Category: Place-names

Da Rumperup og Gumperup skiftede navn

Om mobbeafledte stednavneændringer

Af Johnny Grandjean Gøgsig Jakobsen

Det er sikkert ikke så få personer gennem tiden, der er blevet drillet med deres navne. Nogle bare godmodigt, andre decideret mobbet. Flere af sådanne navnebærere har formentlig da indimellem kunnet ønske sig et andet navn, og enkelte har ligefrem taget konsekvensen og fået en navneændring. Som det skal ses i det følgende, er “mobbeafledte navneændringer” imidlertid ikke blot et fænomen i personnavneregi, idet også hele landsbysamfund i sjældne tilfælde har ønsket at skifte stednavn af selvsamme årsag.

I dansk stednavneændringshistorie er især to sager alment kendte i fagmiljøet: Rumperup og Gumperup, der blev til henholdsvis Højsted og Klinteby (jf. Dalberg 1991 s. 183-184). Selv blandt danske navneforskere er det dog nok de færreste, der kender til sagernes nærmere detaljer, og da desuden gode historier ikke kan blive fortalt for tit, kommer her den fulde beretning om dem begge. Alle de refererede akter stammer fra Stednavneudvalgets Brevarkiv hos Arkiv for Navneforskning, Københavns Universitet.

Fra Rumperup til Højsted

På den nordvestlige del af Sjælland (i Bregninge sogn, Ars h.) ligger – eller rettere lå – landsbyen Rumperup. Navnet er belagt fra 1300-tallet (*1355 Rumperop, 1463 Rumprop) og er en sammensætning med hovedleddet glda. thorp ‘udflytterbebyggelse’, hvor forleddet snarest er et mandstilnavn glda. Rumpi (Jørgensen 2008 s. 138) eller dettes bagvedliggende substantiv glda. rumpe ‘hale, bagende’ (DgP II:2 sp. 901). I nutidens dansk har rumpe fået den kollokviale betydning ‘bagdel’ om kropsdelen på både dyr og mennesker. Og det var man tilsyneladende lidt træt af at blive associeret med i Rumperup. Den 24. november 1924 modtog Indenrigsministeriet således et brev underskrevet “samtlige Beboere i Rumperup”, hvor man ansøgte om forandring af landsbynavnet til Højsted. Ansøgningen var således begrundet:

Til Støtte for vort Andragende skal vi bortset fra rent æstetiske Grunde anføre, at det nuværende Navn i mange henseender er generende for Byens Bekvem og til Belysning heraf fremføres, at Byens halvvoksne Ungdom, naar den opholder sig paa fremmede Steder, Ungdomsskoler eller lignende trykker sig ved at nævne deres Fødebys Navn, da dette saa at sige altid medfører Latter og Drillerier fra Kammeraternes Side, ligesom det er generende for Byens Beboere, at de ikke uden at blive hilst med Latter kan nævne Byens Navn til de mange Turister, der om Sommeren passerer gennem Byen […].

Som begrundelse for beboernes afløsende navneforslag blev det fremført, at »Højsted er betegnende for Byens høje og frie Beliggenhed.« Det kan bekræftes, at landsbyen ligger i et efter danske forhold vældig kuperet landskab, mens navnet Højsted var en til lejligheden aldeles ny konstruktion.

Nu var sagen faktisk ikke et anliggende for Indenrigsministeriet, som havde modtaget den, men derimod for Landbrugsministeriet, men inden den gik videre til afgørelse, blev den rundsendt til høring hos diverse relevante myndigheder, inden den blev forelagt Stednavneudvalgets kontor den 29. januar. Af disse myndigheder havde kun Holbæk Amt den bemærkning, at man intet havde at indvende imod ønsket om en navneændring, men »at man havde foretrukket et Bynavn, der ikke var saa almindeligt som Højsted og som mulig vil kunne give Anledning til Forveksling.« Indenrigsministeriet erklærede sig enig heri. Selvom det foreslåede navn ganske rigtigt kan lyde ret “almindeligt”, så findes der imidlertid faktisk ikke andre landsbyer af navnet i Danmark (hvorimod det er og var ganske udbredt som gårdnavn).

Hos Stednavneudvalget vurderede kontorchef Gunnar Knudsen i et indledende internt brev af 30. januar 1925 hele affæren som “en meget vanskelig Sag”, inden den blev forelagt resten af det høje udvalg. Igen var det ikke fravalget af navnet Rumperup, der tyngede, men derimod det alternative navneforslag: »Personlig finder jeg, at Højsted lyder temmelig “fladt” og vilde gerne finde noget bedre. Men hvad skal man gøre i en saadan Sag?« Efter at sagen havde været oppe på et møde i udvalget, kunne man den 13. februar 1925 meddele ministeriet:

at man maa anse den af Beboerne anførte Grund til at søge Navneforandring for fyldestgørende, men at man, ligesom Amtet, finder, at det valgte Navn, Højsted, er lovlig almindeligt. Udvalget ser ikke Nødvendigheden af at indføre et moderne konstrueret Navn af denne Art, da der kan findes mange gamle Stednavne i Sognet fra ældre Tid, der vilde egne sig til at blive ophøjet til Bynavn. Særlig vilde Udvalget henlede Opmærksomheden paa Navnet Højold, et Marknavn fra selve Byen, der findes i Markbogen fra 1683 […].

Stednavneudvalget kunne derfor kun subsidiært give den valgte konstruerede navneform Højsted sin tilslutning. Den 7. april svarede Landbrugsministeriet tilbage, at forslaget nu havde været i høring lokalt. Af dette fremgik det, at »Beboerne i Rumperup paany anholder om, at Navnet Rumperup maa ændres til Højsted, subsidiært Højkilde, da Navnet Højold ikke har vundet Beboernes Tilslutning.« Den 20. april måtte Gunnar Knudsen på vegne af udvalget således afgive følgende endelige indstilling:

Saaledes foranlediget skal Udvalget udtale, at da Forsøg paa at anvende ældre Navnemateriale fra selve Stedet synes at have vanskeligt ved at vinde almindelig Tilslutning, vil der fra Udvalgets Side ikke haves noget at erindre imod, at Byens Navn i Overensstemmelse med Beboernes derom udtalte principale Ønske ændres til Højsted.

Navneændringen fra Rumperup til Højsted blev formelt godkendt af Landbrugsministeriet den 24. juli 1925.

Navneforandringen fra Rumperup til Højsted illustreret ved kortudsnit fra de høje målebordsblade fra 1890’erne (venstre) og de lave målebordsblade fra 1930’erne (højre). © Styrelsen for Dataforsyning og Infrastruktur.

Fra Gumperup til Klinteby

Ikke blot rimer navnene Rumperup og Gumperup på hinanden, de to relaterede navneændringssager minder også ganske meget om hverandre, og det er vel end ikke usandsynligt andet end at sagen om Gumperup blev direkte afledt af den ovenfor beskrevne om Rumperup. Nogen forbindelse imellem sagerne nævnes dog ingensteds i akterne. Man kan imidlertid formode, at den imødekommende afgørelse på navneændringssagen for Rumperup har fået en del medieomtale, og mindre end et halvt år efter modtog Landbrugsministeriet en tilsvarende ansøgning fra beboerne i Gumperup, der er – eller var – en landsby på sydspidsen af Sjælland (i Karrebæk sogn, Øster Flakkebjerg h.).

På et møde i Gumperup den 1. oktober 1925 skrev 29 repræsentanter for byens i alt 31 husstande under på følgende anmodning:

Undertegnede Beboere i Gumperup andrager herved ærbødigst om, at Landsbyen Gumperup maa faa Navneforandring og for Fremtiden komme til at hedde Klintby. Naar vi fremsender dette Andragende er Grunden den, at vi finder det nuværende Navn uheldigt, det lyder jo mere sjældent end smukt, hvorimod Navnet Klintby ikke alene lyder velklingende, men ogsaa er ret betegnende, da Byen ligger ved Klinten ud mod Smaalandshavet.

Også betydningsmæssigt minder Gumperup og Rumperup om hinanden. Navnet Gumperup er belagt fra 1200-tallet (*1290 Gompetorp, 1387 Gumporp, 1566 Gomperop) og har som hovedled substantivet glda. thorp ‘udflytterbebyggelse’, der her snarest er sammensat med et mandstilnavn glda. *Gumpi, afledt af substantivet gump ‘gump, bagen af fugl (især and og gås)’ (DS 24 s. 216). Også her anvendes den egentlige fugleanatomiske betegnelse kollokvialt om ‘bagdel på menneske’.

En kopi af ansøgningen blev sendt til det lokale sogneråd i Karrebæk, med den supplerende oplysning, at de to manglende beboere »ikke ønskede at underskrive, men iøvrigt intet havde at indvende mod Navneforandringen.« Mens sognerådet kunne støtte ansøgningen fra Gumperup, havde politimesteren i Næstved pudsigt nok en del indsigelser at gøre imod den. Politimester Schmits indvendinger af den 24. oktober havde intet at gøre med hans egentlige politimæssige myndighedsområde, men byggede tydeligvis på en personlig interesse for det stednavnehistoriske.

Som det vil ses af Kortet findes der i den Egn, hvor Gumperup er beliggende […] en hel del Byer, hvis Navne ender paa rup (torp), jeg skal nævne: Grimstrup, Skraverup, Bistrup, Karebækstorp, Gumperup, Menstrup, Brorup, Spjellerup, […] Bisserup, Nyrup, Tostrup, hvoraf fremgaar, at Bebyggelsen paa disse kanter er af forholdsvis yngre Oprindelse. Hvis man derfor vilde give Gumperup et andet Navn, vilde det af historisk-topografiske Grunde være rimeligt, at det nye Navn ikke i sin Betegnelse kom til at give et forkert Indtryk af Byens Alder. Navnet Klintby – det burde iøvrigt hedde Klinteby – indicerer imidlertid en meget ældre Bebyggelse end “Torperne”, og det burde derfor lages under Overvejelse, om man ikke kunde foreslaa andre Former […].

Heller ikke her var det således tanken om at droppe det oprindelige navn, der vakte modstand, men derimod det foreslåede nye navn. Politimesteren foreslog herefter flere alternative nye navnekonstruktioner, som han endda havde undersøgt den eksisterende udbredelse af rundt om riget. Den onomastisk lærde politimesters indvendinger gjorde indtryk på amtsrådet, der i sin endelige følgeskrivelse af 5. januar 1926 til ansøgningen kunne meddele:

at Amtsraadet intet har imod, at Landsbyens Navn forandres, men at samme ikke finder, at Navnet bør ændres til Klintby, hvorimod saavel Amtsraadet som Amtet vil mene, at Klinterup eller Klinttorp baade vil falde naturligt og svare til Stednavnene fra den Tid, Landsbyen antagelig har sin Oprindelse.

Underligt nok var amtsrådets forslag Klinterup ikke med på den lange liste over den torp-bevidste politimesters alternative navneforslag, og må derfor anses for amtsrådets eget supplerende konstruktionsforslag.

Der var således mange gode forslag og stednavnehistoriske betragtninger at støtte sig på, da Landbrugsministeriet i februar 1926 kunne sende sagen i høring hos Stednavneudvalget. Her vurderede man i første omgang, at forleddet i navnet måtte være afledt af mandsnavnet Gunbjørn, og kun:

ved Navnets Omdannelse og Afslidning i Tidens Løb er det blevet saaledes, at det kan virke anstødeligt. Bedst vilde det vel historisk set være at rekonstruere Navnet til Gunbjørnetorp, men da dette vel kan have vanskeligere ved at blive gængs end et helt nyt Navn, vil det muligvis nok være mere praktisk at vælge det sidste. […] Uagtet udvalget af principielle Grunde helst modsætter sig Ændringer af de gamle Landsbynavne, vil man dog under de foreliggende Omstændigheder ikke finde det urimeligt at imødekomme Andragendet.

