjellet. Et nordsamisk navn på bekken er ikke belagt, men navnet Spierkovárri er belagt som det nordsamiske fjellnavnet. (Navnet Spierkovárri inngikk i navnesak 2020/231, reist av Sametinget 6.1.2015, vedtaksdato 2.10.2020.)

I formålsparagrafen til loven § 1 heter det at “[f]ormålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap og aktiv bruk av namna”.

Den feilaktige skrivemåten Gorželv- skygger for meningsinnholdet i elvenavnet [’’gå:şælva]. En skrivemåte Gorž– legger til grunn at navnet inneholder terrengordet gorži ‘foss’, men et navn *Gorži ‘foss’ eller *Goržejohka ‘fosselva’ er som vi har sett, ikke kjent i dette området, og det vil være i strid med stedsnavnloven å normere navna ut fra et samiskspråklig opphav som ikke kan belegges med stedsnavn brukt i samisk.

De vedtatte skrivemåtene av navna er fastsatt med utgangspunkt i hovedregelen i lov om stadnamn § 4 første ledd og forskrift om stadnamn § 1:

§ 4 første ledd: “Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk, samisk og kvensk.” Ettersom navna i denne navnesaken er norskspråklige navn, skal rettskrivingsreglene som gjelder for norsk språk legges til grunn for skrivemåten av navna.

Forskrift om stadnamn § 1 sier at “[s]tadnamn som inneheld allment kjende ord eller namneledd, skal skrivast i samsvar med gjeldande rettskriving, når ikkje anna følgjer av reglane nedanfor.”

Det ville være å gi navnet et nytt meningsinnhold som vi ikke har dekning for ut fra den nedarva lokale uttalen blant norskspråklige, og det ville være i strid med formålet med loven å ta vare på navnet som kulturminne med opphav i norsk språk.

Klage på vedtaket

Vedtaket om skrivemåtane Gårdselva og Gårdselvtinden blei påklaga av Andersdal og Kristofferjord utviklingslag, som hevdar at namnet på fjellet er eit opphavleg samisk namn som er blitt fornorska som ein del av fornorskingsprosessen mot samar, og at namnet «[…] Gorželvtinden har opprinnelse fra samisk som forklarer at elva har en foss; på samisk forklares dette med navnet Gorža, derav Gorželvtinden. Det rette norske navnet ville da ha vært Fosselvtinden om det måtte gjøres om til et norsk navn.” Uviklingslaget hevder at det er feil at navnet kom i offentlig bruk i 1998. “Dette stemmer ikke med lokalbefolkningen og turvante Tromsøværinger/skiturister.”

Under høyringa av klagesaka kom det ikkje inn nye fråsegner, men etter fristen til å uttale seg var over, kom det inn ei fråsegn til Kartverket frå ein privatperson, og personen hevda at eit samisk namneledd «gorz» var blanda saman med «gårds» på grunn av lydleg likskap, og at ei normering Gårdselva vil vere ei «[…] usynliggjøring av samisk historie og fornorsking av samiske stedsnavn. Stedsnavn er språklige kulturminner som har krav på vern på same måte som for eksempel gamle bygninger og gjenstander. (jf. Stadnamnloven § 1). Stadnamnloven sikrer at gamle stedsnavn ikke forsvinner. Dermed kan ikke et stedsnavn byttes ut med et annet uten videre. […] Gorzelva må derfor fortsatt ha Gorzelva som offisielt kartnavn.» Fråsegna blei send med kopi til Sannings- og forsoningskommisjonen.

Språkrådets tilråding i klagesaka

Språkrådet peiker på at kjerna i saka er å avklare om «[…] dette er et opprinnelig samisk navn som har fått norsk uttale, om det er et eksempel på parallellnavn på norsk og samisk – eller om dette er et opprinnelig norsk navn». Fagrådet i Språkrådet drøfta saka 21.4.2022. Språkrådet viser til at fjellet har eit eige samisk navn, Spierkovárri, og at Sametinget meiner at det aktuelle navneleddet ikkje er gorž-. Språkrådet kommenterte uttalen av namneleddet og at klagarane ikkje har kravd at namneleddet “elv” skal normerast som eit samisk namneledd. Vidare blir argumentasjon om at namneleddet skal normerast etter samisk rettskriving svekt sidan namnsettinga i området elles er norsk.

