What is behind the name?

by Peder Gammeltoft

One of the core questions in place-name research is: What is the motivation for a name? On the surface, this looks pretty straightforward. All place-names are formed from the existing, spoken language at the time of formation. So, if we know what words existed at any given time, their declension and meaning, then it is a matter of correctly interpreting the individual components of a place-name, and then we have the meaning of the name, right?

Unfortunately, things are not as simple as that. In an ideal world, an interpretation gives a formal origin: name X consists of element 1 in the genitive singular + element 2 in the plural. This allows us to show what the constituents of a place-name is and what the meaning is. However, the factual assessment is often based on parallel examples, even in cases where we are temporally almost in touch with the actual naming moment. And although we can probably guess what must have been the naming motive, we cannot be sure.

For instance, take a place-name like Gåserød (1575 Gaaßerudt) in Andebu, Vestfold, Norway. Formally, the first element is either Old Norwegian gási, m. ‘gander, male goose’ or the derived male byname Gási, m. The last element is more straight forward, Old Norwegian ruð, n. ‘a clearing’. But what is the naming motive behind Gåserød? Was the settlement cleared by a man named Gási, had geese been spotted at the locality, or were geese being reared at the settlement? This we can never know, as we do not have a record of why people started calling this place for Gåserød.

An illusive Find or a name transfer?

In a few cases, however, we can prove a naming motive through historical records. Near the famed Ulefos Ironworks in Holla in Telemark, there used to be a smallholding or homestead, in the sources variously spelled “Findsruud” or “Finsrud” or “Finsrød”. The smallholding is not of great age, being recorded no earlier than the beginning of the 18th century. It was originally set up on cleared land outside of the cadastral system, as was the norm earlier. Finsrud holds some fame locally, as it used to be the permanent residence of the hammer masters at the ironworks, which were central persons in the community.

Throughout the next two centuries we find the name with theses spellings. However, in local historical literature from the 20th century we find “Finsrod” or “Finnsrote” as variant spellings of the place name. In 1732 Findsruud became the permanent residence for a hammer master Niels Olsen Finsrod at Holden’s Ironworks (later Ulefos). He was a member of the Finsrod family who immigrated from Sweden in the 17th century, possibly via Finnskogen. For this reason, local historical literature has assumed that “Findsrud” or “Finsrod” is the same name, but with alternative spellings. If this is the case, then Finsrud would be an adapted name transfer either from an original settlement of Finsrod, or more probably from the family name Finsrod.

It is not unknown that a family name can be transferred to a settlement, and “Finsrod” may also lie behind the name form “Finsrud” or “Finsrød”, if the surname origin has been either misunderstood or rather a reinterpreted analogous to the very frequently occurring place-names –rud/-r­ød in Eastern Norway. However, since the family name would have been alive or remembered when the name became established locally, such a change should not have been a likely occurrence. Is there another explanation?

The smallholding was one of the pieces of property in the parish from which the local priest had income (prestebord) for his sustenance. Therefore, we have good early record of the Finsrud settlement. When the priest leased the smallholding to Niels Olsen Finsrod in 1732 (the rectory owned the land), the lease document tells that the name of the previous lease holder was a Find Findsen. We know from church records that Find Findsen lived from ca. 1654 to August 4th, 1720, but more importantly, the document also states that Find Findsen owned the right to clear the site, but that the clearing right had been sold back to the rectory by the widow. This clearing right was incidentally purchased by Niels Olsen Finsrod in 1738.

Figure 1. Photograph from c. 1910 in the direction of where Finsrud was situated. Finsrud is the settlement with the white gable to the right of the church. The area is now part of central Ulefoss.

The naming motive established

The lease agreement determines that Find Findsen had leased the smallholding Findsruud and had had the clearing right there. This means that the place-name must have been named after him, or possibly rather his father, who the patronym shows was also called Find. Since the ironworks was founded in the 1650s, it is quite possible that the settlement had been in the possession of the same family since establishment.

Local historical research has not been able to establish any indication that neither Find Findsen nor his father belonged to the Finsrod family. The first Finsrod that can be definitely linked to Finsrud is aforementioned Niels Olsen Finsrod in 1732. Finsrud was named after the original clearer of the smallholding.

This case study shows that the naming motive is often quite illusive, but it may be found in certain instances – especially if attention is paid to historical research, either locally or in central archives.

Note: This article has been conceived with inspiration from an e-mail correspondence with archivist Nils Stoa in relation to an article he publishes later this year on the same subject.

Literature

  • Stoa, Nils. 2023 (forthcoming). ‘Plassen Finsrud på Ulefoss’. In Gunnar Sanden (ed.), Holla Minner. Holla.
  • Strøm, Gard. 2018-2023. ‘Findsrud under prestegården’. In: Gamle Holla. Interaktiv bygdebok for Holla.

Leninparken blir historia

av Terhi Ainiala

I Helsingfors finns en liten park som heter Leninparken (på finska Lenininpuisto). Parken byggdes i början av 1960-talet, och år 1970 döptes parken till Leninparken för att fira att det då hade gått 100 år sedan Vladimir ljitš Lenin (1870–1924) föddes. Bakom namnidén var tidens politiska strömningar och en slags vänskapspolitik med Sovjetunionen. Helsingfors stadsfullmäktige bestämde sig om namnet.

Foto: Simo Rista 1984, Leninparken. Helsingfors stadsmuseum.

Under årtionden har det diskuterats om parknamnet ska bytas, och flera alternativ för ett nytt namn har föreslagits. I juni 2023 fattade Helsingfors stadsfullmäktige ett beslut om att namnet ska bytas.   

Ryska namn i Helsingfors har redan tidigare varit under diskussion. Hundra år sedan hade Finland just blivit självständigt, och det var många som ville bli av med ryska namn i huvudstaden. Några gatunamn med en rysk bakgrund också byttes ut på 1920-talet, och till exempel Nikolaigatan blev Snellmansgatan och Vladimirgatan blev Kalevagatan. Gatunamn sågs som starka symboler av det självständiga landet.

Precis som hundra år sedan, kan man även nu säga att en viss tidsperiod har tagit slut. Det politiska läget vi lever nu i hela Europa har kraftigt förändrats, och genom att byta ett laddat namn vill politikerna visa en viss självkritik och medvetenhet.

Det är på många sätt förståeligt och mänskligt att namnet Leninparken nu år 2023 ville bytas. Namnkommittén i Helsingfors rekommenderade ändå att bibehålla det gamla namnet. Generellt har det inte varit önskvärt att byta etablerade namn. Olika slags namn berättar om olika ideologier och gör stadens olika historiska skikt synliga. Dessutom har Leninparken som ett parknamn inte varit någons adress.  

Kanske borde vi ha mera tålamod med det att det finns olika historiska och samhälleliga skikt. Och att dessa skikt får visas i stadsbilden. Urbana namn kan bli politiskt laddade, och det är något som inte behöver gömmas. Kanske är det lärorikt att ha spår och märken om olika skikt och varierande ideologier.

Leninparken står fortfarande på sin plats. Men snart ska namnet bytas. Det nya namnet får parken antagligen år 2024, i samband med den nya detaljplanen. Spännande att se vad som heter parken då.

Diglossisk bruksmønster for stadnamn i Noreg?

Av Aud-Kirsti Pedersen

Termen diglossi blir brukt om ein type vekslande språkbruk der to varietetar av eitt og same språk blir brukt ut frå forventa krav til språkbruken i offisielle eller private språkbrukssituasjonar eller språkdomene i samfunnet. Det er språkforskaren Charles A. Ferguson (1959) som har gjort termen kjent innafor språkvitskapen. Seinare har også veksling mellom ulike språk i forskjellige språklege domene innafor eitt og same språksamfunn også blitt rekna som eit diglossisk bruksmønster ut frå statusen til dei ulike varietetane i samfunnet. Klassisk diglossisk veksling mellom ein høg og låg variant av språket er t.d. den som ein finn i delar av Sveits der sveitsertysk vekslar mellom høgtysk i ulike domene.

Korleis passar eit slikt språkbruksmønster for det norske språksamfunnet? Vi skal her sjå på om termen diglossi kan høve for å karakterisere synet på og bruken av norske stadnamn med ein skriftspråkleg tradisjon på tvers av den nedarva lokale uttalen av stadnamnet. Vi skal også sjå litt på om diglossi kan kaste lys over bruken av norske og samiske stadnamn i eit samfunn som gjennomgår språkskifte.

Dagens norske språksamfunn er kjenneteikna av at det er allment akseptert at folk snakkar ein eller annan form for dialekt i både private og offentlege domene. I t.d. Prop. 108 L (2019-2020), innleiinga til lov om språk (språklova) blir det peikt på at dialektal variasjon er allment akseptert og brukt i offentlege rom i Noreg:

Dialektvariasjonen er ein del av det språklege mangfaldet i Noreg, og det er høg aksept for bruk av dialekt. Dialektmangfaldet er uttrykk for språkleg toleranse og demokrati. Noreg er eitt av få land i Europa med ein så liberal språkkultur. (Pkt. 2.1)

Dei siste femti åra har det òg vore ei jamn utvikling mot meir bruk av dialekt på stadig fleire område i samfunnet. Å akseptere norske talemål i alle situasjonar har gjort det mogleg å ha mektige posisjonar i samfunnet utan å endre eigen dialekt og tilpasse seg eit framandt språkideal. (Pkt. 3.1)

Gjeld dette norske bruksmønstret for munnleg bruk av stadnamn i Noreg?