Stednavneudvalget havde således tydeligvis lært af Rumperup-sagen, at historisk korrekte rekonstruktionsnavne ikke let vandt begejstring hos de lokale. Hvad angår politimesterens og amtsrådets udtrykte bekymring for konstruktion af et aldersmæssigt misvisende by-navn i et torp-område, tog udvalget det betydeligt mere afslappet:

Om man der vil vælge Klintby eller Klinterup – begge Navne turde være forsvarlige – maa bero paa et Skøn, og Udvalget kan ikke indse, at det, som Politimesteren anfører, vil være uforsvarligt at bruge Klintby, fordi man derved ligesom skulde hensætte den nævnte Landsby til en ældre Navneklasse; Navne paa ‑by kan dannes den Dag i Dag, fordi By er et i Sproget levende Ord, som det falder naturligt at bruge, ogsaa i moderne Dannelser.

Heller ikke protesten imod Klintby frem for Klinteby fik meget støtte i Stednavneudvalget, idet begge sammensætninger var udbredte i både stednavne og talesprog, men hvis man endelig skulle pege på den ene form frem for den anden, så ville udvalget »nærmest være tilbøjelig til at give Klinteby Fortrinnet.«

Enden – eller gumpen, om man vil – på sagen blev, at Landbrugsministeriet den 23. marts 1926 kunne meddele tilladelse til, at Gumperup by og ejerlav herefter skiftede navn til Klinteby.

Navneændringen afstedkom i øvrigt en ny henvendelse allerede to dage efter fra Det Kongelige Søkort-Arkiv med en forespørgsel om, hvorvidt det så også betød, at det nærliggende naturnavn Gumperup Klint så også skulle ændres til Klinteby Klint? Dette dengang sikkert lidt uventede efterspil illustrerer ganske godt de følgevirkninger, der endnu i dag gælder ved stednavneændringer, som ofte også inddrager en række afledte stednavne. Udvalgets svar på henvendelsen har da langt henad vejen også gyldighed den dag i dag:

Saaledes foranlediget skal man udtale, at det efter Udvalgets Skøn vil være rettest at gennemføre Navneændringen ogsaa i Tilfælde som det foreliggende, og altså skrive Klinteby Klint, men at Udvalget i øvrigt savner Kompetence til at træffe Afgørelse i Spørgsmaalet.

Navneforandringen fra Gumperup til Klinteby illustreret ved kortudsnit fra de høje målebordsblade fra 1890’erne (øverst) og de lave målebordsblade fra 1930’erne (nederst). © Styrelsen for Dataforsyning og Infrastruktur.

Epilog

Beboerne i Rumperup og Gumperup fik således i midten af 1920’erne lov til at udskifte landsbyernes navne til noget mere anstændigt og velklingende. Som én, der i 1980’erne dagligt tog bussen igennem Højsted på turen til og fra Kalundborg Gymnasium, kan jeg imidlertid supplere, at der da endnu i lokalbefolkningen var udmærket kendskab til bebyggelsens oprindelige navn, som man ikke undlod hyppigt at gøre Højsted-beboerne opmærksomme på, nu med den humoristiske tilføjelse, at de jo kunne overveje endnu en navneændring til Højrumperup.

Selvom Stednavneudvalget i de to her gengivne sager imødekom de lokale ønsker om en stednavneændring, så kom sagerne langt fra til at danne almindelig præcedens, og der er faktisk flere efterfølgende eksempler på, at beslægtede ansøgninger blev afslået af udvalget. Men de historier kan jo passende blive temaet for mit næste blogindlæg.

Litteratur:

  • Dalberg 1991 = Vibeke Dalberg, Stednavneændringer og funktionalitet (Navnestudier 33), København 1991.
  • DgP II = Danmarks gamle Personnavne : Tilnavne, red. G. Knudsen, M. Kristensen & R. Hornby, København 1954-64.
  • DS 24 = Stednavne i Vestsjællands Amt (Danmarks Stednavne 24), red. B. Jørgensen, København 2001.
  • Jørgensen 2008 = Bent Jørgensen, Danske stednavne (3. udgave), København 2008.

What is behind the name?

by Peder Gammeltoft

One of the core questions in place-name research is: What is the motivation for a name? On the surface, this looks pretty straightforward. All place-names are formed from the existing, spoken language at the time of formation. So, if we know what words existed at any given time, their declension and meaning, then it is a matter of correctly interpreting the individual components of a place-name, and then we have the meaning of the name, right?

Unfortunately, things are not as simple as that. In an ideal world, an interpretation gives a formal origin: name X consists of element 1 in the genitive singular + element 2 in the plural. This allows us to show what the constituents of a place-name is and what the meaning is. However, the factual assessment is often based on parallel examples, even in cases where we are temporally almost in touch with the actual naming moment. And although we can probably guess what must have been the naming motive, we cannot be sure.

For instance, take a place-name like Gåserød (1575 Gaaßerudt) in Andebu, Vestfold, Norway. Formally, the first element is either Old Norwegian gási, m. ‘gander, male goose’ or the derived male byname Gási, m. The last element is more straight forward, Old Norwegian ruð, n. ‘a clearing’. But what is the naming motive behind Gåserød? Was the settlement cleared by a man named Gási, had geese been spotted at the locality, or were geese being reared at the settlement? This we can never know, as we do not have a record of why people started calling this place for Gåserød.

An illusive Find or a name transfer?

In a few cases, however, we can prove a naming motive through historical records. Near the famed Ulefos Ironworks in Holla in Telemark, there used to be a smallholding or homestead, in the sources variously spelled “Findsruud” or “Finsrud” or “Finsrød”. The smallholding is not of great age, being recorded no earlier than the beginning of the 18th century. It was originally set up on cleared land outside of the cadastral system, as was the norm earlier. Finsrud holds some fame locally, as it used to be the permanent residence of the hammer masters at the ironworks, which were central persons in the community.

Throughout the next two centuries we find the name with theses spellings. However, in local historical literature from the 20th century we find “Finsrod” or “Finnsrote” as variant spellings of the place name. In 1732 Findsruud became the permanent residence for a hammer master Niels Olsen Finsrod at Holden’s Ironworks (later Ulefos). He was a member of the Finsrod family who immigrated from Sweden in the 17th century, possibly via Finnskogen. For this reason, local historical literature has assumed that “Findsrud” or “Finsrod” is the same name, but with alternative spellings. If this is the case, then Finsrud would be an adapted name transfer either from an original settlement of Finsrod, or more probably from the family name Finsrod.

It is not unknown that a family name can be transferred to a settlement, and “Finsrod” may also lie behind the name form “Finsrud” or “Finsrød”, if the surname origin has been either misunderstood or rather a reinterpreted analogous to the very frequently occurring place-names –rud/-r­ød in Eastern Norway. However, since the family name would have been alive or remembered when the name became established locally, such a change should not have been a likely occurrence. Is there another explanation?

The smallholding was one of the pieces of property in the parish from which the local priest had income (prestebord) for his sustenance. Therefore, we have good early record of the Finsrud settlement. When the priest leased the smallholding to Niels Olsen Finsrod in 1732 (the rectory owned the land), the lease document tells that the name of the previous lease holder was a Find Findsen. We know from church records that Find Findsen lived from ca. 1654 to August 4th, 1720, but more importantly, the document also states that Find Findsen owned the right to clear the site, but that the clearing right had been sold back to the rectory by the widow. This clearing right was incidentally purchased by Niels Olsen Finsrod in 1738.

Figure 1. Photograph from c. 1910 in the direction of where Finsrud was situated. Finsrud is the settlement with the white gable to the right of the church. The area is now part of central Ulefoss.

The naming motive established

The lease agreement determines that Find Findsen had leased the smallholding Findsruud and had had the clearing right there. This means that the place-name must have been named after him, or possibly rather his father, who the patronym shows was also called Find. Since the ironworks was founded in the 1650s, it is quite possible that the settlement had been in the possession of the same family since establishment.

Local historical research has not been able to establish any indication that neither Find Findsen nor his father belonged to the Finsrod family. The first Finsrod that can be definitely linked to Finsrud is aforementioned Niels Olsen Finsrod in 1732. Finsrud was named after the original clearer of the smallholding.

This case study shows that the naming motive is often quite illusive, but it may be found in certain instances – especially if attention is paid to historical research, either locally or in central archives.

Note: This article has been conceived with inspiration from an e-mail correspondence with archivist Nils Stoa in relation to an article he publishes later this year on the same subject.

Literature

  • Stoa, Nils. 2023 (forthcoming). ‘Plassen Finsrud på Ulefoss’. In Gunnar Sanden (ed.), Holla Minner. Holla.
  • Strøm, Gard. 2018-2023. ‘Findsrud under prestegården’. In: Gamle Holla. Interaktiv bygdebok for Holla.

Leninparken blir historia

av Terhi Ainiala

I Helsingfors finns en liten park som heter Leninparken (på finska Lenininpuisto). Parken byggdes i början av 1960-talet, och år 1970 döptes parken till Leninparken för att fira att det då hade gått 100 år sedan Vladimir ljitš Lenin (1870–1924) föddes. Bakom namnidén var tidens politiska strömningar och en slags vänskapspolitik med Sovjetunionen. Helsingfors stadsfullmäktige bestämde sig om namnet.

Foto: Simo Rista 1984, Leninparken. Helsingfors stadsmuseum.

Under årtionden har det diskuterats om parknamnet ska bytas, och flera alternativ för ett nytt namn har föreslagits. I juni 2023 fattade Helsingfors stadsfullmäktige ett beslut om att namnet ska bytas.   

Ryska namn i Helsingfors har redan tidigare varit under diskussion. Hundra år sedan hade Finland just blivit självständigt, och det var många som ville bli av med ryska namn i huvudstaden. Några gatunamn med en rysk bakgrund också byttes ut på 1920-talet, och till exempel Nikolaigatan blev Snellmansgatan och Vladimirgatan blev Kalevagatan. Gatunamn sågs som starka symboler av det självständiga landet.

Precis som hundra år sedan, kan man även nu säga att en viss tidsperiod har tagit slut. Det politiska läget vi lever nu i hela Europa har kraftigt förändrats, och genom att byta ett laddat namn vill politikerna visa en viss självkritik och medvetenhet.

Det är på många sätt förståeligt och mänskligt att namnet Leninparken nu år 2023 ville bytas. Namnkommittén i Helsingfors rekommenderade ändå att bibehålla det gamla namnet. Generellt har det inte varit önskvärt att byta etablerade namn. Olika slags namn berättar om olika ideologier och gör stadens olika historiska skikt synliga. Dessutom har Leninparken som ett parknamn inte varit någons adress.  

Kanske borde vi ha mera tålamod med det att det finns olika historiska och samhälleliga skikt. Och att dessa skikt får visas i stadsbilden. Urbana namn kan bli politiskt laddade, och det är något som inte behöver gömmas. Kanske är det lärorikt att ha spår och märken om olika skikt och varierande ideologier.

Leninparken står fortfarande på sin plats. Men snart ska namnet bytas. Det nya namnet får parken antagligen år 2024, i samband med den nya detaljplanen. Spännande att se vad som heter parken då.

Diglossisk bruksmønster for stadnamn i Noreg?