Oppretthalding av vedtaka Gårdselva og Gårdselvtinden i klagesaka

Då klagesaka blei send ut på høyring, hadde Kartverket hadde funne fram til skriftlege belegg for Gårdselva og Gårdselvtinden i ei stadnamnsamling frå 1936, nedskrivne av skolebarn frå området (ofte omtala som Skolebarnsamlingane eller Indrebøsamlingane, av di innsamlinga av stadnamn skjedde i regi av Gustav Indrebø, (Indrebø  1973 [1938]).

På skjemaet fra bruk 42/5 i tidligere Tromsøysund herred er bl.a. “Gårdselva med Gårdselvdalen” og “Gårdselvporten” notert:

På skjemaet for bruk 42/6 er bl.a. notert Gårdselva og Gårdselvtind:

På skjemaet for bruk 42/11 finner vi bl.a. navnet Gårdselva:

Vi ser at skolebarna i 1936 har normert stadnamna i samsvar med gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk.

Det samiske parallellnamnet til Gårdselvtinden er Spierkovárri, som blei fastsett med vedtak 2.10.2020. Fjellnamnet er belagt av J. Qvigstad (1935) “De lappiske stedsnavn i Troms fylke”, s. 67, og Qvigstad forklarer namnet som ‘bråkfjellet’.

I Nasjonalbibliotekets tekstsamlingar kan ein søke på førekomstar av ord og namn i norske bøker, tidsskrift og aviser frå eldre tider og fram til samtida. Eit søk på skrivemåten Gorželvtinden har det første belegget i en publikasjon frå 2010 “Toppturer i Troms” av Espen Nordahl, her riktignok skrevet Gorzelvtinden (Nordahl har neppe funnet tegnet ž i tastaturet og har forenkla litt).  Denne skrivemåten blir sidan brukt i aviser og i bøker (26 treff i alt).

Det samiske fjellnamnet blir omtala i ein publikasjon frå 1991 i Hans Ragnar Mathisens artikkel “Samiske stedsnavn” i publikasjonen “Ramfjorden. Samisk histore og samtid i Ramfjordområdet” (red) Emil Berg [1991], s. 78-85  – her skrive Spierkuvárri:

Mathisen opplyser at dei fleste namna som han kommenterer, er frå Qvigstad (1935),  men at han også har fått opplyst stadnamn frå munnlege kjelder. Mathisen nemner ikkje namna Gårdselva eller Gårdselvtinden.

Kartverket ser på oppfatninga om at namneleddet Gårds- skal ha bakgrunn i dei samiske terrengorda gorži eller gorsa som folkeetymologiar, for det er ikkje kjent at elvenamnet som fjellnamnet er avleia av, har eit samisk namn. Derimot er eit samisk fjellnamn Spierkovárri belagt som parallellnamn til Gårdselvtinden. Kartverket har halde fast på at vedtaka Gårdselva og Gårdselvtinden er rette normeringar av namna og har send saka til avgjerd i Klagenemnda for stadnamnsaker 22.6.2022. Ut frå reglane i lov om stadnamn skal stadnamn med norskspråkleg bakgrunn, bli normerte etter rettskrivingsreglane som gjeld for norsk språk.

Har synet på samiskheit i Tromsø blitt endra i løpet av det siste tiåret?