Munnleg bruk av stadnamn i Noreg

Når ein arbeider med å dokumentere stadnamn, ønsker ein å finne fram til den forma eller dei formene som eit stadnamn har i daglegtalen til lokalkjende personar. Lov om stadnamn omtaler denne uttalen som “den nedervde lokale uttalen”, som etter stadnamnlova § 2 femte ledd blir forklart som “uttale som er overlevert frå tidlegare generasjonar, som har vore vanleg på staden, og som framleis er i levande bruk”. Den nedarva lokale uttalen kan vere vanskeleg å observere, og det er ikkje alltid liketil å få opplyst korleis denne uttalen er, for det kan vere ulike oppfatningar i eit lokalsamfunn om korleis namn blir uttalte. Den amerikanske sosiolingvisten William Labov har omtala problemet med å observere daglegtale, “the vernacular”, med omgrepet “The observer’s paradox”.

The aim of linguistic research in the community must be to find out how people talk when they are not being systematically observed; yet we can only obtain this data by systematic observation (Labov 1972: 209).

Ideelt sett burde ein altså observere språkbrukaren i ulike situasjonar for å få eit bilete av korleis ein person bruker språket, altså stadnamnet. Metodisk sett er det både tidkrevjande og utfordrande å observere språkbruk. Eit bestemt stadnamn er ikkje frekvent i språkbruken, så rein observasjon er ein metode som ikkje er praktisk mogleg å gjennomføre om ein vil ha fram opplysningar om den nedarva lokale uttalen av bestemte stadnamn innafor eit overkommeleg tidsperspektiv, t.d. i eit intervju. Ein innsamlar må ty til ulike former for utspørjing av ein heimelsperson, og ein må vere medviten om dei språklege strategiane som vil ligge til grunn for dei opplysningane som ein lokalkjent person oppgjev. Dei opplysningane som ein får fram om uttalen av stadnamn i eit intervju, kan variere, og ulike personar kan gje motstridande opplysningar.

Vanskane med å få fram opplysningar om den nedarva lokale uttalen av stadnamn er ikkje av ny dato. Oluf Rygh omtalte metodiske problem i 1897 ut frå røynslene sine med å samle inn uttaleopplysningar til Norske Gaardnavne. Arbeidet blei publisert først i 1990 av Oddvar Nes i tidsskriftet Namn og nemne. Rygh opplyser at skriftlege opplysningar frå forskjellige personar var vanskeleg å bruke av på grunn av at folk ikkje visste korleis dei skulle gje att uttaleopplysningar i skrift. Også i møte med lokalkjende personar viste det seg vanskeleg å få fram pålitelege uttaleopplysningar (Rygh 1990: 117):

[…] det viste seg uventet vanskeligt at faa den ægte, uforfalskede Bygdeudtale opgivet kanske af de fleste af de mangfoldige Almuesfolk, som examineredes. De vare næsten uden Undtagelse meget villige til at yde sin Bistand, men at bringe dem til at rykke ud med de virkelig i daglig Tale gjængse Former kostede ofte megen Møie og viste sig undertiden umuligt.

Grunnen til at dette var så vanskeleg, meinte Rygh kom av (ibid.):

[…] at Bygdeudtalens Former, som daglig bruges af Bygdens Befolkning i indbyrdes Samkvem, opfattes som Former af lavere Rang, der ere gode nok til dagligdags Brug, men som det ikke er sømmeligt at anvende i Skrift eller i Samtale med Folk, der ikke selv tale vedkommende Bygds Maal.

Det har no gått 126 år sidan Rygh skreiv dette, og det er allment kjent at i det norske språksamfunnet er det akseptert at folk snakkar ein eller annan form for dialekt også i offentlege domene.

Vi har likevel mange døme på at folk ser annleis på dialektbruk i det offentlege domenet når det gjeld stadnamnuttale om namnet har ein innarbeidd skrifttradisjon. Det rådande synet også i dag er ikkje svært ulik situasjonen omtala av Rygh på slutten av 1800-talet. I saker der Kartverket har normert stadnamn i tråd med den nedarva lokale namneuttalen brukt i daglegtalen blant lokalkjende, kan negative haldningar til skriftfesting av uttalen ofte komme til syne både i høyringsfråsegner og i avisinnlegg.

Dømet Jøvika i Tromsø kommune

I ei namnesak i Tromsø kommune i 2018 om skrivemåten Jøvik eller Jøvika for eit naturnamn (vik) med sekundær funksjon som gardsnamn og bruksnamn, uttalte ein brukseigar:

Jøvika har bare blitt brukt i dagligtale, alltid skrevet Jøvik og ingen grunn til å forandre dette.

Kartverket fastsette Jøvika som skrivemåte for både naturnamnet og gardsnamnet, og Jøvik som ein eigarfastsett skrivemåte av bruksnamnet, og vedtaka blei ikkje påklaga. Seinare fastsette Tromsø kommune Jøvik i funksjon som bygdenamn, og Kartverket klaga på dette vedtaket. Kommunen heldt oppe eige vedtak i klagesaka, så saka blei send til avgjerd i Klagenemnda for stadnamnsaker, som fastsette skrivemåten Jøvika for både naturnamnet, gardsnamnet og bygdenamnet (vedtak av 26.3.2021).

Med referanse til dette vedtaket og eit avisoppslag i Nordlys 7.6.2023 om feilskrivne namn på vegskilt i Tromsø kommune kommenterte eit lesarinnlegg i Nordlys 12.6.2023 på denne måten:

Då Tromsø kommune skulle fastsette skrivemåten til bygdenavnet, blei det nekta for på lokalt hald at bestemt form av bygdenamnet var i munnleg bruk. I lesarinnlegget ser det ut til at skribenten ikkje nektar for at bunden form er brukt lokalt, men skribenten ser ut til å meine at på den eine sida har namnet ei dialektform i bunden form, og på den andre er skriftforma, som har brukt å vere i ubunden form, i avisinnlegget feilaktig tolka som bokmålsform. Skrivemåten Jøvik er verken ei bokmåls- eller nynorskform – rett nemning er skriftspråkform. Innlegget illustrerer godt synet på at dialektforma ikkje høver som normeringsgrunnlag til offentleg bruk. For å understreke poenget med at dialektformer ikkje høver til bruk i skrift, blir namnet Kartverket skrive “Kartværske” for å illustrere at dialektal apiko-postalveolar uttale [ʂk] av <rk> ikkje passar til bruk i skrift.

Dømet Litje-Sommarøya, også i Tromsø kommune

Eit anna døme som illustrerer synet om at dialektformer av namn ikkje høver til bruk i skrift, kjem til syne i ei pågåande namnesak. På offentlege kart har eit øynamn vore skrive Litle Sommarøya i tråd med normeringspraksisen som rådde før lov om stadnamn tok til å gjelde. Den nedarva lokale uttalen av namnet er [”liçesumarøya]. Tromsø kommune, som skal gje namnet ein ny funksjon som adressenamn, ønskte namnesak for Litle Sommarøya, og namnet på den nærliggande større øya, Sommarøya, måtte takast med i namnesaka. I den lokale høyringa uttalte ein lokal organisasjon:

Her erfarer vi at fra de eldste her ute (93 år) til dagens skoleelever skriver vi Lille Sommarøy og snakker om Lille Sommarøya. Noe annet enn Lille Sommarøy som riktig stedsnavn er det etter lokalsamfunnets klare tilbakemelding ikke grunnlag for” (brev av 15.12.2022).

Etter tilråding frå Språkrådet fastsette Kartverket skrivemåten Litje-Sommarøya og Sommarøya. Vedtaket er kommentert og grunngjeve slik:

Kartverket finner det dokumentert at den nedarva lokale uttalen av de to øynavna er i bestemt form, /’’sommarøya/ og /’’liççesommarøya/. I tillegg finnes yngre uttaleformer som /’’liʎʎesommarøya/ og /’’lillesommarøya/. [1] Uttalevarianter i ubestemt form blir kommentert seinere.

Folk med lokal bakgrunn uttaler navna i bestemt form i dagligtalen mellom lokalkjente, men på grunn av skriftforma Sommarøy i ubestemt form, er det nok vanlig å meine at den lokale uttalen av navnet ikke er den «riktige» forma av navnet. Om skriftforma avviker fra den muntlige navneforma av et navn, er det vanlig å regne skriftforma som den «egentlige» og «rette» navneforma.

I uformelle og muntlige språkbrukssituasjoner er det vanlig å bruke bestemt form av navnet blant lokalkjente, men i formelle situasjoner vil nok ubestemt form kunne bli brukt i samsvar med skrivemåten i ubestemt form. Når man har et fast bruksmønster av navneformer som veksler etter stilnivå og grad av formalitet, kan bruksmønstret omtales som et diglossisk bruksmønster (Vedtaksbrev av 25.5.2023). 