Av Aud-Kirsti Pedersen

Termen diglossi blir brukt om ein type vekslande språkbruk der to varietetar av eitt og same språk blir brukt ut frå forventa krav til språkbruken i offisielle eller private språkbrukssituasjonar eller språkdomene i samfunnet. Det er språkforskaren Charles A. Ferguson (1959) som har gjort termen kjent innafor språkvitskapen. Seinare har også veksling mellom ulike språk i forskjellige språklege domene innafor eitt og same språksamfunn også blitt rekna som eit diglossisk bruksmønster ut frå statusen til dei ulike varietetane i samfunnet. Klassisk diglossisk veksling mellom ein høg og låg variant av språket er t.d. den som ein finn i delar av Sveits der sveitsertysk vekslar mellom høgtysk i ulike domene.

Korleis passar eit slikt språkbruksmønster for det norske språksamfunnet? Vi skal her sjå på om termen diglossi kan høve for å karakterisere synet på og bruken av norske stadnamn med ein skriftspråkleg tradisjon på tvers av den nedarva lokale uttalen av stadnamnet. Vi skal også sjå litt på om diglossi kan kaste lys over bruken av norske og samiske stadnamn i eit samfunn som gjennomgår språkskifte.

Dagens norske språksamfunn er kjenneteikna av at det er allment akseptert at folk snakkar ein eller annan form for dialekt i både private og offentlege domene. I t.d. Prop. 108 L (2019-2020), innleiinga til lov om språk (språklova) blir det peikt på at dialektal variasjon er allment akseptert og brukt i offentlege rom i Noreg:

Dialektvariasjonen er ein del av det språklege mangfaldet i Noreg, og det er høg aksept for bruk av dialekt. Dialektmangfaldet er uttrykk for språkleg toleranse og demokrati. Noreg er eitt av få land i Europa med ein så liberal språkkultur. (Pkt. 2.1)

Dei siste femti åra har det òg vore ei jamn utvikling mot meir bruk av dialekt på stadig fleire område i samfunnet. Å akseptere norske talemål i alle situasjonar har gjort det mogleg å ha mektige posisjonar i samfunnet utan å endre eigen dialekt og tilpasse seg eit framandt språkideal. (Pkt. 3.1)

Gjeld dette norske bruksmønstret for munnleg bruk av stadnamn i Noreg?

Munnleg bruk av stadnamn i Noreg

Når ein arbeider med å dokumentere stadnamn, ønsker ein å finne fram til den forma eller dei formene som eit stadnamn har i daglegtalen til lokalkjende personar. Lov om stadnamn omtaler denne uttalen som “den nedervde lokale uttalen”, som etter stadnamnlova § 2 femte ledd blir forklart som “uttale som er overlevert frå tidlegare generasjonar, som har vore vanleg på staden, og som framleis er i levande bruk”. Den nedarva lokale uttalen kan vere vanskeleg å observere, og det er ikkje alltid liketil å få opplyst korleis denne uttalen er, for det kan vere ulike oppfatningar i eit lokalsamfunn om korleis namn blir uttalte. Den amerikanske sosiolingvisten William Labov har omtala problemet med å observere daglegtale, “the vernacular”, med omgrepet “The observer’s paradox”.

The aim of linguistic research in the community must be to find out how people talk when they are not being systematically observed; yet we can only obtain this data by systematic observation (Labov 1972: 209).

Ideelt sett burde ein altså observere språkbrukaren i ulike situasjonar for å få eit bilete av korleis ein person bruker språket, altså stadnamnet. Metodisk sett er det både tidkrevjande og utfordrande å observere språkbruk. Eit bestemt stadnamn er ikkje frekvent i språkbruken, så rein observasjon er ein metode som ikkje er praktisk mogleg å gjennomføre om ein vil ha fram opplysningar om den nedarva lokale uttalen av bestemte stadnamn innafor eit overkommeleg tidsperspektiv, t.d. i eit intervju. Ein innsamlar må ty til ulike former for utspørjing av ein heimelsperson, og ein må vere medviten om dei språklege strategiane som vil ligge til grunn for dei opplysningane som ein lokalkjent person oppgjev. Dei opplysningane som ein får fram om uttalen av stadnamn i eit intervju, kan variere, og ulike personar kan gje motstridande opplysningar.

Vanskane med å få fram opplysningar om den nedarva lokale uttalen av stadnamn er ikkje av ny dato. Oluf Rygh omtalte metodiske problem i 1897 ut frå røynslene sine med å samle inn uttaleopplysningar til Norske Gaardnavne. Arbeidet blei publisert først i 1990 av Oddvar Nes i tidsskriftet Namn og nemne. Rygh opplyser at skriftlege opplysningar frå forskjellige personar var vanskeleg å bruke av på grunn av at folk ikkje visste korleis dei skulle gje att uttaleopplysningar i skrift. Også i møte med lokalkjende personar viste det seg vanskeleg å få fram pålitelege uttaleopplysningar (Rygh 1990: 117):

[…] det viste seg uventet vanskeligt at faa den ægte, uforfalskede Bygdeudtale opgivet kanske af de fleste af de mangfoldige Almuesfolk, som examineredes. De vare næsten uden Undtagelse meget villige til at yde sin Bistand, men at bringe dem til at rykke ud med de virkelig i daglig Tale gjængse Former kostede ofte megen Møie og viste sig undertiden umuligt.

Grunnen til at dette var så vanskeleg, meinte Rygh kom av (ibid.):

[…] at Bygdeudtalens Former, som daglig bruges af Bygdens Befolkning i indbyrdes Samkvem, opfattes som Former af lavere Rang, der ere gode nok til dagligdags Brug, men som det ikke er sømmeligt at anvende i Skrift eller i Samtale med Folk, der ikke selv tale vedkommende Bygds Maal.

Det har no gått 126 år sidan Rygh skreiv dette, og det er allment kjent at i det norske språksamfunnet er det akseptert at folk snakkar ein eller annan form for dialekt også i offentlege domene.

Vi har likevel mange døme på at folk ser annleis på dialektbruk i det offentlege domenet når det gjeld stadnamnuttale om namnet har ein innarbeidd skrifttradisjon. Det rådande synet også i dag er ikkje svært ulik situasjonen omtala av Rygh på slutten av 1800-talet. I saker der Kartverket har normert stadnamn i tråd med den nedarva lokale namneuttalen brukt i daglegtalen blant lokalkjende, kan negative haldningar til skriftfesting av uttalen ofte komme til syne både i høyringsfråsegner og i avisinnlegg.

Dømet Jøvika i Tromsø kommune

I ei namnesak i Tromsø kommune i 2018 om skrivemåten Jøvik eller Jøvika for eit naturnamn (vik) med sekundær funksjon som gardsnamn og bruksnamn, uttalte ein brukseigar:

Jøvika har bare blitt brukt i dagligtale, alltid skrevet Jøvik og ingen grunn til å forandre dette.

Kartverket fastsette Jøvika som skrivemåte for både naturnamnet og gardsnamnet, og Jøvik som ein eigarfastsett skrivemåte av bruksnamnet, og vedtaka blei ikkje påklaga. Seinare fastsette Tromsø kommune Jøvik i funksjon som bygdenamn, og Kartverket klaga på dette vedtaket. Kommunen heldt oppe eige vedtak i klagesaka, så saka blei send til avgjerd i Klagenemnda for stadnamnsaker, som fastsette skrivemåten Jøvika for både naturnamnet, gardsnamnet og bygdenamnet (vedtak av 26.3.2021).

Med referanse til dette vedtaket og eit avisoppslag i Nordlys 7.6.2023 om feilskrivne namn på vegskilt i Tromsø kommune kommenterte eit lesarinnlegg i Nordlys 12.6.2023 på denne måten:

Då Tromsø kommune skulle fastsette skrivemåten til bygdenavnet, blei det nekta for på lokalt hald at bestemt form av bygdenamnet var i munnleg bruk. I lesarinnlegget ser det ut til at skribenten ikkje nektar for at bunden form er brukt lokalt, men skribenten ser ut til å meine at på den eine sida har namnet ei dialektform i bunden form, og på den andre er skriftforma, som har brukt å vere i ubunden form, i avisinnlegget feilaktig tolka som bokmålsform. Skrivemåten Jøvik er verken ei bokmåls- eller nynorskform – rett nemning er skriftspråkform. Innlegget illustrerer godt synet på at dialektforma ikkje høver som normeringsgrunnlag til offentleg bruk. For å understreke poenget med at dialektformer ikkje høver til bruk i skrift, blir namnet Kartverket skrive “Kartværske” for å illustrere at dialektal apiko-postalveolar uttale [ʂk] av <rk> ikkje passar til bruk i skrift.

Dømet Litje-Sommarøya, også i Tromsø kommune

Eit anna døme som illustrerer synet om at dialektformer av namn ikkje høver til bruk i skrift, kjem til syne i ei pågåande namnesak. På offentlege kart har eit øynamn vore skrive Litle Sommarøya i tråd med normeringspraksisen som rådde før lov om stadnamn tok til å gjelde. Den nedarva lokale uttalen av namnet er [”liçesumarøya]. Tromsø kommune, som skal gje namnet ein ny funksjon som adressenamn, ønskte namnesak for Litle Sommarøya, og namnet på den nærliggande større øya, Sommarøya, måtte takast med i namnesaka. I den lokale høyringa uttalte ein lokal organisasjon:

Her erfarer vi at fra de eldste her ute (93 år) til dagens skoleelever skriver vi Lille Sommarøy og snakker om Lille Sommarøya. Noe annet enn Lille Sommarøy som riktig stedsnavn er det etter lokalsamfunnets klare tilbakemelding ikke grunnlag for” (brev av 15.12.2022).

Etter tilråding frå Språkrådet fastsette Kartverket skrivemåten Litje-Sommarøya og Sommarøya. Vedtaket er kommentert og grunngjeve slik:

Kartverket finner det dokumentert at den nedarva lokale uttalen av de to øynavna er i bestemt form, /’’sommarøya/ og /’’liççesommarøya/. I tillegg finnes yngre uttaleformer som /’’liʎʎesommarøya/ og /’’lillesommarøya/. [1] Uttalevarianter i ubestemt form blir kommentert seinere.

Folk med lokal bakgrunn uttaler navna i bestemt form i dagligtalen mellom lokalkjente, men på grunn av skriftforma Sommarøy i ubestemt form, er det nok vanlig å meine at den lokale uttalen av navnet ikke er den «riktige» forma av navnet. Om skriftforma avviker fra den muntlige navneforma av et navn, er det vanlig å regne skriftforma som den «egentlige» og «rette» navneforma.

I uformelle og muntlige språkbrukssituasjoner er det vanlig å bruke bestemt form av navnet blant lokalkjente, men i formelle situasjoner vil nok ubestemt form kunne bli brukt i samsvar med skrivemåten i ubestemt form. Når man har et fast bruksmønster av navneformer som veksler etter stilnivå og grad av formalitet, kan bruksmønstret omtales som et diglossisk bruksmønster (Vedtaksbrev av 25.5.2023). 