For litt over ti år sidan raste ein heftig debatt i lokalpressa i Tromsø på grunn av at Arbeidarpartiet i byen, som hadde fleirtalet i kommunestyret i perioden 2007–2011, ønskte at Tromsø kommune skulle bli innlemma i det samiske forvaltningsområdet. Kommunestyret søkte i juni 2011 Kommunaldepartementet om å bli innlemma i det samiske forvaltningsområdet. Partiet Høgre gjekk imot dette, og ved kommunevalet hausten 2011 var spørsmålet om å bli ein del av det samiske forvaltningsområdet ei viktig sak, og partiet Høgre lovde veljarane at søknaden ville bli trekt om partiet fekk fleirtal i kommunevalet. Det fekk partiet Høgre, og søknaden blei trekt tilbake, og debatten i lokalavisene om samisk språk og kultur og lokal identitet i byen heldt fram med stor styrke. Avisdebatten var prega av sterke utsegner, og det var røyster som hevda at det samiske ikkje hadde nokon plass i Tromsø tradisjonelt sett.  Debatten er analysert t.d. av Florian Hiss (2012).

Korleis skal vi forstå ønsket om å normere delar av eit norskspråkleg namn etter samiske rettskrivingsreglar? Har synet på samisk språk og kultur endra seg på dei vel ti åra som har gått etter den store debatten om rolla til samisk språk og kultur i lokalsamfunnet i Tromsø? Tromsø kommune vedtok 21.1.2019 ei rekke samiske grende- og bygdenamn i Tromsø kommune, i truleg viktigast av alt, namnet på byen blei fastsett med både eit nordsamisk og kvensk parallellnamn: Romsa (nordsamisk) og Tromssa (kvensk). Skiltet ved innkjørselen til byen kom på plass 27.8.2019, og skiltet har fått stå i fred, og det har ikkje vore negativ merksemd i media om skiltet.

Frå 2010 fram til denne tid har 698 nordsamiske fått fastsett ein skrivemåte til offentleg bruk – på kart, skilt og i register. Samiske kulturytringar både lokalt og nasjonalt har fått mykje merksemd både lokalt og nasjonalt. Det har vore mykje fokus på negativ omtale og behandling av samisk språk og kultur, på mobbing og samehets retta mot enkeltindivid og samar som folk, og krav om at denne typen uønskt atferd må opphøre. Den 20.6.2017 vedtok Stortinget å opprette ein Sannings- og forsoningskommisjon for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samar, kvenar og norskfinnar. Arbeidet til kommisjonen har fått mykje merksemd i media. Til saman har samfunnsdebatten verka inn på haldningar i samfunnet, og det er positivt at eit lokalsamfunn engasjerer seg for å ta vare på lokale stadnamn som kulturminne. Men i dette tilfellet blei engasjementet tufta på feil grunnlag. Vi får håpe at lokalsamfunnet tar til seg namnet Spierkovárri slik at dette namnet saman med Gårdselvtinden kan fungere som markørar for den fleirkulturelle og fleirspråklege bakgrunnen til lokalsamfunnet Andersdalen i Ramfjorden i Tromsø kommune.

Gårdselvtinden i midten – Tromsø i 3D (


Gorzelvtinden 1072 moh

Hiss, Florian 2012: Tromsø som samisk by? – Språkideologier og medienes rolle i språkdebatten. Nordlit 30, 111 ̶ 127. UiT Nordisk arktiske universitet. .

Indrebø, Gustav 1973 [1938]: Norsk stadnamngransking. Stemshaug, Ola (red.): Norsk stadnamngransking. Ei artikkelsamling,  9 ̶ 29. Oslo: Det Norske Samlaget.

Mathisen, Hans Rangar [1991]: Samiske stedsnavn. Berg, Emil (red.): Ramfjorden. Samisk historie og samtid i Ramfjordområdet, 78 ̶ 85. Ramfjordforlaget.

Nordahl, Espen 2020: Toppturer i Troms. Fri flyt.

Qvigstad, J. 1935: De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

Saksdokument frå Statens kartverk knytt til sak 2021/327 Gårdselva og Gårdselvtinden i Tromsø kommune

Sannhets- og forsoningskommisjonen

Tromsø i 3D (