Sidan skrivemåten litje ikkje er ein del av verken nynorsk- eller bokmålsrettskrivinga, blir skrivemåten nærmare grunngjeve og forklart i vedtaksbrevet til Kartverket:

Litle, lille, litje
Bestemt form av adjektivet liten blir uttalt /’’liççe/ i den tradisjonelle dialekten i det som før var Hillesøy herred (se f.eks. Ragnvald Iversen (1913) Senjen-maalet. Lydverket i hoveddrag, s. 63). Lyden «ç» er historisk sett utvikla av konsonantsekvensen «tl» i gammelnorsk. Siden «t» er en ustemt lyd, har den etterfølgende stemte «l» blitt til en ustemt lyd, og endringa fra «tl» til lang «ç»-lyd er et eksempel på en assimilasjon av lyder. Språkhistorisk er derfor skrivemåten «litle» riktig normering av uttalen /’’liççe/. Denne skrivemåten er i samsvar med måten ordet blir normert i nynorsk. Siden nynorsk er lite brukt lokalt, kan skriftbildet «litle» framstå som avstikkende. De negative holdningene til språket nynorsk var nok årsaken til at Kartverket alt i 1992 fastsatte skrivemåten Litje– i lokale navnevedtak etter lov om stadnamn. Skrivemåten «tj» for «ç»-lyden kjenner vi i ord som «tjære, tjukk, tjore», og i tillegg til å representere dialektuttalen «ç» ivaretar skrivemåten også ordets språkhistoriske bakgrunn, «tl» til «tj».

I tillegg til den tradisjonelle dialektuttalen /’’liççe/ har dialekten også en yngre uttale med uttalevariantene /’’liʎʎe/ ~ /’’lille/. Når et navn skal tas vare på som kulturminne (§ 1 i stedsnavnloven), er det den nedarva lokale uttalen som er normeringsgrunnlaget, og det er denne uttalen, /’’liççesommarøya/, som er verneverdig og skal tas vare på som kulturminne, se § § 1 og 2e i lov om stadnamn. Kartverket har fastsatt skrivemåten som Språkrådet har tilrådd. Det kan diskuteres om navnet burde skrives med eller uten bindestrek. Siden norsk språk ikke har klare regler for bruk av bindestrek, har vi valgt å følge tilrådinga fra Språkrådet, som går inn for å bruke bindestrek for å lette leseuttalen av navnet.

Ikkje uventa har det blitt sett fram ein klage på vedtaket Litje-Sommarøya. Klagen er frå ein lokal organisasjon og blir grunngjeven slik:

Etter det vi kjenner til, er det ingen nålevende personer som har brukt og bruker navnet Litje-Sommarøya. Ingen i styret kan tenke seg at dette navnet noen sinne har vært brukt på folkemunne her ute. Vi kan heller ikke forstå hvor [sic.] nåværende navn som brukes, må skiftes ut da dette er velkjente navn. Dagen [sic.] navn som benyttes, er Lille Sommarøy (som brukes når det er ukjente personer som skal få stedfestet navnet på øya). Ellers benytte [sic.] navnet Likjesommarøy(a) på folkemunne og i dagligtale.

Vi ser her at organisasjonen reagerer på skrivemåten <Litje-> som tidlegare ikkje har vore brukt som offisiell skrivemåte av dette stadnamnet, men samstundes bekreftar klagarane at det finst ein lokal uttale, [”liçe], dvs. den nedarva lokale uttalen, som klagarane gjengjev med skriftteikna <kj>. Lyden [ç] i norsk blir skrive både <tj> og <kj>, alt etter kva for ord lyden inngår i, jf. ord som tjukk, tjeld, kjøpe og ikkje. Skrivemåten av orda er språkhistorisk motivert. Det finst fleire ord i norsk med skrivemåten <kj> enn <tj>, så frekvens kan vere forklaringa på synspunktet som blir hevda. Men vi ser at klagarane først og fremst ønsker ein skrivemåte Lille og ubestemt form av namnet, begge delar er former på tvers av den nedarva lokale uttalen, som altså er vanleg kjent og brukt i lokalsamfunnet. Klagen er enno ikkje saksbehandla, så tida får vise utfallet.

Desse to døma illustrerer ein typisk dikotomi i norsk språkbruk i synet på dialektform og skriftspråksform i tilfelle der stadnamnet har ein skriftspråkstradisjon. Dei to formene har klårt skilde bruksområde i samfunnet, og derfor må det vere rett å seie at brukssituasjonen er karakteristisk for ein diglossisk variasjon i bruken av språket.

Diglossi og minoritetsspråk i Noreg

Det er allment kjent at tidlegare har det vore klåre mønster for bruksområda til minoritetsspråka samisk og kvensk vs. norsk i det norske samfunnet. Dette blir også peikt på i Prop. 108L (2019-2020) pkt. 3.2.1 om at Noreg var eit sterkt diglossisk samfunn under fornorskingstida, og at det var forbode å bruke samisk og kvensk i offentlege domene, som t.d. skolen. Kan dette bruksmønstret ha noko å seie for t.d. utanforståande som prøver å få tilgang til opplysningar om bruken av stadnamn i eit samfunn der menneska har levd med dei språklege bruksmønstra som fornorskningstida førte med seg?

To intervju frå 1985 med ein og same person, ei tospråkleg kvinne fødd i 1923, og to intervjusituasjonar, ein på norsk og den andre på samisk, gav nokså ulike resultat. Kvinna som snakka ein sjøsamisk dialekt og ein norsk dialekt karakteristisk for området ho kom frå, blei først intervja på norsk av to personar. Den eine var ein yngre norskspråkleg mann, som arbeidde på kulturkontoret i kommunen. Som medhjelpar hadde han ein middelaldrande tospråkleg mann (sjøsamisk/norsk) frå området. Medhjelparen var ikkje tilsett i kommunen, men kjent av mange i lokalsamfunnet. I det andre intervjuet seinare det same året blei kvinna intervjua på samisk av ein person som snakka godt nordsamisk etter å ha studert språket, men intervjuaren hadde ikkje hadde nordsamisk som morsmål. I begge intervjua blei det brukt lydbandopptakar, og opplysningar blei noterte både i eit hefte og på kart.

I det første intervjuet med norsk som intervjuspråk blei 65 stadnamn oppgjevne. Berre fire av desse namna var av typen heile lydlege tilpassingar av namn i norsk frå samisk. Fjorten var av typen samansette tilpassingar der forleddet kom frå samisk og hovudleddet var norskspråkleg. Dei øvrige 47 namna var innhaldslån eller sjølvstendige namnelagingar i norsk. I det andre intervjuet med samisk som intervjuspråk blei 73 namn oppgjevne, i alt 138 stadnamn i begge intervjua. Berre 27 av namna i dei to intervjua hadde parallellnamn på dei to kontaktspråka slik at resultatet frå intervjua frå eitt og same geografiske område stod fram som nokså ulike, med altså 46 samiske namn utan motsvar i norsk.  

Ein modell som illustrerer materialet, kan visualiserast slik:

Det er ikkje mogleg å forklare ulikskapane i det innsamla materialet berre på bakgrunn av eit diglossisk bruksmønster mellom samisk og norsk. Det er mange forhold som må vurderast for å forstå korfor materiala er blitt så forskjellige trass i at det er ein og same person som er kjelda til namna.

Personen som brukte samisk som intervjuspråk, hadde tilgang til materialet frå det første intervjuet. Intervjuaren spurde derfor om korfor informanten ikkje hadde opplyst om dei samiske stadnamna i det første intervjuet. Informanten svarte at intervjuarane ikkje hadde spurt ho om namn på desse stadene. Dette viste seg likevel ikkje å stemme, for i det første intervjuet blei informanten fleire gongar spurd om kva stadene blei kalla på samisk, men ho opplyste berre om det norske namnet. Nokre gongar svarte informanten at ho ikkje hadde høyrd staden bli omtala på samisk. Ved eitt tilfelle opplyste informanten meir generelt om bruken av stadnamn i norsk og samisk ut frå namnet Torvemyren (fleirtalsform) på norsk, som blei kalla Darfejeaggi på samisk (nordsamisk: darfi ‘mose, torv’; jeaggi ‘myr’). Intervjuarane spurde «brukte dæm de namne?», og fekk til svar, «dæm brukte de namne visst de va to såm snakka samisk seg i mæljla, så bei dæm jo snudd om te samisk, å va de no ikke snakka de, så va de brukt nårsk». Dette kan ein oppfatte slik at ein del leksikalsk gjennomsiktige namn blei brukte på det eine eller andre språket alt etter kva for språk som blei brukte i samtalen mellom folk.

Det kan vere fleire grunnar til at resultatet av dei to intervjua er blitt nokså ulike. Det kan vere ufullstendige intervju. Intervjupersonane har ikkje brukt utspørjingsteknikkar som har fått informanten til å fortelje utfyllande om stadnamntradisjonen i området. Intervjuarane kan ha fokusert på ulike geografiske område under intervjuet, og det kan derfor ha oppstått «hol» i materialet. Sjølve intervjusituasjonen med val av intervjuspråk kan ha sett informanten i ein bestemt modus, som har fremma eller hemma minnet om namn på dei to språka.