Sidan skrivemåten litje ikkje er ein del av verken nynorsk- eller bokmålsrettskrivinga, blir skrivemåten nærmare grunngjeve og forklart i vedtaksbrevet til Kartverket:

Litle, lille, litje
Bestemt form av adjektivet liten blir uttalt /’’liççe/ i den tradisjonelle dialekten i det som før var Hillesøy herred (se f.eks. Ragnvald Iversen (1913) Senjen-maalet. Lydverket i hoveddrag, s. 63). Lyden «ç» er historisk sett utvikla av konsonantsekvensen «tl» i gammelnorsk. Siden «t» er en ustemt lyd, har den etterfølgende stemte «l» blitt til en ustemt lyd, og endringa fra «tl» til lang «ç»-lyd er et eksempel på en assimilasjon av lyder. Språkhistorisk er derfor skrivemåten «litle» riktig normering av uttalen /’’liççe/. Denne skrivemåten er i samsvar med måten ordet blir normert i nynorsk. Siden nynorsk er lite brukt lokalt, kan skriftbildet «litle» framstå som avstikkende. De negative holdningene til språket nynorsk var nok årsaken til at Kartverket alt i 1992 fastsatte skrivemåten Litje– i lokale navnevedtak etter lov om stadnamn. Skrivemåten «tj» for «ç»-lyden kjenner vi i ord som «tjære, tjukk, tjore», og i tillegg til å representere dialektuttalen «ç» ivaretar skrivemåten også ordets språkhistoriske bakgrunn, «tl» til «tj».

I tillegg til den tradisjonelle dialektuttalen /’’liççe/ har dialekten også en yngre uttale med uttalevariantene /’’liʎʎe/ ~ /’’lille/. Når et navn skal tas vare på som kulturminne (§ 1 i stedsnavnloven), er det den nedarva lokale uttalen som er normeringsgrunnlaget, og det er denne uttalen, /’’liççesommarøya/, som er verneverdig og skal tas vare på som kulturminne, se § § 1 og 2e i lov om stadnamn. Kartverket har fastsatt skrivemåten som Språkrådet har tilrådd. Det kan diskuteres om navnet burde skrives med eller uten bindestrek. Siden norsk språk ikke har klare regler for bruk av bindestrek, har vi valgt å følge tilrådinga fra Språkrådet, som går inn for å bruke bindestrek for å lette leseuttalen av navnet.

Ikkje uventa har det blitt sett fram ein klage på vedtaket Litje-Sommarøya. Klagen er frå ein lokal organisasjon og blir grunngjeven slik:

Etter det vi kjenner til, er det ingen nålevende personer som har brukt og bruker navnet Litje-Sommarøya. Ingen i styret kan tenke seg at dette navnet noen sinne har vært brukt på folkemunne her ute. Vi kan heller ikke forstå hvor [sic.] nåværende navn som brukes, må skiftes ut da dette er velkjente navn. Dagen [sic.] navn som benyttes, er Lille Sommarøy (som brukes når det er ukjente personer som skal få stedfestet navnet på øya). Ellers benytte [sic.] navnet Likjesommarøy(a) på folkemunne og i dagligtale.

Vi ser her at organisasjonen reagerer på skrivemåten <Litje-> som tidlegare ikkje har vore brukt som offisiell skrivemåte av dette stadnamnet, men samstundes bekreftar klagarane at det finst ein lokal uttale, [”liçe], dvs. den nedarva lokale uttalen, som klagarane gjengjev med skriftteikna <kj>. Lyden [ç] i norsk blir skrive både <tj> og <kj>, alt etter kva for ord lyden inngår i, jf. ord som tjukk, tjeld, kjøpe og ikkje. Skrivemåten av orda er språkhistorisk motivert. Det finst fleire ord i norsk med skrivemåten <kj> enn <tj>, så frekvens kan vere forklaringa på synspunktet som blir hevda. Men vi ser at klagarane først og fremst ønsker ein skrivemåte Lille og ubestemt form av namnet, begge delar er former på tvers av den nedarva lokale uttalen, som altså er vanleg kjent og brukt i lokalsamfunnet. Klagen er enno ikkje saksbehandla, så tida får vise utfallet.

Desse to døma illustrerer ein typisk dikotomi i norsk språkbruk i synet på dialektform og skriftspråksform i tilfelle der stadnamnet har ein skriftspråkstradisjon. Dei to formene har klårt skilde bruksområde i samfunnet, og derfor må det vere rett å seie at brukssituasjonen er karakteristisk for ein diglossisk variasjon i bruken av språket.

Diglossi og minoritetsspråk i Noreg

Det er allment kjent at tidlegare har det vore klåre mønster for bruksområda til minoritetsspråka samisk og kvensk vs. norsk i det norske samfunnet. Dette blir også peikt på i Prop. 108L (2019-2020) pkt. 3.2.1 om at Noreg var eit sterkt diglossisk samfunn under fornorskingstida, og at det var forbode å bruke samisk og kvensk i offentlege domene, som t.d. skolen. Kan dette bruksmønstret ha noko å seie for t.d. utanforståande som prøver å få tilgang til opplysningar om bruken av stadnamn i eit samfunn der menneska har levd med dei språklege bruksmønstra som fornorskningstida førte med seg?

To intervju frå 1985 med ein og same person, ei tospråkleg kvinne fødd i 1923, og to intervjusituasjonar, ein på norsk og den andre på samisk, gav nokså ulike resultat. Kvinna som snakka ein sjøsamisk dialekt og ein norsk dialekt karakteristisk for området ho kom frå, blei først intervja på norsk av to personar. Den eine var ein yngre norskspråkleg mann, som arbeidde på kulturkontoret i kommunen. Som medhjelpar hadde han ein middelaldrande tospråkleg mann (sjøsamisk/norsk) frå området. Medhjelparen var ikkje tilsett i kommunen, men kjent av mange i lokalsamfunnet. I det andre intervjuet seinare det same året blei kvinna intervjua på samisk av ein person som snakka godt nordsamisk etter å ha studert språket, men intervjuaren hadde ikkje hadde nordsamisk som morsmål. I begge intervjua blei det brukt lydbandopptakar, og opplysningar blei noterte både i eit hefte og på kart.

I det første intervjuet med norsk som intervjuspråk blei 65 stadnamn oppgjevne. Berre fire av desse namna var av typen heile lydlege tilpassingar av namn i norsk frå samisk. Fjorten var av typen samansette tilpassingar der forleddet kom frå samisk og hovudleddet var norskspråkleg. Dei øvrige 47 namna var innhaldslån eller sjølvstendige namnelagingar i norsk. I det andre intervjuet med samisk som intervjuspråk blei 73 namn oppgjevne, i alt 138 stadnamn i begge intervjua. Berre 27 av namna i dei to intervjua hadde parallellnamn på dei to kontaktspråka slik at resultatet frå intervjua frå eitt og same geografiske område stod fram som nokså ulike, med altså 46 samiske namn utan motsvar i norsk.  

Ein modell som illustrerer materialet, kan visualiserast slik:

Det er ikkje mogleg å forklare ulikskapane i det innsamla materialet berre på bakgrunn av eit diglossisk bruksmønster mellom samisk og norsk. Det er mange forhold som må vurderast for å forstå korfor materiala er blitt så forskjellige trass i at det er ein og same person som er kjelda til namna.

Personen som brukte samisk som intervjuspråk, hadde tilgang til materialet frå det første intervjuet. Intervjuaren spurde derfor om korfor informanten ikkje hadde opplyst om dei samiske stadnamna i det første intervjuet. Informanten svarte at intervjuarane ikkje hadde spurt ho om namn på desse stadene. Dette viste seg likevel ikkje å stemme, for i det første intervjuet blei informanten fleire gongar spurd om kva stadene blei kalla på samisk, men ho opplyste berre om det norske namnet. Nokre gongar svarte informanten at ho ikkje hadde høyrd staden bli omtala på samisk. Ved eitt tilfelle opplyste informanten meir generelt om bruken av stadnamn i norsk og samisk ut frå namnet Torvemyren (fleirtalsform) på norsk, som blei kalla Darfejeaggi på samisk (nordsamisk: darfi ‘mose, torv’; jeaggi ‘myr’). Intervjuarane spurde «brukte dæm de namne?», og fekk til svar, «dæm brukte de namne visst de va to såm snakka samisk seg i mæljla, så bei dæm jo snudd om te samisk, å va de no ikke snakka de, så va de brukt nårsk». Dette kan ein oppfatte slik at ein del leksikalsk gjennomsiktige namn blei brukte på det eine eller andre språket alt etter kva for språk som blei brukte i samtalen mellom folk.

Det kan vere fleire grunnar til at resultatet av dei to intervjua er blitt nokså ulike. Det kan vere ufullstendige intervju. Intervjupersonane har ikkje brukt utspørjingsteknikkar som har fått informanten til å fortelje utfyllande om stadnamntradisjonen i området. Intervjuarane kan ha fokusert på ulike geografiske område under intervjuet, og det kan derfor ha oppstått «hol» i materialet. Sjølve intervjusituasjonen med val av intervjuspråk kan ha sett informanten i ein bestemt modus, som har fremma eller hemma minnet om namn på dei to språka.

Ein annan måte å tolke ulikskapane på er at den norskspråklege vs. den samiskspråklege intervjusituasjon har fått informanten til å tolke ulikt kva for namn innsamlarane var interesserte i. Det kan også vere at alle stadene ikkje hadde namn på begge språk. For å forstå betre dei ulike resultata, ville det ha vore naudsynt med oppfølgingsintervju.

I det norskspråklege intervjuet kjem det fram interessante opplysningar om haldningar til stadnamn i eit område som har gjennomgått eller heldt på med å gjennomgå språkskifte frå samisk til norsk  – ikkje berre i den generelle bruken av språk i lokalsamfunnet, men også i bruken av lokale stadnamn. Ein av korrespondansane mellom namn på samisk og norsk viste at ei vik i sjøen blei omtala som Diŋŋalmohkki eller Diŋŋalluokta i samisk (jf. nordsamisk: diŋal ‘nesetipp (på hund o.l.); mohkki ‘krok, sving, buktning’; luokta ‘vik, bukt’) og Dingabukta eller Sørbukta på norsk.

Informanten kommenterte at bukta hadde fått endra namn i norsk frå Dingabukta til Sørbukta:

Informant: ”no i ny ti vi har byɲt å si Sørbukta, vi e ikke så gammeldags meira at vi si Dingabukta å Dingahaugen».

Intervjuar: «å ja, så no e de Sørbukta?»  

Informant: «Ja, no e de Sørbukta, å Sørbuktelva – vi e blidd modærne – mæn de e ingen som si Sørbukthaugen, de e Dingahaugen. De e først no di siste åran at vi har vi har byɲt å si Sørbukta, vi e ikke meir samisktalene no mæir no her på Kviteberg. Dæm e dø aljle sammen”.

Vi ser at informanten koplar bruk av samiske stadnamn til «gamle dagar» og at samisk språkbruk i 1985 ikkje var moderne, og at dette har komme til uttrykk ved å endre eit namn språkleg sett. Eit namneledd Dinga-, som kan ha blitt leksikalsk innhaldstomt i ein norskspråkleg kontekst, er blitt bytt ut med Sør-, eit leksikalsk tydingsberande element.

Konklusjon

Vi ser at termen diglossi er nyttig for å forstå korfor norske språkbrukarar ikkje ser på den nedarva lokale uttalen av eit stadnamn som “riktig” representajon av eit stadnamn om namnet har ein skriftspråkstradisjon, og denne skriftspråkstradisjonen ikkje er i samsvar med den nedarva lokale uttalen av namnet. Derimot kan ikkje språkbruksmønster av typen diglossi forklare ulikskapane i det samiske og norske stadnamnmaterialet i dei to intervjua frå 1985. I språkkontaktsituasjonar er det mange og komplekse forhold knytt til språkbruken som må takast om syn til for å forstå ulikskapar i stadnamnmateriala i norsk og samisk i eitt og same område.

Litteratur

  • Ferguson, Charles A. 1959: Diglossia. Word 15:2, 325-340, DOI: 10.1080/00437956.1959.11659702
  • Kåven, Brita – Jernsletten, Johan – Nordal, Ingrid, Eira, John Henrik og Aage Solbakk 1998: Sámi-dáru sátnegirji. Samisk-norsk ordbok. Davvi Girji OS
  • Labov, William 1972: Sociolinguistic Patterns. Philadelphia. University of Pennsylvania.
  • Rygh, Oluf 1990: Hvad der er gjort i Norge for at samle Materialer til Belysning af Landets Stedsnavne. Utgjeve av Oddvar Nes. Namn og nemne. Tidsskrift for norsk namnegransking, 103-121.
  • Lov om stadnamn. Lov-1990-05-18-11. Sist endra 1.7.2019. (lese 20.7.2023).
  • Prop. 108 L (2019-2020) Lov om språk (språklova) (lese 20.7.2023).
  • Sakspapir arkivert hos Kartverket Troms og Finnmark
  • Stadnamnintervu arkiverte ved Universitetet i Tromsø, Noregs arktiske universitet.

[1] Lydskrifta i saksdokumentet er forenkla for å gjere det lettare for folk utan kjennskap til lydskriftkonvensjonar å lese lydskrifta. I tillegg til øynamnet Litje-Sommarøya inngår også namnet på naboøya, Sommarøya.

The alphabet of the land(scape): Children’s place-names

by Birna Lárusdóttir

Reading the landscape

“Children learned the alphabet of the landscape before and at the same time as they learned the alphabet of the book.”

This comment, in a place-name record put together in 1994 by Lúther E. Gunnlaugsson, farmer at Veisusel in Fnjóskadalur in northern Iceland, indicates that in Iceland in previous times, the ability to read the landscape, not least on the basis of place-names, was thought to be important. Each place-name represented a letter or sign, as in an alphabet, and as such, was part of a bigger whole.

Farm landscape through the eyes of a child.  Halldór Pétursson 1924.  National Museum of Iceland.

Lúther’s comment fits well with well-known theoretical ideas about landscape and the marks that humans make on/in it. Scholars have, for example, compared landscape to a text in which writing, reading and literacy are implicit, and also to a palimpsest manuscript – a manuscript whose text has been scraped off and written anew with new ink. In this way, landscape, along with the place-names in it, is multi-layered, constantly changing and often complex. At the same time, it is necessary for those who live in and interact with particular places to be able to read it, or read out of it – to understand what place-names referred to, and what kinds of meaning they contained.

Place-name knowledge in past times could be an indicator of an individual’s status within a particular group, and it could enable children to accomplish tasks or work that carried with it a certain responsibility. Thus, in a place-name record for the farm of Brekka in Svarfaðardalur in northern Iceland, we read how adults had names for every landscape feature at their fingertips: “…each hill, gully or cliff … on every upland heath between Bakkadalur and Holtsdalur.

These place-names were necessary for boys to know if they hoped to become a shepherd, because otherwise it could be difficult if, for example, the dairy-women asked where the ewes had been found, and if he could not identify the place by name then he was an idiot and would be laughed at by them.” Aged nine, having accompanied his uncle up on the heaths searching for sheep, the author of these words had become a competent shepherd who was knowledgeable about place-names in the area.

Children as authors

Children were not only passive readers of the landscape but also active authors. There are various hints that suggest this in the place-name records. The informants in the records had generally reached old age when the place-names were put down in writing but were happy to go back in time to their early years when they were recalled.

There are examples of ruins of shepherds’ huts in outer meadows that had names such as Markúsarkofi, Bensagerði and Rönkukofi, all most likely named after children who looked after the sheep, possibly by other children. Other examples of hut names include Bræðraborg (Brothers´ Butte), Krummastaðir (Krummi´s farm or Raven´s Farm) and Barnabaðstofa (Childrens´ living room).

Ruins of a shepard´s hut.  Öxnadalshreppur, N-Iceland.  The Institute of Archaeology, Iceland.

Sites of play were probably the most common places that children named: these were places that were central to their early world but did not have much significance in the daily life of adults. Examples of these may include Gullatóft at Austdalur in Seyðisfjörður in the east of Iceland, and Leggjabú at Dalbær in Hrunamannahreppur in southern Iceland: both names refer to toys directly.

There are other examples where play-sites were given farm-names, e.g. at Litli-Galtardalur on Fellsströnd in western Iceland where kids built “houses and halls, sheep-pens and fences” all around a certain hill. Fögruvellir (Fair Grounds) was nearby, as was Vallabú (Valli´s farm), “under a grassy overhang” – so-called because a boy called Valli built a structure there. At Austurhlíð in Eystrihreppur, southern Iceland, at a place called Kirkjulundur (Church Grove) there was a fenced-off plot where children buried dogs, cats and other animal friends. There was even a little church that the children had built: inside there was space for one person. These are all intriguing indications of how children named places to create a space for their games: they built their own world on the basis of various ideas taken from the adult world, adapted to their own sphere and rules.

Sometimes children’s place-names are not paid much accord in the place-name records. An example of this is found in the record for Staðarhraun in Mýrar in the west of Iceland: a certain channel that children called Kjóamýri because of Arctic skua attacks (kjói = Arctic skua) is mentioned, but the informant makes it clear that that name disappeared from use as soon as the children had grown up.

At Landakot on Vatnsleysuströnd on the Reykjanes peninsula there is a description of a boggy area called Móar where there were bare patches of earth and rocks to which children gave “various names, which hardly count as place-names.” Unfortunately, these names were not recorded.

In both of these examples we can see the assumption that place-names used by children were not thought to be of much significance: maybe the names had not been passed on to others or become established in the adults’ language, likely because they were only used within the children’s group and therefore the chances of them becoming fixed were smaller.

Another example, though, from Vatnsleysuströnd, might point to a contrasting idea: that children themselves were also part of the place-naming process: there, children came up with new names for places that already had names – thus they began to call “Síki” (Canal) by another name, “Sílalækur” (Small Fish Creek), and the ruins of the old farm-house at Stóru-Vogar “Rústir” (Ruins). Both of these names seem to have survived.

All of the examples in this paper derive from place name registers preserved in the archive of The Árni Magnússon Insitute, Iceland.  Most of them are accessible online at: www.nafnid.is

This paper is an English translation of the Icelandic Stafróf landsins: Örnefni barna that appeared on the Árni Magnússon Institute web page in November 2020. Translation by Emily Lethbridge.

Namnen i det språkliga landskapet

av Maria Löfdahl

Vi omges dagligen både av talat språk och av olika typer av skriftliga budskap.  Traditionellt har sociolingvistiken ägnat sig åt studier av det talade språket men under senare tid har intresset för olika typer av skrivna texter och budskap i det offentliga rummet väckt ett allt större intresse.

Vi möts ständigt av olika typer av skriftliga budskap med olika avsändare och olika tänkta mottagare. Det kan handla om alltifrån officiella trafikskyltar, kommersiella skyltar och reklamtexter till handskrivna lappar och klotter tillkomna av individuella aktörer. Genom att studera dessa olika texter och placera dem i en samhällelig kontext kan de tjäna som redskap för att förstå olika aspekter av ett samhälle med utgångspunkt i de organisationer eller individer som författat texterna.

En stor del av de texter vi dagligen möter är namn. Dessa namn är ofta skrivna på olika språk. I Göteborg talas ungefär 120 olika språk och denna flerspråkighet återspeglas i de kommersiella namn vi dagligen möter när vi rör oss i staden.

Namnen som verktyg för att förstå en stads flerspråkighet

Ofta tänker vi inte ens på det, men språken i vår omgivning påverkar alla oss som lever och interagerar i samhället. Det kan få en person att känna sig hemma – eller helt främmande. Språken har inte bara en kommunikativ funktion utan även en symbolisk sådan, eftersom ett språks närvaro i det offentliga rummet bekräftar talarnas plats i samhället. Eftersom Sverige inte för någon statistik över talade språk är vår kunskap idag något begränsad vad gäller vilka språk som talas var, av vem och i vilka situationer. Att studera namnskicket i staden är dock ett (bland flera) verktyg för att förstå vilka språk som talas och i vilka funktioner de förekommer i.

Namnen i två Göteborgsstadsdelar

Låt oss titta på två områden i Göteborg: Gamlestaden och Nya Hovås. Gamlestaden är ett område som alltid kännetecknats av flerspråkighet. Under 1960- och 70-talen rekryterade kullagerfabriken SKF arbetskraft från delar av Europa: Finland, Ungern, Italien och länderna på Balkan är några exempel. Arbetarna fick bostäder i anslutning till fabriken och i området växte verksamheter med hemländernas produkter fram. De är idag borta och namnen i hög utsträckning försvunna. Endast några enstaka, såsom Italienska kolonin, lever kvar i göteborgarnas minnen.

Idag har nya invånare och nya verksamheter kommit att prägla området. De språk vi idag framförallt ser talas av personer som kommit till Sverige under senare tid. I Gamlestan är arabiska det vanligaste språket, vid sidan av svenska. Det kan delvis förklaras med att området präglas av flera moskéer som bär arabiska namn. I anslutning till dessa har andra verksamheter vuxit upp. Även de bär ofta arabiska, somaliska eller kurdiska namn. Personer som talar dessa språk är flitiga besökare i moskéerna.

Falafelstånd invid en moské i Gamlestaden. Foto: Maria Löfdahl.

Nya Hovås är ett nybyggt område som vuxit upp i anslutning till ett köpcentrum med väldigt tydliga krav på design. Även i detta område är övervägande del av namnen på andra språk en svenska. Det är dock en annan typ av flerspråkighet som möter besökaren. Här domineras namnskicket av europeiska högstatusspråk såsom italienska och franska – språk som kopplas till ekonomiska värden.

Skönhetssalong i Nya Hovås. Foto: Maria Löfdahl.

Olika typer av flerspråkighet i namnskicket

Flerspråkigheten i namnen ser alltså väldigt olika ut i de båda områdena. I Gamlestaden är namnen (och språkvalen) resultat av migration och segregation och har en direkt koppling till områdets befolkning. Namnen har en informativ, kommunikativ och platsskapande funktion.

I Nya Hovås har namnen (och språkvalen) ingen koppling till vilka språk som talas av områdets befolkning. De är istället resultat av gentrifiering där olika språk snarast används som ”visuell fetisch” och har ett högt ekonomiskt värde.  Genom att studera stadens namn och reflektera vilka språk de är på kan de hjälpa oss att förstå hur människor rör sig och lever i den segregerade staden där folk med olika bakgrund och olika språk sällan möts.

New collection of articles casts light on place-name databases as research infrastructures in spatial humanities

By Alexandra Petrulevich

The upcoming volume “Digital Spatial Infrastructures and Worldviews in Pre-modern Societies” published by ARC Humanities Press introduces nine Nordic research infrastructure outputs with spatial focus: Norse World, Mapping Saints, The Icelandic Saga Map, Nafnið.is, TORA: Topographical Register at the National Archives of Sweden, The Swedish Digital Place-name Register, The Swedish Open Cultural Heritage, and DigDag: A digital atlas of the historical and administrative geography of Denmark. Research infrastructure here is understood as carefully curated research data collections made available for researchers, students and the general public for exploration and analysis.

This segment of research outputs has grown immensely over the recent decade in the Nordic countries. There are many reasons for this development, for instance, researchers’ interest in spatial dimensions of various materials such as place-names, early modern inventories and cadastral maps, medieval literature and art etc., and interdisciplinary methodology combining traditional and digital methods as well as availability of specific research funding calls.

Apart from presenting the resources and the data they offer, the chapters of the volume include example studies showcasing the potential of these newly developed spatial infrastructures for research as well as practical applications of digital methods.