Ein annan måte å tolke ulikskapane på er at den norskspråklege vs. den samiskspråklege intervjusituasjon har fått informanten til å tolke ulikt kva for namn innsamlarane var interesserte i. Det kan også vere at alle stadene ikkje hadde namn på begge språk. For å forstå betre dei ulike resultata, ville det ha vore naudsynt med oppfølgingsintervju.

I det norskspråklege intervjuet kjem det fram interessante opplysningar om haldningar til stadnamn i eit område som har gjennomgått eller heldt på med å gjennomgå språkskifte frå samisk til norsk  – ikkje berre i den generelle bruken av språk i lokalsamfunnet, men også i bruken av lokale stadnamn. Ein av korrespondansane mellom namn på samisk og norsk viste at ei vik i sjøen blei omtala som Diŋŋalmohkki eller Diŋŋalluokta i samisk (jf. nordsamisk: diŋal ‘nesetipp (på hund o.l.); mohkki ‘krok, sving, buktning’; luokta ‘vik, bukt’) og Dingabukta eller Sørbukta på norsk.

Informanten kommenterte at bukta hadde fått endra namn i norsk frå Dingabukta til Sørbukta:

Informant: ”no i ny ti vi har byɲt å si Sørbukta, vi e ikke så gammeldags meira at vi si Dingabukta å Dingahaugen».

Intervjuar: «å ja, så no e de Sørbukta?»  

Informant: «Ja, no e de Sørbukta, å Sørbuktelva – vi e blidd modærne – mæn de e ingen som si Sørbukthaugen, de e Dingahaugen. De e først no di siste åran at vi har vi har byɲt å si Sørbukta, vi e ikke meir samisktalene no mæir no her på Kviteberg. Dæm e dø aljle sammen”.

Vi ser at informanten koplar bruk av samiske stadnamn til «gamle dagar» og at samisk språkbruk i 1985 ikkje var moderne, og at dette har komme til uttrykk ved å endre eit namn språkleg sett. Eit namneledd Dinga-, som kan ha blitt leksikalsk innhaldstomt i ein norskspråkleg kontekst, er blitt bytt ut med Sør-, eit leksikalsk tydingsberande element.

Konklusjon

Vi ser at termen diglossi er nyttig for å forstå korfor norske språkbrukarar ikkje ser på den nedarva lokale uttalen av eit stadnamn som “riktig” representajon av eit stadnamn om namnet har ein skriftspråkstradisjon, og denne skriftspråkstradisjonen ikkje er i samsvar med den nedarva lokale uttalen av namnet. Derimot kan ikkje språkbruksmønster av typen diglossi forklare ulikskapane i det samiske og norske stadnamnmaterialet i dei to intervjua frå 1985. I språkkontaktsituasjonar er det mange og komplekse forhold knytt til språkbruken som må takast om syn til for å forstå ulikskapar i stadnamnmateriala i norsk og samisk i eitt og same område.

Litteratur

  • Ferguson, Charles A. 1959: Diglossia. Word 15:2, 325-340, DOI: 10.1080/00437956.1959.11659702
  • Kåven, Brita – Jernsletten, Johan – Nordal, Ingrid, Eira, John Henrik og Aage Solbakk 1998: Sámi-dáru sátnegirji. Samisk-norsk ordbok. Davvi Girji OS
  • Labov, William 1972: Sociolinguistic Patterns. Philadelphia. University of Pennsylvania.
  • Rygh, Oluf 1990: Hvad der er gjort i Norge for at samle Materialer til Belysning af Landets Stedsnavne. Utgjeve av Oddvar Nes. Namn og nemne. Tidsskrift for norsk namnegransking, 103-121.
  • Lov om stadnamn. Lov-1990-05-18-11. Sist endra 1.7.2019. (lese 20.7.2023).
  • Prop. 108 L (2019-2020) Lov om språk (språklova) (lese 20.7.2023).
  • Sakspapir arkivert hos Kartverket Troms og Finnmark
  • Stadnamnintervu arkiverte ved Universitetet i Tromsø, Noregs arktiske universitet.

[1] Lydskrifta i saksdokumentet er forenkla for å gjere det lettare for folk utan kjennskap til lydskriftkonvensjonar å lese lydskrifta. I tillegg til øynamnet Litje-Sommarøya inngår også namnet på naboøya, Sommarøya.

Dåben som (navngivnings)ritual

af Trine-Amalie Fog Christiansen og Lars-Jakob Harding Kællerød

”VI MARGRETHE DEN ANDEN, af Guds Nåde Danmarks Dronning, gør vitterligt: I hele kristendommens historie er mennesker blevet optaget i kirken ved at blive døbt i Faderens og Sønnens og Helligåndens navn. Som evangelisk-luthersk kirke bekender Den danske Folkekirke dåben som et sakramente, der er indstiftet af Jesus Kristus. Enhver dåb, som finder sted i den treenige Guds navn, er en gyldig dåb, uanset i hvilket kristent trossamfund dåben har fundet sted.” (Anordning om dåb i Folkekirken, 2. januar 2008).

Som det fremgår af dåbsanordningen, har dåben en oldgammel historie, der er flettet tæt sammen med den kristne tro hen over sproggrænser og folkeslag. Men hvordan forklarer man kort betydningen af et ritual, der gennem godt og vel flere årtusinder har fået stadig nye betydningslag og udtryk?

Figur 1: En Barnedaab (1884-88) af Michael Ancher (1849-1927). På maleriet ses kunstnerens datter Helga, omgivet af faddere, blive båret til barnedåb i Skagen Kirke. Maleriet tilhører Ribe Kunstmuseum. (Wikimedia commons).

Dåben – dengang og nu

Med de helt store penselstrøg og mange udeladelser kan det siges om dåben, at den gennem alle tider har været et overgangsritual, der har markeret eller initieret et tilhørsforhold. I oldkirken (omkring år 100-300 efter vor tidsregning) initierede dåben et tilhørsforhold til en bestemt tro (den kristne) på en bestemt Gud (den treenige), og dåben blev forstået som overgangen til et nyt liv; nemlig livet som døbt ind i en virkelighed, der rækker ind i evigheden, og leves i Guds nærvær.

Igennem århundreder var det en selvfølgelighed, at et barn, som var født i Danmark, ganske kort efter fødslen blev taget til kirken og døbt – eller, hvis barnet var svageligt, blev døbt i hjemmet. Det var væsentligt, at også et svageligt barn fik sakramentet, så det var sikret en plads i evigheden hos Gud. Dengang forstod man nemlig dåben som det, der gav adgang til Gudsriget, her og hinsides.

I den moderne folkekirke er der en tendens til, at dåben – fra folkelig side – opfattes som en markør i et menneskes liv, der gennem dåben knyttes til en tradition og nogle bestemte mennesker (fadderne). Med hensyn til tradition er det i en rapport fra 2015 påpeget, at enkelte af de adspurgte forbinder ”tradition” mere med dansk kultur end med en kirkelig eller religiøs sammenhæng (Leth-Nissen & Trolle 2015). Med andre ord: Dåbsforældrene forbinder dåben med en særlig dansk skik snarere end med et religiøst ritual. Rapporten bygger på kvalitative interviews med småbørnsforældre i Sydhavn Sogn, København, og den repræsenterer dermed en særlig geografisk og demografisk gruppering.

Man kan måske sige, at tilhørsforholdet med tiden har bevæget sig fra betydningen ”at tilhøre” (være forbeholdt) Gud til betydningen ”at høre til” (have en plads) i fællesskabet i og om Gud. Formelt set kommer man helt konkret til at høre til i kirken, når man bliver døbt i en dansk folkekirke: Gennem dåben bliver man nemlig medlem af Den danske Folkekirke!

Andelen af døbte i de seneste årtier

I de seneste årtier er andelen af medlemmer i Den danske Folkekirke faldet stødt, og med denne tendens er der også sket et naturligt fald i den procentvise del af børn, der døbes. Ifølge tal fra Folkekirkens Uddannelses- og Videnscenter var det således næsten 90 % af indbyggerne i Danmark, der i år 1990 var medlem af folkekirken, mens tallet for 2023 er nede på 72 %. Nogenlunde parallelt med denne udvikling er barnedåbsprocenten i Danmark faldet fra, at det i 1990 var 80,6 % af alle børn født i Danmark, der blev døbt, til det i 2021 var 56,2 %.

Der er iøjnefaldende store forskelle på dåbsprocenten i Danmarks ti stifter, og til trods for mindre forskydninger igennem de godt 30 år, tallene dækker, er der en tendens til, at dåbsprocenterne generelt er højest i Jylland og en del lavere på Sjælland. De laveste andele af døbte findes igennem hele perioden i Københavns Stift, hvor blot 35,7 % af børnene født i 2021 blev døbt, mens det til sammenligning var tilfældet for 73,0 % i Viborg Stift i Jylland (se figur 2).