Map showing result of not stating a same-origin place-name (Ypso and Øpso) relationship between localities/feature types from chapter 6 by Peder Gammeltoft.

The spatial focus of the aforementioned projects implies, quite unsurprisingly, that many of them deal with place-names, modelling of place-name data or place-name databases in one way or another. This is a welcome development in the field of spatial humanities where collation and processing of name data traditionally received little attention.

In the realm of the digital, place-names are seen as mere attributes, an almost arbitrary addition to the core values in the digital gazetteer model, coordinates and feature type, widely used to both define and describe any location in a spatial database. This volume provides several examples of how geocoded humanities data challenge this model and in what ways the model can be adapted and further developed in accordance with the project’s ambitions and needs.

For instance, Peder Gammeltoft re-considers the mainstream approach to handling place-name data in digital gazetteers in chapter 6. Because place-names occur in etymologically and otherwise related clusters and because one and the same locality can be associated with multiple names or name forms, Gammeltoft introduces the concept of a unique place-name identifier and thus a novel approach to structuring place-name data in databases.

Another example is chapter 11 where I also make a contribution to reform the mainstream gazetteer structure and its approach to place-name materials. Chapter 11 offers both theory and methodology for dealing with place-names and place-name variants in spatial research infrastructures in analytically meaningful way—facilitating not least socio-onomastic studies of name variation in texts of different genres. These two chapters—as well as related studies in chapters 1, 10 and 12—offer innovative approaches to place-name modelling that captures the essence of place-names and that would be of interest to anyone interested in developing a spatial dataset from scratch.

The volume Digital Spatial Infrastructures and Worldviews in Pre-Modern Societies edited by Alexandra Petrulevich & Simon Skovgaard Boeck will preliminarily be published by ARC Humanities Press on April 10.

Place-names, community and consensus: An example from Iceland

By Emily Lethbridge, Árni Magnússon Institute for Icelandic Studies

Patreksfjörður 1983 and 2023

Earlier this year, the 40-year anniversary of a traumatic avalanche event in the West Fjords of Iceland was marked. On the 22nd January 1983, the town of Patreksfjörður was hit by two avalanches a couple of hours apart. Four people were killed, others were injured, and there was great damage to buildings. This year, just a few days after the 1983 disaster was commemorated by a memorial service on the 22nd January 2023, the past repeated itself when a slush flood (Icel. krapaflóð) fell down the same route, reaching the town. Thankfully on this occasion no houses were hit and the damage was limited. Nonetheless, trauma and anxiety must have been renewed for some local residents, just when the community effort to mark the passing of two decades from the earlier avalanche was intended to help ease psychological and emotional pain.

Subsequently, place-names have become part of the local and national discussion about future avalanche threats and plans to build avalanche barriers in Patreksfjörður, amongst other related aspects. On the 15th February 2023, the regional municipality for the area, Vesturbyggð sveitarfélag, posted a short article on their website in which attention was drawn to the fact that the channel of the avalanche, a gully in the mountain above the town, has several alternative names. After information about each name variant, local residents were invited to complete an online poll, voting either for one of the existing names, or suggesting another one.

Screenshot from www.vesturbyggd.is.
Translation: Stekkagil or Geirseyrargil?
It has come to the attention of Vesturbyggð municipality that a certain gully in Patreksfjörður, recently in the spotlight because of past and recent avalanches, has three names: Stekkagil, Stekkjargil and Geirseyrargil, although Patreksfjörður residents most often just talk about Gilið. The municipality sincerely wishes to prevent this hot issue causing division in the community and believes it to be an urgent matter to decide which name should be used henceforth, in agreement with residents. For this reason it has been decided to open the matter to vote; a link can be found at the bottom of the article.   

Stekkjargil, Stekkagil, Geirseyrargil, Gilið

In each of the variant names, the generic element, gil (gully/ravine), is present. Two of the names are essentially different grammatical versions of the same specific element stekkur (a sheep-pen used during the spring lambing period to separate lambs from their mothers when they were milked), Stekkjargil being a singular form and Stekkagil a plural form. Place-name records for the area from 1969 that are kept in the place-name archive at the Árni Magnússon Institute for Icelandic Studies use the form Stekkagil. But the National Land Survey of Iceland database and corresponding online map have the primary form Stekkjargil.

A third name, Geirseyrargil, has a different modifier: the name of a farm, Geirseyri, that was located on the site of the present town of Patreksfjörður which only began to form around 1900. Geirseyrargil is, according to Vesturbyggð sveitarfélag, a form that people not local to the area (e.g. meteorologists, scientists, emergency response officials and news reporters) who were involved in the aftermath of the 1983 avalanche took up. Finally, a fourth name, the generic element preceded by the definite article, Gilið (The Gully/Ravine), is apparently used by locals in daily speech. Gilið is not in fact given as an option in the online poll, but the opportunity to suggest any other name than Stekkjargil/Stekkagil/Geirseyrargil might have been included with the name Gilið in mind.

Place-names can unite and divide

Examples can be found from all parts of the globe where a specific geographical feature has more than one alternative name-form. Sometimes, these forms can co-exist without particular problems or outright conflict though one or another stakeholder will believe the name they champion is the more “correct“ or “better“ form. One or another form may also be preferred in formal or administrative discourse, and complex political/historical contexts may play a role here.

Discussion about alternative names for existing or new geographical features in Iceland is not infrequently found in the Icelandic media, and on social media forums such as Facebook. This is not surprising since as Anders Sandin (2016, 8) writes, “names are more than just a practical label that people need to find their way about. They mean many other things to us. Names have many roles and functions“: as well as being practical, they convey feelings, capture ideologies, and create community.   

Reading between the lines of the municipal account of alternative names for the gully above Patreksfjörður, though, it seems that a lack of consensus over which name to use (and a difference in local vs outsiders’ choice of name) is causing social tension at a time when it is crucial for members of the local community to be united. The specifics of this situation — the collective and individual trauma associated with the gully and the impact of the 1983 avalanche on the local community – clearly make it especially sensitive.[1]

Since the results have not yet been announced, it remains to be seen whether the poll will help build local and national solidarity or cause further disagreement and/or confusion. It is interesting to see an example of a local authority utilising a place-name debate as part of a strategy to cope collectively with a community’s past losses and present fears. Symbolically, too, inviting participation in the vote for one or another of the names is arguably something more than encouraging individuals to take part in a process involving consensus: it is a way of bringing together all affected parties in an effort to (re-)assert control over natural forces that threaten the safety of the community.  

References:

Sandin, Anders, 2016. Good Place-Name Practice: The Swedish Place-Names Advisory Board’s Guide to the Standardisation and Preservation of Place-Names. Ortnamn og namnvård 6. Gävle. Online here.

Sarnowski, Michael, 2018. Revisiting the Sites of Trauma: The War Poetry of Siegfried Sassoon, Edmund Blunden, and Richard Hugo. Journal of Literature and Trauma Studies 7.2: 1-20.

[1] As Michael Sarnowski (2018, 1) noted in his study of World War One poets and their references to places and place-names, “Understanding history and the processing of memory often relies on the perspective generated from one’s sense of place. The prevailing memories of a war and the events of monumental and often catastrophic change are captured in place names. Cities, towns, rivers, hills, beaches, and other geographical landmarks have become synonymous with victory, devastation, horror, and inhumanity.”

Litt om én metodisk utfordring ved bruken av uttaleopplysninger i Norske Gaardnavne

Av Wen Ge

Problemstilling og motivasjon

Rett på problemstilling: I hvilken grad er uttaleopplysninger om stedsnavn i Norske Gaardnavne representative for samtidas generasjoner i et bygdesamfunn? For å gjøre rede for motivasjonen bak spørsmålet vil jeg først fortelle litt om ph.d.-prosjektet mitt som jeg begynte høsten 2022 ved Høgskulen i Volda og Universitetet i Bergen. Arbeidstittelen til prosjektet er Lokal nedarvet uttale av stedsnavn: Overlevering, utjevning og veien videre i Norge og Danmark. I ulike sammenhenger har det vært sagt at tradisjonell dialektuttale av stedsnavn er i gang med å forsvinne mange steder i Norge (Helleland 1991: 29). Imidlertid har det tilsynelatende vært bare få studier i Norge som systematisk gransker i hvilken grad tradisjonell dialektuttale av stedsnavn er overlevert blant lokalt folk i dag, f.eks. Valand (2005: 94-97, 100) der hun i undersøkelsen av normering av stedsnavn i tidligere Stokke kommune viser at uttalen av nesten alle navn i det utvalgte materialet i dag ikke er tradisjonell dialektale, men skriftpåvirket.

Ellers har redusert bruk av tradisjonell dialektuttale i stedsnavn vært omtalt de siste årene, f.eks. /jå:´sta/ (Jåstad) i stedet for /jao´stå/ i Hardanger, jf. gno. á > /ao/, så vel som /fåd`ne:s/, /råg`ne/ (Fodnes, Rogne) i stedet for /fød`ne:s/, /røg`ne/ i Valdres, jf. gno. o > /ø/ (Helleland 2015: 79, Søyland 2016: 43).[1] For å tette litt den overnevnte lakunen i feltet, skal jeg i ph.d.-prosjektet mitt undersøke ev. variasjon og endring i uttalen av stedsnavn i to områder i Norge og ett område i Danmark, og forklare årsaker til ev. endring. Det første område er Ullensvang, Hardanger, og de andre områdene er ikke helt bestemt ennå i skrivende stund.[2] Gårdsnavn er valgt som studieobjekt.

Man kan si at prosjektet mitt metodisk sett er ei klassisk sosiolingvistisk (variasjonslingvistisk) gransking av eventuelle endringer i tradisjonelle dialekttrekk i stedsnavn. Jeg skal hovedsakelig bruke tilsynelatende tid (engl. apparent time method), dvs. at jeg gjennom intervjuer skal samle inn uttaler av stedsnavn fra informanter i to eller tre forskjellige aldersgrupper på et bestemt tidspunkt i nær framtid og sammenlikne uttalene fra aldersgruppene for å se eventuelle forskjeller. Eventuelle forskjeller mellom de ulike aldersgruppene/generasjonene kan indikere endring i uttalen av stedsnavn i et språksamfunn. Metoden forutsettes stabilitet av dagligtalen til enkeltindivid (2.2 i Cukor-Avila & Bailey 2013). Det vil si at dagligtale som informanter fra de ulike aldersgruppene viser, fremdeles er relativt lik den som de har lært seg i ungdomstida. Således går en ut fra at de ymse aldersgruppene kan vise tilstanden av språk fra ulike tidsperioder. Den teoretiske forutsetningen kan problematiseres, men skal ikke diskuteres her.

Samtidig vil jeg utforske i hvilken grad jeg kan bruke Norske Gaardnavne (forkortet som NG heretter) i prosjektet mitt. Det er ikke unaturlig hvis man umiddelbart tenker på NG som et potensielt aktuelt materiale i en studie med et historisk eller diakronisk perspektiv som min. Hovedgrunnen er at NG viser uttaleopplysninger av gårds- og bruksnavn i Norge tilbake til siste halvdelen av 1800-tallet. Sånn sett kunne jeg kombinere resultat generert av tilsynelatende metode med uttaleopplysningene i NG for å indikere utvikling i uttalen av stedsnavn fra siste halvdelen av 1800-tallet fram til i dag (se illustrasjon nedenfor).[3] Dessuten står verket faghistorisk sett sentralt i norsk stedsnavngransking.