Der er mange ubekendte i denne statistiske fremlæggelse. At tallene skulle være et udtryk for en reel flugt fra Den danske Folkekirke, som visse medier har for vane at udlægge opgørelser om folkekirken fra Danmarks Statistik som, er måske en overdrivelse. Naturligvis er udmeldelser en del af forklaringen på den faldende kurve, men det står ikke alene. Tallene afspejler også, at størstedelen af de immigranter, der kommer til Danmark, ikke hører til en evangelisk-luthersk kirke som Den danske Folkekirke, og i 2013 argumenterede daværende generalsekretær i Bibelselskabet, Morten Thomsen Højsgaard, ydermere for, at de faldende tal i høj grad skyldes, at flere forældre, særligt i byerne, undlader at døbe deres børn (Højsgaard 2013). Den ovennævnte undersøgelse fra Sydhavn Sogn viser, at det både er forældre, der er medlemmer af folkekirken, og forældre, der ikke er medlemmer, der fravælger dåben til deres børn, og ofte er begrundelsen, at barnet selv skal kunne tage dette valg senere i livet. (jf. Leth-Nissen & Trolle 2015, s. 52ff.).

Figur 2: Den procentvise andel af medlemmer af folkekirken og barnedåbsprocenten for Københavns Stift, Fyens Stift og Viborg Stift baseret på tal fra Folkekirkens Uddannelses- og Videnscenter (www.fkuv.dk). Der foreligger ikke tal for dåb i årene 2001 og 2002, ej heller andelen af medlemmer af folkekirken for 2003. Stigningerne fra 2020 til 2021, der ses på alle tre kurver vedrørende dåb, må i høj grad tilskrives Corona-pandemien, hvor landets kirker delvist var lukkede i 2020.

Dåbshandlingen i Den danske Folkekirke

Dåbens årtusinder lange historie afspejles i det ritual, som i dag er rammen om enhver dåb i folkekirken herhjemme (jf. Dåbsritualet i Den danske Folkekirke). Der findes vejledninger til dåb helt tilbage fra omkring år 100 i det skriftlige dokument ’Didaké’, hvor man anvises at døbe ”i Faderens, Sønnens og Helligåndens navn – og i levende [rindende] vand.” (Didaké VII). Og selvom de færreste i dag bliver døbt i rindende vand, lyder de samme ord stadig over døbefonten i alle folkekirker landet over, når der hældes vand over den person, som skal døbes.

I takt med at den kristne tro blev formaliseret – trosfællesskaber, der mødtes i hjemmene, blev til kirker og statsreligion – blev dåbsritualet udbygget og forkortet og ændret gennem århundreder til det autoriserede ritual fra 1992, som benyttes i dag (jf. Garne 2023). Det danske dåbsritual har i høj grad sit forlæg i Luthers døbebog af 1526, men selvom reformationen satte tydeligt præg på teologi, kirkebygninger og trospraksis i landet, blev dåben i sin kerne ikke nyskabt, men snarere tilpasset en tid og en retning. I 1783, ved biskop N.E. Balle (1744-1816), og siden i 1895 revideredes dåbsritualet med mindre ændringer, og allerede i 1912 autoriseredes et nyrevideret dåbsritual, fremlagt af biskop Peter Madsen (1843-1911) ved et bispemøde i 1910. Dette dåbsritual ligner i store træk vor tids. I hjertet af dåbsritualet står stadig vandet og dåbsformularen, ”i Faderens og Sønnens og Helligåndens navn,” som allerede var en del af dåbspraksissen omkring år 100. Den del af ritualet kaldes simpelthen dåbshandlingen.

Dåben som markering af navnet

Lige før selve dåbshandlingen spørger vi i dansk tradition om den døbtes navn. Det spørgsmål har været en formaliseret del af ritualet fra biskop Balles revision i 1783 og frem til i dag, og for mange forældre har den del ifølge den tidligere nævnte rapport om dåb (Leth-Nissen & Trolle 2015) stor betydning. Sammen med faktorer som familietradition og ’det at være dansk’ er markeringen af, at barnet får et navn, de mest tungtvejende årsager for at lade sit barn døbe (ibid.; jf. Hazen 2022).

Selve navngivningen er dog som sådan ikke en del af ritualet, men snarere en personregistrering, der sker ved det lokale kirkekontor, før den kirkelige begivenhed (jf. Dåbsritualet i Den danske Folkekirke). Hvis man ikke allerede har et navn, bliver man navngivet i forbindelse med dåben, men man kan også navngive sit barn, uden at det bliver døbt. Man kan sige, at dåben knytter sig til navngivning, men at navngivning ikke nødvendigvis knytter sig til dåb.

Et barn skal navngives senest seks måneder efter, det er blevet født, enten på kirkekontoret i forbindelse med dåb eller ved navngivning gennem bopælssogn. Dog foregår navngivning alene igennem fødselskommune, såfremt barnet er født i Sønderjylland.

At forældre (stadig) ser navngivning som en vigtig del af dåben, viser måske, at et navn ikke kun får betydning gennem en formel registrering ved en myndighed, men også ved at blive præsenteret i et fællesskab: Barnet bliver vist frem og dets navn kommer i brug, når det bliver sagt ved dåben. Når den person, der bærer barnet ved døbefonten, bliver spurgt: ”Hvad er barnets navn?”, ja, så samler fortid og fremtid og nutid sig i det øjeblik, der svares med barnets fulde navn.

Kilder og litteratur:

  • Anordning om dåb i Folkekirken, 2. januar, 2008. Online tilgængelig (sidst tilgået, 18-07-2023).
  • Didaké VII: se: P. Schindler, Antiquitates Christianae III: De Apostolske Fædre, vol. I. København. (1948) s. 49f., samt J. Rosenløv efter M.B. Riddle i: A. Roberts o.a. (red.), Ante-Nicene Fathers, vol. 7. Buffalo, New York (1886).
  • Dåbsritualet i Den danske Folkekirke = Folkekirkens dåbsliturgi. Online tilgængelig (sidst tilgået, 18-07-2023).
  • Garne, Kristoffer (2023). Udgang, indgang, overgang. Dåbsritualer og dåbssalmer. I: Tidsskriftet Fønix 2023, s. 110-127. Online tilgængelig (sidst tilgået, 18-07-2023).
  • Hazen, Isabelle (2022, 29. juni). Dåb. I: Kristeligt Dagblad. Online tilgængelig (sidst tilgået, 18-07-2023).
  • Højsgaard, Morten Thomsen (2013, 8. marts). Masseflugt fra folkekirken er en storm i et glas vand. I: Kristeligt Dagblad. Online tilgængelig (sidst tilgået, 18-07-2023).
  • Leth-Nissen, Karen Marie & Astrid Krabbe Trolle (2015). Dåb eller ej? Rapport om småbørnsforældres til- og fravalg af dåb. København, Københavns Universitet. Online tilgængelig (sidst tilgået, 18-07-2023).

Nordic names in videogames: a brief empirical overview and research propositions

by Carin Leibring Svedjedal

Videogames have rapidly become a global industry for entertainment, bringing an interactive approach to the consumption of media. Compared to books or movies where the reader or the viewer takes a passive role, video games offer a more interactive approach where the player has a more active role, and in some games has agency to alter the course of the story and how it plays out.

An important aspect of video games is the environment and “worldbuilding”, i.e., how the environment in the game is constructed story-wise, visually and audio-wise through particular storytelling, animations, and soundtracks. In the worldbuilding of video games, names on both so called NPC:s (Non Playable Characters) and places in the game play an important role, especially if the world in question intends to index a specific cultural area. This can be compared to e.g., literary onomastics (cf. The Oxford Handbook of Onomastics, part IV).

In this blog post I will explore names that are derived from or connote to traditional Nordic names, and we will specifically have a closer look at a videogame called “The Elder Scrolls V: Skyrim” (henceforth only referred to as Skyrim). I will also summarize and conclude the blog post with some possible research propositions on how video games can be used as material in socio-onomastic research.

Contextualizing Skyrim

Skyrim is a so-called open world fantasy RPG. In short, open world means that the player can explore areas and walk around in the game-world more or less without restrictions. Fantasy is like the book and movie genre, i.e., a deviant reality where supernatural phenomena, such as magic, plays a major role. Lastly, RPG is short for Role Playing Game which describes the ability of the player to advance his or her character in the game-world, whether it be trough gaining experience (level up), and to play a role in the story of the game – usually as the protagonist of the story.

Skyrim, being a fantasy game, contains such typical fantasy elements such as magic and mythological creatures. The game-world has its own set of political and religious systems, which somewhat resembles our real world, but are still distinctively separate from it. In the following, I will dive deeper into the game and give some empirical onomastic examples.

Names in Skyrim

Skyrim is part of a long-run game series called “The Elder Scrolls [V]”, developed by Bethesda Softworks. As the full title indicates, it is the fifth game in the series and was released in 2011. The game is set in the fictional world of Tamriel, where the region of Skyrim constitutes the northernmost part of Tamriel. In Skyrim the player can create and name their own character: this includes choosing what kind of “race” the character should be. “Race” in this case means different kinds of mythological or real-world creatures, like elves, orcs, cat-like people called “Khajiits”, or humanoid lizards called “Argonians”. Among the different kind of races are also more real-world inspired humans, like the “Nords”, “Redguards”, “Bretons” and “Imperials”.

The main story revolves around the return of previously extinct dragons where the mission of the player is to defeat a particular dragon named Alduin, who wants to dominate Skyrim and Tamriel. The player achieves their mission of stopping Alduin through a series of quests, which eventually leads up to a final battle against Alduin. The player is also able to do many so-called side-quests, i.e., quests not directly related to the main story, both during the main story and afterwards. During these quests, the player can travel around in Skyrim and interact with NPC:s. Exploring and interacting are thus central features of the gameplay, where names on NPC:s and places are important to for the player to note in order to find the right places and people.