Men i hvilken grad kan NG opplyse om ev. variasjon i uttalen av gårds- og bruksnavnene blant medlemmer i enkelte bygdesamfunn i samtida si? Eller i hvilken grad var uttaleopplysningene i NG representative for samtidas generasjoner i et bygdesamfunn? Jeg er usikker på hva som er svar på spørsmålene ovenfor. Så godt meg og noen etablerte stedsnavngranskere som jeg har konsultert er bekjent, er navn i NG ofte dokumentert bare med én uttalevariant, men etter mitt syn er det ikke nødvendigvis forutsatt at den ene uttalevarianten var mest dominant i det vedkommende bygdesamfunnet.

Dersom man ikke foretar noe vurdering av formålet og innsamlingsmetoden til uttaleopplysninger i NG (og datidig språksituasjon), men tror at den ene uttalevarianten vist i NG var brukt i en høy grad innad i ei vedkommende bygd i samtida si, for eksempel brukt av 90% av lokalbefolkningen, men den egentlig ikke var det, for eksempel brukt av 60%, risikerer man å skaffe seg et falskt bilde av bruken av uttalen av stedsnavn i samtida si og dermed få et falskt historisk grunnlag å sammenlikne uttaler fra senere tidsperioder med. Således vil man konkludere med en feil utvikling av endringsgraden av uttalen av stedsnavn.

En liknende metodisk utfordring med bruk av eldre språkmateriale har vært tematisert av Bugge i orddødsstudier (2011: 180):

“For det andre kan vi spørre oss om hvordan vi veit at ordforrådet a var representativt for generasjon 1. Og hvem representerer generasjon 1 når denne modellen operasjonaliseres i orddødsstudier? I orddødsstudiene blir det oftest åpnet for individuell og sosial variasjon hos nålevende språkbrukere, det vil si generasjon 2 og 3, men det har til en viss grad blitt forutsatt et historisk homogent språksamfunn, der alle språkbrukere har hatt tilgang til og kjennskap til det samme ordforrådet. Når eldre ordsamlinger blir brukt som kilde til ordforråd a i denne modellen, gjenspeiler kildene det samla bidraget fra ei gruppe informanter som ofte er utplukka fordi de har særlig kjennskap til lokale språkforhold, eller som har meldt seg selv som informanter”.

Derfor mener jeg at man er nødt til å vurdere både innsamlingsmetoden, for eksempel utvalg og antallet informanter, og formålet til NG og verkets forarbeid, for å kaste lys over i hvilken grad den ene uttalevarianten i NG var i bruk i vedkommende bygdesamfunn. Det er lite realistisk å forvente å kunne lage noen konkret statistikk over bruk av ev den ene varianten, slik som jeg eksemplifiserer overfor. Grunnen er at det ikke er sikkert om opplysninger om innsamlingsmetoden til NG er gode nok til å danne et grunnlag for statistikken. Likevel vil en slik kildevurdering bidra til metodisk grundighet i egen forskning, eventuelt til ny innsikt i bruken av den ene varianten dokumentert i NG, og dermed til forsiktigere bruk av NG som historisk kilde til uttale av stedsnavn i en sosiolingvistisk studie. Men la oss først se på hvor mange av gårds- og bruksnavnene i Ullensvang, et av de tre granskingsområdene i prosjektet mitt, som er dokumentert med flere enn én uttalevariant i NG.

Uttalevariasjon i navn fra Ullensvang i NG?

I NG er det Kinsarvik sogn og Ullensvang sogn som svarer til den forrige Ullensvang-kommunen som jeg skal forske på. Fra de to sognene er det til sammen 105 navn, men to av dem er ikke oppført med uttaleopplysninger.[4] Derfor er 103 navn aktuelle for undersøkelsen min. Av de 103 navnene er det bare 7 navn som er dokumentert flere enn bare én uttalevariant. Nedenfor er de 7 navnene.[5]

Navn (NG-skriftform)Variant 1Variant 2
Aarekvaale/ao`rekåló/også hørt /ao`ró-/
Haastabbe/hao`stabba/også hørt /–staba/
Lussand/lu`ssand/også hørt /ló`ssand/
Ringøie/ri`ngjøió/også opg. /ry`-/
Tjoflaat/ᶄó`flå:t/også hørt /ᶄå`flå:t/
Aarhus/ao`rús/en sa /ao`rúsó/
Frøsvik/frí`ssvík/også hørt /fré`ss-/

Slik jeg ser det, gjelder variasjonen her knapt tradisjonelle dialekttrekk i Ullensvang-dialekten, som jeg i prosjektet mitt skal undersøke, for eksempel /ao/ < gno. á, /dl/ < gno. ll, /ᶄ/ og /j/ (palatalisering av /k/ og /g/ foran fremre vokaler). Ett unntak kan være Aarekvaale der det er en variasjon i fuge mellom /e/ og /ó/, som viser til vossa-u. Vossa-u er en mellomlyd mellom /u/ og /o/ og en tradisjonell dialekttrekk i Hardanger og Voss.

De tradisjonelle dialekttrekkene ovenfor har forekommet flere ganger i navnematerialet fra Kinsarvik sogn og Ullensvang sogn (se nedenfor). I NG er ingen av navnene dokumentert med variasjon i dialekttrekkene.

Tradisjonelt dialekttrekkForekomst (gang)Eksempel
/ao/ < gno. á14 [6]Aaremot /ao`remót/
/j/ < gno. g (foran fremre vokaler)6Berget /bæ´rje/
/ᶄ/ < gno. k (foran fremre vokaler)1Sandviken /sa`nnvíᶄæ/
/dl/ < gno. ll6Kvitevold /kví`tavådl/

Man kan spørre seg om hvorfor det er slik. Var det liten variasjon i uttalene av gårdsnavnene på slutten av 1800-tallet i Ullensvang, særlig ingen variasjon i de tradisjonelle dialekttrekkene? Eller var ev. variasjon ikke oppført i NG av en eller annen grunn, for eksempel mangel på ressurser og/eller interesse for variasjon? Når det gjelder ressurser, skriver Rygh (1898: X) at “Kommissionen havde heller ikke Tid og Midler til at drive disse Undersøgelser saa grundigt, som den kunde have ønsket. De blev besørgede af to af dens Medlemmer, Bugge og Rygh, som til dette Arbeide blot kunde anvende en del af sine Sommerferier”. Med tanke på en slik krevende arbeidssituasjon er det forståelig at kommisjonen ikke hadde nok ressurser til å dokumentere alle ev. varianter i NG.

Dessuten ser formålet til kommisjonen ut til å primært være det å oppdage eller grave fram en uttale som Rygh kaller for “den ægte Bygdeudtale” (Rygh 1898: X):

“Den udtale, der her er søgt gjengivet, er den, som høres i daglig Tale mellem Almuesfolk i vedkommende Bygd, og som gjennem mundtlig Overlevering frå Slægt til Slægt stammer frå Navnets oprindelig Form, uden ialfald for Gaardnavnenes Vedkommende i nogen nævneværdig Grad at være paavirket af de gjennem Tiderne vexlende Skriftformer. At faa denne Udtale frem er ikke altid nogen let Sag. Den, som forsøger derpaa, vil snart erfare, at der blandt Landsfolket er ikke liden Tilbøielighed til at betragte disse Udtaleformer som noget, der kan være godt nok til dagligt Brug, men som det ikke passer sig at bruge hverken i Skrift eller ligeoverfor Folk, der ikke selv tale Bygdemaal. Som Følge deraf faar man altfor ofte til Svar paa sit Spørgsmaal om Udtalen givet den nu vanlige Skriftform eller en Form, som nærmer sig til denne. Man maa spørge op og op igjen, og det lykkes dog ikke alltid at naa den ægte Bygdeudtale ; det kan jo ofte ogsaa, ialfald i Øieblikket, være vanskeligt at afgjøre, om man har naaet den” .

Dette viser også at det fantes variasjon i uttalen, for eksempel skriftpåvirket uttale, men i kommunikasjon med folk som ikke kommer fra samme bygd. Dette gjelder altså ikke ev. variasjon mellom allmenne folk i ei bygd, som jeg er interessert i. Men Rygh rapporterer at han ikke alltid har klart å grave fram “den ægte Bygdeudtale” og at det kunne være vanskelig å bedømme om han nådde “den ægte Bygdeudtale”. Kan dette implisere at “den ægte Bygdeudtale” var død i noen tilfelle innad i et bygdesamfunn? Eller var “den ægte Bygdeudtale” i allmenn bruk i bygda, men ikke brukt av enkelte informanter som Rygh hadde av en eller annen grunn?   

Men la oss nå ta en titt innom Ryghs eget eksemplar av 1838-matrikkelen, som er grunnlaget for NG.

Et blikk på Ryghs eget eksemplar av 1838-matrikkelen (Søndre Bergenhus Amt)

Først litt om dette materialet: Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen ligger i dag i Riksarkivet i Oslo. Det er interfoliert, dvs. at det blir satt inn blanke blad mellom de trykte bladene i matrikkelen. På de tillagte bladene finner man notater av Rygh. Indrebø beskriver materialet slik (Indrebø 1929: 144):

“17 kvartbd. 1 band for kvart fylke (amt). Matr. fraa 1838 er interfoliera, og paa dei inskotne bladi hev Rygh notera eldre skriftformer, og so uttaleformer. Skriftformer yngre enn 1600 og sume eldre enn 1600 er med raudt blekk. Skriftformer fraa fyre reformasjonen og sume noko yngre er med myrkt blekk. Øvst paa det fyrste (innskotne) bladet for kvart tinglag hev Rygh (i regelen) sett til kven som hev skrive upp uttala, og aaret som det er gjort. Han tel upp heimelsmennene stundom soleis at han nemner namnet deira, stundsom soleis at at han berre segjer kvar dei er ifraa. Kvar heimelsmann hev fenge sitt nummer, og ved dei einskilde uttaleuppgaavone viser Rygh til heimelsmennene med hjelp av desse nummeri” .

Et blikk på Oluf Ryghs eget eksemplar av 1838-matrikkelen – Søndre Bergenshus amt (Foto: Wen Ge).

I skrivende stund har jeg nettopp besøkt Riksarkivet og sett litt gjennom aktuelle deler fra Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen, for eksempel Søndre Bergenshus amt, men har ikke fått tid til å gå grundig gjennom materialet. En titt innom matrikkelen gir allerede noen interessante og ev. aktuelle funn, for eksempel flere uttalevarianter og opplysninger om informanter som ikke er oppført i tilsvarende bind av NG. Her tar jeg fire gårdsnavn på –stad fra Ullensvang sogn som et eksempel: Måkastad, Kvestad og Kambastad og Jåstad. Men før jeg gjør det, vil jeg være ærlig på at det er første gang jeg ser på Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen og derfor ikke har så mye kunnskaper om kilden, for eksempel håndskriften og lydskriften der. Framstillingen nedenfor er derfor ikke noen analyse. I stedet vil jeg primært gi et inntrykk av materialet og vise det som jeg synes kan være aktuelt for prosjektet mitt.

Mens Måkestad, Kvestad og Kambastad og Jåstad i NG henholdsvis er dokumentert med bare én uttale, nemlig /må`kastå/, /kvæ`stå/, /ka`mbastå/ og /jao`stå/, ser vi flere uttalevarianter av de fire gårdsnavnene i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen og ikke minst informanter til uttalevariantene. (Ifølge min lokale kilde er Jåstad uttalt med tonem 1, ikke tonem 2, slik som dokumentert i NG.)