Another important aspect of the story in Skyrim is a raging rebellion and war of independence, where the “Imperials” – a very Roman-like people – try to maintain control of Skyrim against the “Stormcloaks”, which want an independent Skyrim for the Nords. The Imperials are heavily inspired by Roman architecture, armour and mentality, their armies are for instance called “legions”. The Stormcloaks on the other hand consist of Nords who are native to Skyrim – their battle-cry is “Skyrim belongs to the Nords!”.

This leads us to the names’ of NPC:s and places in Skyrim. Since Skyrim itself is located in the north of Tamriel and the native inhabitants are called “Nords”, there are several named NPC:s and places which have a clear linguistic connection to traditional real-world Nordic names, that create a certain sense of Skyrim being “Nordic” or maybe even “Norse”. Below follows a table with a couple examples on personal names, followed by a table with place names.

Masculine personal namesFeminine personal names
ArngeirAlfhild Battleborn
Asbjorn FiretamerEydis
TolfdirFrea
Torbjorn Shatter-ShieldHjordis
UlfricUthgerd the Unbroken
Yngvar the SingerYrsa
Place names
Geirmund’s Hall
Haafingar
Hendraheim
Hjaalmarch
Nilheim
Ruunvald
Ustengrav
Volskygge

Without diving into a full analysis of each example, I would like to remark on a couple of aspects of the names shown above before concluding with some research propositions:

  • The personal names contain in some cases a descriptive by-name to the character, which could be in line with older Nordic name-giving traditions.
  • Despite the game being a part of the fantasy genre with its own religious belief system, a couple of personal names contain mythological Norse elements, e.g. Frea, Eydis and Hjordis.
  • The place names are generally made up, while the personal names are borrowed from existing real-world onomasticon. This leads to the place names not being interpretable in the same way, but instead raise questions about what happens when Anglo-Saxon or English speaking game developers are creating names that are supposed to remind of traditional Nordic place names. What is it in a place name that makes it “Nordic”? In the examples shown above especially “-heim” and “-grav” are strong indicators on a name being interpreted as typically Nordic.

Research propositions: videogame name material in socio-onomastics

This blog post is an attempt at making a short introduction of video games as a potential way for studies of socio-onomastics. Although I have not focused on conducting any deep analysis on the examples presented above, I would like to propose a couple of research topics where video games could be used as research material.

The first proposition is linked to the topic in this post, i.e. names as a part of creating game-worlds (cf. literary onomastics) and what implications the names have for the story. This could also include theonyms in fantasy games, e.g. how belief systems are designed and what role the names play in the belief system. Lastly, many fantasy video games contain newly created languages, Skyrim included: this could carry potential in studying how an onomasticon emerges within a language.

The second proposition is linked to what was briefly mentioned in the beginning about what defines an RPG, i.e. the player’s ability to create and name their own character and advance their character through the game while maintaining their role in the story of the game. Personally, I would find it very interesting to explore how players reason when they are choosing a name for their character, and what characterizes the thought process behind choosing a name. Do they pick from an existing onomasticon, do they make up new names and if so, what is it in the name that makes it a “name” according to the player? Since video games constitute a large part of the contemporary entertainment industry and engage millions of people all over the world in taking part of the many worlds and characters within the games, I hope this can be viewed as an interesting and fruitful field of research too.

Naming and re-naming (health) conditions

by Katrine Kehlet Bechsgaard

When a health condition is identified and named by medical authorities, it is constructed as a disease. So, when a person is displaying certain symptoms, the disease name can be applied, and when physicians (and in some cases laypeople as well) encounter the name of the disease, they will know what is behind the name. As is the case with naming in general, the act of naming health conditions makes it possible to distinguish the condition in question from other conditions.

However, disease names can be controversial because of the stigma associated with some health conditions, and sometimes this leads to them being changed over time, just like connotations sometimes change. Also, the categorization of symptoms evolves, and conditions being identified and named as diseases sometimes change status away from being pathologized.

Guidelines for naming diseases

The question of how diseases are named came into focus in 2020, when a new virus entered the world stage. The official name of the virus was ‘severe acute respiratory syndrome coronavirus 2’ (‘SARS-CoV-2’), while the disease that the virus lead to was named ‘coronavirus disease’ (‘COVID-19’). But the World Health Organization (WHO) decided not to use the name ‘SARS’ due to the concern that it might create unnecessary fear because of the SARS outbreak in 2013. This decision was in accordance with the WHO’s guidelines for the naming of diseases, which suggests avoiding geographic locations (such as in ‘Spanish flu’), people’s names (such as in ‘Creutzfeldt-Jakob disease’), species of animals (such as ‘swine flu’), and terms that incite undue fear (such as ‘fatal’ and ‘death’).

Despite these guidelines, when a number of covid variants came along, the need to distinguish them from each other followed, and geographic locations came into play. The variants were initially referred to as for example ‘the Brazilian variant’ and ‘the Indian variant’, until a new naming system using letters of the Greek alphabet was introduced by the WHO in 2021 in order to avoid stigmatization of countries detecting and reporting new variants.

The many names of ADHD

While COVID-19 is an example of a new disease being identified and named, other health conditions have changed both names and connotations over time, as well as switched between being and not being pathologized. An example is ‘ADHD’, which was described in the early 20th century under the name ‘MBD’ (‘Minimal Brain Dysfunction’). This became a psychiatric diagnosis in the 1960’s. In the 1980’s, ‘ADD’ became the name used in the United States, while ‘Hyperkinetic Disorder’ was used in the United Kingdom, and the Nordic countries used the name ‘DAMP’ (‘Deficits in Attention, Motor Control and Perception’). Since around 2000, ‘ADHD’ (‘Attention Deficit Hyperactivity Disorder’) has been used internationally (even though some say that the name is misleading, arguing that there is no actual deficit of attention). 

The question of pathologizing this and similar conditions, however, has been brought up in recent years, as the ‘neurodiversity’ movement has emerged (embracing neurological differences and aiming to increase acceptance of all neurotypes). This has brought along a new focus on names and language in general used for such conditions; for example, in relation to autism, the question of person-first language (‘person with autism’) versus identity-first language (‘autistic person’). Even the term ‘diagnosis’ related to neurological conditions such as ADHD and autism is being questioned. In a Danish context, ‘having a diagnosis’ has in some cases become synonymous with ‘having ADHD or autism’, which makes the development of the term ‘diagnosis’ interesting in its own right.

Names for minority conditions and identities

These examples, of various names for COVID-19 and ADHD, give an idea of the significance of naming (health) conditions, as well as the fact that there is a connection between language and the way we think about the world (as described by the concepts of linguistic determinism and linguistic relativity). They also illustrate the fact that these names and their connotations can change over time.

Questions of the societal causes and effects of the way that both health conditions and other minority identities are named, or labeled, (based on for example sexuality and ethnicity) are the focus of a new research project, supported by the Carlsberg Foundation, entitled The Power of Labels: The Meaning and Use of Names for Identities and Conditions. With this study I hope to contribute with new insights into the nature of labels used for such conditions and identities as well as the background, consequences and development of labeling minority groups in society. 

References (besides links in text):

Privat utgivna böcker med efternamnsförslag

av Johan Hedberg

Som en hjälp till de många tusen personer i Sverige som ville byta till ett nybildat efternamn under 1900-talet gav svenska staten, med start år 1921, ut böcker med efternamnsförslag under titeln Svensk namnbok. Förutom de statliga namnförslagen fanns även namnbyråer som sålde efternamnsförslag, framförallt under den stora namnbytesvågen under 1930- och 1940-talet.

Vid sidan av de statliga namnförslagsböckerna och namnbyråerna kunde namnbytarna även söka efter ett nytt efternamn i privat utgivna böcker och jag ska i det följande kort presentera tre stycken av dem. 

Tretusen nya släktnamn: en namnlista till tjänst vid namnbyte.

Utgivare av denna bok var tidningsmannen Natanael Petrus Ollén (1879–1965), og den gavs ut år 1916. Boken innehåller även ett förord av språkvetaren och namnforskaren Roland Brieskorn (1880–1933).

Som titeln avslöjar innehöll boken tretusen efternamnsförslag. Dessa var huvudsakligen bildade med material från ortnamn och för efternamn vanliga ändelser såsom exempelvis ström och berg, vilket också skulle bli principen i den första statligt utgivna namnförslagsboken fem år senare.

Ettusen nya svenska släktnamn

År 1936, gav E.J.R Almqvist ut boken som innehåller lika många efternamnsförslag som titeln avslöjar. Denna bok innehåller inget förord, men väl ett tryck av släktnamnsförordningen från år 1901 som namnbytaren hade att förhålla sig till. Namnförslagen verkar i huvudsak vara bildade enligt samma principer som i den ovan från 1916.

Svenska släktnamn – 15 500 förslag byggda på växtnamn jämte råd och anvisningar vid namnbyte.

Den tredje boken, som gavs ut år 1939 av Hilding Danielsson, har en titel som både avslöjar antalet namnförslag och hur namnen är bildade. Namnförslagen är i huvudsak sammansättningar av två ord där ett av orden har någon anknytning till den svenska floran.

Namnen innehåller oftast lätt igenkännliga ord såsom Alm och Hägg. Andra ord vittnar om att den som utarbetade namnförslagen bör ha haft språkhistoriska kunskaper, eller i alla fall gjort gedigen efterforskning. Bland annat förekommer orden bjugg (gammalt ord för sädesslaget korn), holder (en skrivform för bär från fläder) och vilster (benämning på trädet jolsterpil).

Förutom namnförslagen innehåller boken även en beskrivning av hur man ansöker om efternamnsbyte och hur ansökningsbrevet ska utformas, vilket troligen var till stor hjälp för namnbytarna. I de statliga namnförslagsböckerna som fanns vid tiden saknas denna information.

Avslutning

Dessa tre namnförslagsböcker utgjorde troligen ett bra komplement till de statliga där namnen snabbt tog slut i och med att antalet namnbyten ökade under slutet av 1900-talets första hälft. Hur många av namnen i de privata namnböckerna som faktiskt nyttjades är ett ämne för vidare forskning.

Förutom de böcker som har nämnts finns också en skrift av Adolf och Erik Noreen från år 1907, som förutom en lista med befintliga efternamn i Sverige, också innehåller namnförslag. Mer i närtid, år 2016, har Bengt af Klintberg gett ut en bok med efternamnsförslag.

Litteratur

  • Almqvist, E. J. R. (1936). Ettusen nya svenska släktnamn. Stockholm
  • Danielsson, Hilding (1939). Svenska släktnamn: 15 500 förslag byggda på växtnamn jämte råd och anvisningar vid namnbyte. Stockholm.
  • Klintberg, Bengt af (2016). Byta namn?: 800 efternamnsförslag med kommentarer. Stockholm
  • Noreen, Adolf & Grape, Anders (1921). Svensk namnbok: till vägledning vid val av nya släktnamn. Uppsala.
  • Noreen, Erik & Noreen, Adolf (1907). Svenska familjenamn vid början av 1900-talet: alfabetisk förteckning jämte statistiska och andra bilagor. Stockholm
  • Ollén, N. P. (1916). Tretusen nya släktnamn: en namnlista till tjänst vid namnbyte. Stockholm.

Namn på barn och kattungar

– likheter och skillnader idag jämfört med för tio år sedan

av Katharina Leibring

Välbekant är att dagens sällskapsdjur ofta får samma namn som dagens barn. Vid en undersökningar jag gjorde för cirka tio år sedan om vilka namn som då gavs till hundar och katter, visade statistiken att katterna gavs fler ”djurtypiska” namn, typ Gosan, Mysan, Sessan, Murre, Misse, än hundarna. Bland dem var det särskilt vanligt att tikar (honhundar) fick samma namn som småflickor.

Elsa som kattunge. Foto: Leila Mattfolk.

Detta fenomen var ganska frekvent också för honkatter, medan det för handjur av båda arter användes ett större och mer varierat namnförråd. Handjuren fick också personnamn, men dessa kom gärna från fiktiva eller verkliga förebilder, och överensstämde inte lika mycket med namntoppen för småpojkar. Jag skymtade också en trend där omoderna barnnamn, t.ex. Sören, Lennart, Torsten, gavs till djur.

En del av de här omoderna namnen har sedan börjat ges till småbarn – kanske främst enligt tregenerationsregeln för namns återkomst, men jag ser det som sannolikt att bruket av namnen som djurnamn underlättade så att namnen blev användbara igen. Detta skedde genom att presumtiva namngivare vande sig vid att höra de här namnen på sällskapsdjur, och att namnen på så vis kom i omlopp i namnbruket och sipprade in i den del av medvetandet som ägnade sig åt namngivning. Namnen upplevdes som moderna och kunde därmed också ges till barn.

Hur ser det ut idag, tio år senare? Kan någon utveckling eller förändring skönjas? Fortsätter populära småbarnsnamn att användas som djurnamn? De populära småbarnsnamnen är delvis de samma (Alice, William m.fl.) men nya namn har tillkommit på topplistorna. Genom att undersöka nyregistreringar hos försäkringsbolaget Agria för kattungar födda 2022 kunde jag göra ett antal iakttagelser. Jag ska påminna om att namn på djur gärna används könsöverskridande, men eftersom den statistik jag har tillgång till är könsuppdelad, och inga namn återfinns på båda listorna, kan vi här bortse från den aspekten.

Flera av de idag populära småbarnsnamnen (bland de som inte var lika vanliga 2011) är också mycket använda som namn på dagens kattungar. Runt 40 av de 100 vanligaste kattungenamnen finns även på 100-i-topplistorna för barn namngivna 2022. Samma antal gäller för de namn som är nya på kattnamnslistorna jämfört med 2011. Intressant här är att det har skett en större förändring bland hankatterna, det har alltså kommit in fler nya namn där. Vilka är då de nya kattnamnen, och vilka har blivit mindre populära?

Namn på honkattungar 2022

Nya honkattsnamn, som också är populära småflicksnamn, är Juni, Lily, Rut och Zoe. Några för närvarande omoderna flicknamn (men som är på försiktig uppgång) på listan är Kerstin, Siv och Sonja. (Här kan tillfogas att en svensk kändiskatt med stort Instagram-konto bar namnet Kerstin Strömstedt.) På kattnamnslistan, men inte på småflickslistan, finns namnen Chanel, Kiwi, Pepsi och Pixie, alla kända som vanliga namn givna till olika djurarter.

Några namn som har försvunnit från honkatternas topplista är de traditionella kattnamnen Busan, Flisan och Mysan. Borta är också Ida, Kajsa och Tindra – alla namn som minskat i popularitet som flicknamn.

Tyra som kattunge. Foto: Leila Mattfolk.

Namn på hankattungar 2022

På hankattsidan är Alfred, Dante, Frans, Loke, Milo, Oliver och Sam nya – alla också populära småpojksnamn idag. Nya som kattnamn är också de mer omoderna mansnamnen Benny, Hasse, Sven och Sören, liksom Albus, Aslan och Baloo; de senare kända från film och litteratur.

Hela 21 hankattsnamn har bytts ut från 2011, däribland kändisnamn (på katter eller personer) som Figaro, Gustav, Messi, Måns, Rocky, Tarzan och Tyson. Också de fortfarande populära pojknamnen, i toppen sedan millennieskiftet, Hugo, Max och Oskar, tycks ha tappat sin dragningskraft hos kattägarna.

Kattnamn som kommunikationsmedel

Om vi studerar namnen ur en kommunikativ synvinkel kan vi konstatera att Xenofons utsaga att djurnamn ska vara tvåstaviga (för att vara lätta att säga och uppfatta) fortfarande håller ganska bra. Den gamla föreställningen om att djurnamn ska innehålla ljuden /i/ och/eller /s/ för att lätt kunna uppfattas av det namngivna djuret tycks inte ha samma genomslag hos namngivarna idag – flera av de nya namnen innehåller inget av dessa ljud.

Frågor kring kattungenamnen

För att sammanfatta: kattungars namn visar nu ännu större överensstämmelse med populära småbarnsnamn än vad de gjorde för tio år sedan. De traditionella kattnamnen med ursprung i utseende eller läten har minskat i popularitet. Människobarn och djurbarn tycks namnges i symbios. Det verkar också som om namngivningen av handjur har tagit ett steg närmare hondjuren i det att ännu fler populära småpojksnamn används idag.

Att en del av de populärkulturella namnen byts ut när deras förebilder blir passé väcker frågor: Har namnen inte fått helt rotat fäste som djurnamn? Vad beror det på att namn med tuffa förebilder, som Rocky och Tyson, blivit mindre populära? Är tuffhet inte längre lika önskvärt i djurnamn, är förebilderna mindre kända eller har de här namnen blivit allt för vanliga på katter? Söker kattnamngivarna unika namn på samma sätt som många nyblivna föräldrar gör idag när de namnger sina barn?

Att läsa mer:

  • Agria: Namn på kattungen 2022 – så döper vi våra kattungar.
  • Leibring, Katharina, 2012: Staffan i den svenska kattnamnsskatten. I: Namn på stort och smått. Vänskrift till Staffan Nyström den 11 december 2012. Red. av Katharina Leibring (huvudred.), Leif Nilsson, Annette C Torensjö & Mats Wahlberg. Uppsala. S. 141–148.
  • Leibring, Katharina, 2015: Namn på sällskapsdjur – nya mönster och strukturer. I: Innovationer i namn och namnmönster. Handlingar från NORNA-symposiet i Halmstad 6–8 november 2013, red. av Emilia Aldrin & al. Uppsala: NORNA-förlaget. S. 134–152.
  • Meldgaard, Eva Villarsen, 1993: Kattens navn. 2000 danske kattenavne. Værløse: Billesø & Baltzer.

THE ROYAL HERITAGE OF NAMES

by Sofia Kotilainen

King Charles III will be crowned during the Coronation Service at Westminster Abbey on 6 May 2023. He has had several decades to prepare for this new position. “He’s been practising for a bit,” his sister, the Princess Royal, playfully told Canadian CBC News.