Uttalene av Måkastad, Kvestad, Kambastad i NG bd. 11 (Olsen & Rygh: 1910: 451)

Uttalene av Jåstad i NG bd. 11 (Olsen & Rygh: 1910: 452)

Uttalevarianter av Måkestad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 85)[7]

Her var det fire informanter, markert med nummer 1, 2, 3 og 5. Tre uttaler ser ut til å være notert: Mens informanter 1, 2, 5 rapporterer en uttale som kanskje svarer til /må`kastå/ i NG, svarer informant 3 med en uttale som slutter på “ste”, som ikke er oppført i NG. Dessuten er en uttale notert over “mŏkastŏ”.

Vi ser også flere uttalevarianter ved Kvestad, Kambastad og Jåstad markert med informantnummer.

Uttalevarianter av Kvestad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 86)

Uttalevarianter av Kambastad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 87)

Uttalevarianter av Jåstad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 97)

Når det gjelder informantene til uttalene til de fire gårdsnavnene, har jeg så langt bare sett én kort merknad som ligger i begynnelsen av delen av matrikkelen for Ullensvang sogn:

Informant 2 og informant 5 kommer henholdsvis fra Aga og Børve. Begge ligger i Ullensvang sogn, dvs. at de to informantene antakeligvis var fra det lokale samfunnet. Dessverre har jeg så langt ikke oppdaget noen opplysninger om 1 og 3. Informant 3 skiller seg ut med “ste” som uttale til etterleddet –stad. Det hadde vært interessant å finne ut bakgrunnen til hen, som ev. kunne forklare bruken av “ste”.

Veien videre

Jeg gjentar problemstillinga: I hvilken grad er uttaleopplysninger om stedsnavn i Norske Gaardnavne representative for samtidas generasjoner i et bygdesamfunn.For å kaste lys over dette, skal jeg ta en grundig gjennomgang av opplysninger om uttale og informanter i Ryghs notater i hans eget eksemplar av 1838-matrikkelen for Kinsarvik sogn og Ullensvangs sogn. Det vil også være aktuelt å lese Opedal (1960) og Sandøy (2015), siden de ev. kan opplyse om graden av homogeniteten/heterogeniteten i språkbruk i de to sognene i slutten av 1800-tallet.

Litteraturliste

  • Bugge, Edit. (2011). Noen metodiske utfordringer knyttet til orddødsstudier. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter 2011/1, 177–199.
  • Cukor-Avila, Patricia & Bailey, Guy. (2013). Real Time and Apparent Time. I Jack. K. Chambers & Natalie Schilling (red.), The Handbook of Language Variation and Change (2. utg.). Chichester: John Wiley & Sons, Incorporated.
  • Helleland, Botolv. (1991). Etymologisk eller dialektnær skrivemåte av stadnamn? I Botolv Helleland & Kristoffer Kruken (red.), Den 5. nasjonale konferansen i namnegransking, Blindern 18. november 1988, Innleiingar og diskusjon, 23-33. Oslo: Avdeling for namnegransking, Universitetet i Oslo.
  • Helleland, Botolv. (2015). Gamle usamansette gardsnamn. Hardanger, 2015, 75-94.
  • Indrebø, Gustav. (1929). Namnekomissjonen fraa 1878 og samlingane etter Oluf Rygh. Maal og Minne. 129-149.
  • Norsk stadnamnleksikon på Internett: http://www.norskstadnamnleksikon.no/
  • Olsen, Magnus & Rygh, Oluf. (1910). Gaardnavne i Søndre Bergenshus Amt. Bd. 11, Norske Gaardnavne. Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. Kristiania: W.C. Fabritius & Sønner A/S.
  • Oluf Ryghs eksemplar av matrikkelen for 1838, med hans notater. Fortegnelse over Jordebrugene og deres Matrikulskyld saaledes som samme befandtes ved 1855 Aars Udgang i Kinnserviks og Røldals Thinglag af Søndhordlands og Hardangers Fogderi, affattet ifølge Kongelig Resolution af 29de August 1855.
  • Opedal, Halldor Olson. (1960). Hardingmålet. Ord og vendingar og stil. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Rygh, Oluf. (1898). Norske Gaardnavne : Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision : Forord og indledning. Kristiania: W. C. W.C. Fabritius & Sønners bogtrykkeri.
  • Sandøy, Helge. (2015). Vestlandsk etter 1800. I Helge Sandøy (red). Talemål etter 1800. Norsk i jamføring med andre nordiske språk. Oslo: Novus forlag.
  • Søyland, Aud. (2016). Kvifor målføreformer i vegnamn? Nytt om namn, 63-64, 40–44.
  • Valand, Siv Sørås. (2005). Normering av stedsnavn – En undersøkelse av normeringspraksis med utgangspunkt i et navnemateriale. Fra Stokke, Vestfold (masteroppgåve). Universitetet i Oslo.

[1] Lydskriften Norvegia er brukt i dette innlegget.

[2] Det er snakk om den forrige Ullensvang-kommunen, før sammenslåingen med Jondal kommune og Odda kommune i 2020.

[3] Det er ikke sikkert når informanter i Ryghs innsamlingsarbeid var født. I illustrasjonen fører jeg opp 1860-tallet som et rent eksempel.  

[4] Bjørnebotnen og Laagefjeld (gnr. 96) er en gård med et dobbeltnavn (Olsen & Rygh 1911: 457). Jeg har behandlet navnet som ett navn. 

[5] Her prøver jeg å gjengi uttalene av de sju navnene så lik som det står i NG, med to unntak. Det ene unntaket er kvantitetsmarkering. I NG er breve (˘) og makron (¯) brukt til å markere kort og lang vokal. Her er kolon (:) brukt for å markere lang vokal. Det er ingen markering ved kort vokal. Det andre unntaket er markering av diftong. I NG er diftong markert med en ⁀ over to vokaler. Her er det ingen slik markering, som /ao/.

[6] Her er Naa /nao/ inkludert, selv om /ao/ ikke viser tilbake på gno. á (Olsen & Rygh 1911: 451). Også Jaastad /jao`stå/ er inkludert trass i usikkerhet med opphavet til førsteleddet (Olsen & Rygh 1911: 452, 453, men se også Jåstad i NSL). 

[7] Eiendommer i 1838-matrikkelen er markert blant annet med nytt matrikkelnummer. Gjennom nytt matrikkelnummer kan en raskt komme fram til eiendommer som en vil se på.

Skal Simon Spies Plads omnavngives?

af Line Sandst

Sommeren 2022 blev der vist en dokumentar på national, dansk TV om stifteren af rejseselskabet Spies Rejser. Simon Spies, som stifteren hed, introducerede danskerne til billige charterrejser, blev rig og anvendte pengene til at leve et flamboyant liv med luksusvillaer, rejser, alkohol og unge kvinder.

Spies’ ekstravagante liv blev ofte skildret i medierne op igennem 1960’erne, men ingen stillede sig tilsyneladende kritiske ved relationen mellem de unge kvinder og Simon Spies, selvom der åbenlyst var tale om seksuelle forbindelser mellem en midaldrende mand og meget unge kvinder. Men i dokumentaren fra i sommer fortalte nogle af disse kvinder deres side af historien. De fortalte om, at de blev betalt for at give seksuelle ydelser, at de fortrød, men ikke kunne slippe væk, og at Spies også var voldelig imod dem. Kvinderne var typisk sårbare, og de var typisk under 18 år.

Manden bag navnet

Spies var en erhvervsmand med betydning for nyere dansk historie. Derfor har han også fået opkaldt en plads efter sig i Helsingør, hvor han voksede op. Men i kølvandet på sommerens problematisering af hans livsstil, foreslog lokalpolitikere i byrådet i Helsingør, at Simon Spies Pladsskulle omdøbes. Eller at gadeskiltet i mindste fald skulle udvides med en navneforklarende tekst ”hvor det fremgår, at Simon Spies ændrede danskernes rejsevaner, men også udnyttede unge kvinder” (Referat af 26. september 2022).

De nye, kritiske oplysninger, der bevægede sig i den danske mediedebat, førte altså til, at dem, der havde beføjelse til navngivning og -ændring på urbant plan, begyndte at overveje, om de nye oplysninger skulle have konsekvenser for gadenavnelandskabet. Sagen om Simon Spies Plads er endnu ikke afsluttet.

Ny identitetspolitisk tendens

Sagen illustrerer en tendens, som vi ser flere og flere eksempler på. For to år siden blev der smidt en byste af Frederik den 5 i vandet, som en aktion der skulle gøre opmærksom på dansk kolonial fortid. I kølvandet heraf startede en offentlig mediedebat om gaderne opkaldt efter danske slavehandlere skulle omnavngives.

Stemmerne der talte for nye navne, påpegede det forkerte ved at hædre de mennesker, der har foretaget moralsk forkastelige gerninger, mens stemmerne der talte imod nye navne, påpegede at slavehandlen, og at dem der forestod den, er en del af danmarkshistorien og som sådan ikke bør skrives ud.

Også omnavngivning i forbindelse med verserende storpolitiske situationer er blevet foreslået, som da Rusland invaderede Ukraine, og den danske politiker Jakob Ellemann-Jensen derefter foreslog, at gaden hvor den russiske ambassade ligger i København skulle omnavngives til Ukrainevej.

Dansk identitet med gaderne som kampplads

Hverken gaderne opkaldt efter de danske slavehandlere, eller vejen, hvor den russiske ambassade ligger i København, er blevet omnavngivet. Men debatterne viser, at politiske beslutningstagere og meningsdannere anskuer gadenavne som et identitetspolitisk sted med symbolkraft til at vise, hvad dansk politik og identitet er. Samtidigt belyser debatterne, at hvem der skriver den historie, ikke er helt så enkelt endda. For der er både vægtige stemmer og argumenter for og imod omnavngivningerne.

Men det er heller ikke så enkelt at omnavngive en gade, som man muligvis skulle tro. Der er fx økonomiske hensyn at drage, når nye skilte skal laves og sættes op og navneændringen skal gennemføres konsekvent i administrationen. Men navneændringer er også vanskelige for de mennesker, der bor på vejen, dem der skal besøge stedet og for postvæsnet.

Når først et navn har fæstnet sig til et sted, er det denne konvention der læres af sprogbrugeren, og navnet bliver synonymt med stedet og kan derfor være svært at glemme igen, bare fordi ’nogle andre’ beslutter, at stedet pludselig skal hedde noget andet. I praksis sker der også kun meget få omnavngivninger af gader og pladser, netop af ovennævnte hensyn.

Man kan derfor undre sig over, hvorfor diskussionerne om omnavngivning dukker op, når det både er dyrt, besværligt og meget sjældent sker i praksis. Man kan spørge sig selv, om navne overhovedet er vigtige, for de ændrer vel ikke noget – eller gør de? Jeg anskuer diskussionerne om omnavngivning som beviser på stednavnenes betydning, kulturelt og menneskeligt. Hvis stednavne var ligegyldige, hvorfor skulle vi så diskutere dem? Dertil fortæller mediedebatterne om omnavngivningerne noget om den samtid, vi befinder os i lige nu.

Da Simon Spies fik navngivet en plads efter sig i Helsingør, meldte historien ikke noget om misbrug af og overgreb på unge kvinder. I dag står vi et andet sted i historien, vi har en anden viden og kan kigge tilbage med et andet blik, og herfra kan vi drage konklusioner om moralsk forkastelige handlinger som slavehandel og overgreb på kvinder. Og spørgsmålet er så, hvordan vi som nation forholder os til det.

Diskussionerne om omnavngivninger kan dermed tages som et varsel om, eller symptom på, en forhandling af dansk identitet, som lige nu verserer i Danmark, og som nogle gange udspiller sig med navne på gader og pladser som kampplads.