In the interview, Princess Anne summed up the meaning of coronation, saying that more than just being a big celebration, it is also an essential part of the responsibilities of the Crown. The Coronation is a combination of several traditional, historical and religious meanings. It symbolically strengthens the relationship of the people and their monarch and represents the continuity of the regime.

The coronation ceremony of May 2023 has been planned to be shorter and less extensive than in earlier centuries. According to media reports, King Charles also has had plans to renew the British monarchy, even though he will naturally honour the royal traditions and history. In recent months, there have been news of slimming down the amount of the members of the royal house.

Long-lasting commitment

There will certainly be changes in the British monarchy in the next few years, for the simple reason that the reign of Elizabeth II was so exceptionally long, and society and its attitudes have changed since 1950s. The coronation always symbolizes the beginning of a new era. Many things in the administration and practices of the court no doubt will be modernized and updated, but there is one immaterial heritage the kingdom has preserved for centuries and which will not be changed: the royal names carry long-lasting traditions.

Charles I and II (House of Stuarts) ruled in the 17th century. The new monarch of the 2020s will carry on this naming tradition. Within the House of Windsor, too, there are long naming traditions. If we consider the male line, there’s a continuation from generation to generation.

The King’s granddaughter, Princess Charlotte (who is said to look a lot like her great-grandmother Queen Elizabeth and also her father, the Prince of Wales), has inherited this name in a feminized version from her grandfather. She is also the namesake of both her grandmothers as well as Queen Elizabeth. Her brothers, George (the future heir of the crown) and Louis, also carry the traditional names of earlier generations of monarchs, and of their grandfather. King Charles himself inherited his forenames from earlier generations of the House of Windsor as well as the Duke of Edinburgh (Louis and Alexander in the princes’ names are inherited at least from Prince Philip’s forefathers):

  • King Charles III – Charles Philip Arthur George
    • Prince of Wales –  William Arthur Philip Louis
      • Prince George Alexander Louis
      • Princess Charlotte Elizabeth Diana
      • Prince Louis Arthur George

Even now in the 2020s, these centuries-old traditions continue to define the naming practices of the royal families. Why, then, are the royal families so committed to such long-lasting naming practices?

Onomastic literacy and the inherited names of royal families

In my research on name-giving practices, I have made use of the concept of onomastic literacy as an analytical tool. Onomastic literacy can be understood as the skills needed to interpret the cultural and social phenomena and meanings related to name-giving. Onomastic literacy skills are part of a person’s cultural capital. I have studied personal names in family networks utilizing this concept, and in the royal families of the United Kingdom and Sweden.

The concept of onomastic literacy helps researchers to contextualize the lives of their research objects more closely as part of the cultures and local communities of their times, thereby revealing the deep-rooted motives behind name choices and the slow change in mentalities affecting naming generation by generation. These are connected with identities, symbols and kin networks.

Onomastic literacy is part of the cultural and informational capital of each individual and family. Communal norms have governed interpretations of name choices, but in order to be able to choose a ‘suitable’ name, an individual has to be sufficiently familiar with the traditions of the family and the locality. It is a question not only of fashion but also of identities, values and ideals. For example, in royal families it has been important to maintain the prestige of the dynasty in the eyes of the people through name choices and the symbolic meanings connected with them.

Royal names are inherited from one generation to another, and this long continuity of important names results in slow change of the nomenclature and favours traditional names. Thus, personal names, not only surnames and the names of royal houses but also inherited forenames, could be described as a kind of a cultural DNA, which immediately expresses the family and royal house into which a person has been born. This has also been connected to trust in and the good repute of the royal family and its networks. For the subjects of the royal families and for the media, these ‘safe choices’ of inherited forenames also communicate their uniqueness and legitimate their status.

On the other hand, royal families cannot isolate themselves from society. That is why in the Nordic countries, for example, the name choices of the royal families, even as they respect older traditions, also reflect the greater freedom of choice that parents nowadays have in name-giving compared with earlier centuries.

The whole article in NoSo: Kotilainen, Sofia 2022. Utilizing the concept of onomastic literacy as an analytical tool: a methodological examination of the names of European royal families. Nordisk tidskrift för socioonomastik / Nordic Journal of Socio-Onomastics 2, 63–88 (Open Access pdf).

The alphabet of the land(scape): Children’s place-names

by Birna Lárusdóttir

Reading the landscape

“Children learned the alphabet of the landscape before and at the same time as they learned the alphabet of the book.”

This comment, in a place-name record put together in 1994 by Lúther E. Gunnlaugsson, farmer at Veisusel in Fnjóskadalur in northern Iceland, indicates that in Iceland in previous times, the ability to read the landscape, not least on the basis of place-names, was thought to be important. Each place-name represented a letter or sign, as in an alphabet, and as such, was part of a bigger whole.

Farm landscape through the eyes of a child.  Halldór Pétursson 1924.  National Museum of Iceland.

Lúther’s comment fits well with well-known theoretical ideas about landscape and the marks that humans make on/in it. Scholars have, for example, compared landscape to a text in which writing, reading and literacy are implicit, and also to a palimpsest manuscript – a manuscript whose text has been scraped off and written anew with new ink. In this way, landscape, along with the place-names in it, is multi-layered, constantly changing and often complex. At the same time, it is necessary for those who live in and interact with particular places to be able to read it, or read out of it – to understand what place-names referred to, and what kinds of meaning they contained.

Place-name knowledge in past times could be an indicator of an individual’s status within a particular group, and it could enable children to accomplish tasks or work that carried with it a certain responsibility. Thus, in a place-name record for the farm of Brekka in Svarfaðardalur in northern Iceland, we read how adults had names for every landscape feature at their fingertips: “…each hill, gully or cliff … on every upland heath between Bakkadalur and Holtsdalur.

These place-names were necessary for boys to know if they hoped to become a shepherd, because otherwise it could be difficult if, for example, the dairy-women asked where the ewes had been found, and if he could not identify the place by name then he was an idiot and would be laughed at by them.” Aged nine, having accompanied his uncle up on the heaths searching for sheep, the author of these words had become a competent shepherd who was knowledgeable about place-names in the area.

Children as authors

Children were not only passive readers of the landscape but also active authors. There are various hints that suggest this in the place-name records. The informants in the records had generally reached old age when the place-names were put down in writing but were happy to go back in time to their early years when they were recalled.

There are examples of ruins of shepherds’ huts in outer meadows that had names such as Markúsarkofi, Bensagerði and Rönkukofi, all most likely named after children who looked after the sheep, possibly by other children. Other examples of hut names include Bræðraborg (Brothers´ Butte), Krummastaðir (Krummi´s farm or Raven´s Farm) and Barnabaðstofa (Childrens´ living room).

Ruins of a shepard´s hut.  Öxnadalshreppur, N-Iceland.  The Institute of Archaeology, Iceland.

Sites of play were probably the most common places that children named: these were places that were central to their early world but did not have much significance in the daily life of adults. Examples of these may include Gullatóft at Austdalur in Seyðisfjörður in the east of Iceland, and Leggjabú at Dalbær in Hrunamannahreppur in southern Iceland: both names refer to toys directly.

There are other examples where play-sites were given farm-names, e.g. at Litli-Galtardalur on Fellsströnd in western Iceland where kids built “houses and halls, sheep-pens and fences” all around a certain hill. Fögruvellir (Fair Grounds) was nearby, as was Vallabú (Valli´s farm), “under a grassy overhang” – so-called because a boy called Valli built a structure there. At Austurhlíð in Eystrihreppur, southern Iceland, at a place called Kirkjulundur (Church Grove) there was a fenced-off plot where children buried dogs, cats and other animal friends. There was even a little church that the children had built: inside there was space for one person. These are all intriguing indications of how children named places to create a space for their games: they built their own world on the basis of various ideas taken from the adult world, adapted to their own sphere and rules.

Sometimes children’s place-names are not paid much accord in the place-name records. An example of this is found in the record for Staðarhraun in Mýrar in the west of Iceland: a certain channel that children called Kjóamýri because of Arctic skua attacks (kjói = Arctic skua) is mentioned, but the informant makes it clear that that name disappeared from use as soon as the children had grown up.

At Landakot on Vatnsleysuströnd on the Reykjanes peninsula there is a description of a boggy area called Móar where there were bare patches of earth and rocks to which children gave “various names, which hardly count as place-names.” Unfortunately, these names were not recorded.

In both of these examples we can see the assumption that place-names used by children were not thought to be of much significance: maybe the names had not been passed on to others or become established in the adults’ language, likely because they were only used within the children’s group and therefore the chances of them becoming fixed were smaller.

Another example, though, from Vatnsleysuströnd, might point to a contrasting idea: that children themselves were also part of the place-naming process: there, children came up with new names for places that already had names – thus they began to call “Síki” (Canal) by another name, “Sílalækur” (Small Fish Creek), and the ruins of the old farm-house at Stóru-Vogar “Rústir” (Ruins). Both of these names seem to have survived.

All of the examples in this paper derive from place name registers preserved in the archive of The Árni Magnússon Insitute, Iceland.  Most of them are accessible online at: www.nafnid.is

This paper is an English translation of the Icelandic Stafróf landsins: Örnefni barna that appeared on the Árni Magnússon Institute web page in November 2020. Translation by Emily Lethbridge.